Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

Øyafestivalen

Arca. Hi-Fi Klubben. Øya2016

Sjelden har et seriøst DJ-set vært så morsomt. Og så utfordrende. Les mer «Arca. Hi-Fi Klubben. Øya2016»

På pledd. Og Nicole Saboune. Vindfruen. Øya2016

Dette er også et festivaløyeblikk.  Les mer «På pledd. Og Nicole Saboune. Vindfruen. Øya2016»

Ane Brun. Vindfruen. Øya16

Det var selvsagt denne konserten jeg skulle valgt meg hele av.  Les mer «Ane Brun. Vindfruen. Øya16»

Slowdive. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

To låter ut i shoegaze-legendene Slowdives konsert ble jeg søvnig. Det var ikke bandets feil. Jeg var i ferd med å begå amatørtabben for lavt væskeinntak. Dermed var det bare ut å få i seg en halvliter vann.

Dette er altså ikke en fullverdig vurdering av hva som ble levert. Men fra jeg kom tilbake har det låte skikkelig som det skal.

Det er nesten overraskende hvor trangt det er om plassen, og det å komme lenger inn enn ytterkant er om ikke umulig, så i hvert fall mer krevende enn jeg klarer.

I motsetning til andre gjenforeninger på festivalen gir det likevel musikalsk mening. For selv mange og tyve år etter de var store nok for slike Sirkustelt låter de som noen av sjangerens beste utøvere. Nå som da.

Det er melodilinjer å drømme seg bort i. Duvende gitar. Volum som veier opp for vokalens instrumentelle understilling.

Dessverre er det så lenge siden jeg satte på Slowdive hjemme, at låttittlene har forlatt meg. Men i nikkene jeg, og veldig mange med meg, er det gjennkjennelse. Jeg minnes å ha likt dette. Og jeg liker det nå. Også refferansene til nyere etterlikninger, som med svært få unntak, kunne tenkes å levere på linje med dette.

For i de grandiose lydbildene er det glimt av noe virkelig stort.

Outkast. Amfiet. Øyafestivalen 2014

image

Det er vikig å bevege seg utenfor komfortsonen sies det. Og det å stå her, nå, i møljas utkant, på Outkast, er lenger ut en jeg på noe vis er komfortabel med. Hverken som blogger, musikkskribent eller mennesket meg.

Før jeg gikk hit var jeg på Little Dragon. Av sosiale årsaker unnlot jeg å skrive hvor bra det var.

Hvordan dette derimot er. Det vet jeg ikke ennå. Men jeg har skjønt at jeg er en av sannsynligvis svært få som ikke kan disse hiphop-tekstene utenat. Faktisk har jeg ikke noe minne om å ha hørt noen av de fire (fem?) låtene som har vært fremført til nå tidligere.

Jeg skriver altså dette foreløbig uten noen av de gjennkjennelsens fraser det øvrige publikummet strekker armene i været for.

Det jeg hører uten den (nødvendige)  forutinntattheten er imidlertid fra en av den kommersielle hiphopens finere hyller. For det er selvsagt utført med alt det gode håndverk man må forvente fra et band som har nådd stjernestatus uten å flashe andres nakenhet eller fremtre over for mange kanter usympatisk. De vet også uten tvil å håndtere et hvert publikum, og så visst dette.

Og nå kom en (gisp) låt jeg husker. Ms. Jackson. Dessverre husker jeg også hvorfor jeg hadde glemt at dette var Outkast. Men jeg forsøker gjøre gode miner til sidemann, mens jeg tar meg i å synge, revet med av den gode stemningen.

For uavhengig av hva jeg ellers synes om det som spilles, er det litt stas, også. I hvert fall å oppleve hvordan gamlekara der fremme får Øyapublikummet med seg.

Men nå blogger jeg av. En halvtime ut i konserten. Kanskje jeg blir stående, for å holde min kamerat med selskap. Det vil i så fall være mot bedre vitende, for uansett hvor tilnærmet objektivt skikkelig bra dette er, så er dette subjektivt sett ikke min greie fortsatt. I det hele tatt.

Janelle Monae. Amfiet. Øyafestivalen

image

Jeg gikk glipp av Janelle Monae sist hun var på Øya. Det skjedde delvis igjen.

Så dette er ikke en på noe vis fullstendig konsertomtale. Jeg er ikke en gang sikker på hvor godt jeg liker konserten.

Det er et særdeles gjennomført show på grensen av min musikalske komfortsone. Men det står ikke på hennes engasjement på scenen. Der er hun et funn, av typen som når over hele og langt høyere opp i bakken enn her jeg nå står rundt ytre del av midten.

Den funky soulen er ganske enkelt som skapt for arenaer som dette. Og om enn  det altså sjangermessig er utenfor noe jeg ville valgt å se bortenfor disse festivalomstendighetene må jeg etterhvert som dette tastes live inn noe motvillig innrømme at joda: Dette er sannsynligvis en av de mest fengende av årets Øyakonserter.

Dessuten fikk hun bokstavelig talt publikum i kne.

Bill Callahan. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

Bill Callahan var andrevalget for ca kl 1800-konserten i eag. Han gikk på Sirkus-scene fem minutter før Blood Orange var satt opp på Vindfuglen kl 1810. Da jeg kom dit i akkurat tide var det fullt til langt inn over der bakken ble slette. Dermed lite mulighet for bilde, og kjapp revurdering førte meg litt sent hit til Sirkus likevel.

Det var heller ikke et dumt valg, vanskelig lysforhold for dette mobilkameraet til tross.

Hvorfor Callahan imidlertid spilte innomtelts er ikke lett å forklare. Hans retro-rock er liksom vel så egnet for det varme, disige lyset utendørs. Feks Hagen.

Det han fremfører er det imidlertid fint lite å utsette på. Og hvorfor flere regner ham som en av de fineste låtskriverne innenfor denne 50/60-tallsorienterte sjangeren er ganske klart. Dette er så pene saker, at det man måtte savne av flerstavelsesord mellom låtene glemmes i møte med låt på låt man kan lene seg nærmest lykkelig til. Det uten at musikken i seg selv er av de lystigste slaget, kanskje til og med snarere ettertenksomt noe annet.

I mens jeg skriver nå tømmes lokalet likevel rundt meg. Jeg forstår ikke, for manglende fakter til tross, det er slik lyd som får meg til å bli lenger enn tiden det tar å skrive dette.

Men det sier kanskje mest om meg… Selv om jeg jo håper du leser det som en positiv vurdering av musikken, også. For uavhgig av manglende scenetekke er den verd å låne mer enn et øre til.

St. Lucia. Hagen. Øyafestivalen 2014

image

Etter dagens lange kritikk-av-livebloggformat-tråd etter The National-posten på Facebook innrømmer jeg lett at jeg nesten vegrer meg for å skrive hvor trivelig det var å slumpe innom St. Lucia på Hagen nå.

Så om noen skulle være i tvil skrives dette mens amerikanerne sjarmerer publikum, og meg.

Jeg kom et stykke ut i konserten, slik at jeg ikke aner hvordan showet begynte. Sannsynligvis får jeg ikke med meg mer enn en frekt fengende låt til heller. Bandet var ikke i mitt opprinnelige program, ettersom de indie-radiovennlige rytmene sjelden appellerer over hjemmehøytalerne. Her derimot, fremstår de både freidigere og ikke minst, morsommere i det den åpenbart lekne spillegleden smitter over fra bandet til meg, og ganske mange flere. I hvert fall etter uttrykk, klapping og bevegelse å dømme.

Dessuten. Dette er det fineste
med festival. Det å droppe borti noe som kanskje ikke er best, men godt, likevel.

Jon Hopkins. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

Det kan alltids diskuteres i hvilken grad et dj-sett er en egentlig konsert. Den diskusjonen lar jeg her ligge.

Den musikalske forestillingen Jon Hopkins nå gjør er nemlig uansatt akkurat så elektronisk lekker som jeg på det beste håpet.

Det er kanskje ikke riktig tid og sted for å la seg henføre helt. Men jeg bryr meg ikke. Her jeg også er litt lettet for at GAFFA-redaktøren ga meg bloggfri til å bare hylle denne britiske produsentens evner til å få meg i bevegelse. Ikke som i store dansefakter, men de rytmene som gjør at du denne knappe timen aldri står riktig stille.

Bakgrunnsfilmen skifter fra det ytre til indre rom til byrommet, havet, palmene før det skates inn i klubbmusikkens hete og ut i klaustrofobisk åpent landskap igjen.

Både i sine remikser for andre og på egne produksjoner, som sisteskiva Immunity, ballanserer Hopkins det nærmest maskinelt forstyrrende mot noe som tidvis kan erotisk mistolkes, men likevel mest er et brutalt bevegelig behag.

Men nå er mobilen tom for strøm. Jeg må blogge av. Vel vitende om at jeg fortsatt har 15 voldsomt elektriske minutter vellyd foran meg.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑