The National ga ut et av fjorårets beste album. Og nesten den beste låta.

Forrige gang jeg så dem, på Roskilde 2013, spilte de hverken Demons eller levde helt opp til øvrige forventninger.

Jeg var derfor betinget begeistret før jeg satte meg i bakken på Amfiet. Det skulle vise seg å være med en viss grunn. Der de forrige gang utagerte over evne, later de nå til å være temmet inn i retning fotforms-indie.

Dette låter selvsagt fortsatt godt. Men det er noe forglemmelig uengasjert i alle de pene mørke rockevenningene.

Kanskje det ville vært anderledes om jeg sto lengst der fremme. Men jeg tviler, for selv ikke høyere lydnivå vil veie riktig opp for fraværet av intensitet jeg vet de kan inneha.

Men for all del, trivelig, det er dette. Men jeg ville heller hatt mer demonisk kos.

OPPDATERT: Etter kritisk kommentar på Facebook er det kanskje på sin plass å påpeke at denne bloggposten er, som alle andre jeg gjør under Øya, skrevet under konserten. Det er IKKE en anmeldelse skrevet i etterkant. Jeg måtte også gå før den var helt ferdig, for å få med meg neste. Men jeg drøyde ikke avgangen for å si det slik.