Søk

AslaugOk

Musikkblogg. Poesi og journalistikk.

Stikkord

Øyafestivalen

Kamasi Washington. Vindfruen. Øya2016

Det er ikke så nøye hva slags jazz dette er. Det holder at den funker.  Continue reading «Kamasi Washington. Vindfruen. Øya2016»

Thundercats. Hagen. Øya2016

En tilfeldig fonøyelse.  Continue reading «Thundercats. Hagen. Øya2016»

Lush. Sirkus. Øya2016

Det er lett å ordspille på glemsel.  Continue reading «Lush. Sirkus. Øya2016»

Arca. Hi-Fi Klubben. Øya2016

Sjelden har et seriøst DJ-set vært så morsomt. Og så utfordrende. Continue reading «Arca. Hi-Fi Klubben. Øya2016»

På pledd. Og Nicole Saboune. Vindfruen. Øya2016

Dette er også et festivaløyeblikk.  Continue reading «På pledd. Og Nicole Saboune. Vindfruen. Øya2016»

Ane Brun. Vindfruen. Øya16

Det var selvsagt denne konserten jeg skulle valgt meg hele av.  Continue reading «Ane Brun. Vindfruen. Øya16»

Slowdive. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

To låter ut i shoegaze-legendene Slowdives konsert ble jeg søvnig. Det var ikke bandets feil. Jeg var i ferd med å begå amatørtabben for lavt væskeinntak. Dermed var det bare ut å få i seg en halvliter vann.

Dette er altså ikke en fullverdig vurdering av hva som ble levert. Men fra jeg kom tilbake har det låte skikkelig som det skal.

Det er nesten overraskende hvor trangt det er om plassen, og det å komme lenger inn enn ytterkant er om ikke umulig, så i hvert fall mer krevende enn jeg klarer.

I motsetning til andre gjenforeninger på festivalen gir det likevel musikalsk mening. For selv mange og tyve år etter de var store nok for slike Sirkustelt låter de som noen av sjangerens beste utøvere. Nå som da.

Det er melodilinjer å drømme seg bort i. Duvende gitar. Volum som veier opp for vokalens instrumentelle understilling.

Dessverre er det så lenge siden jeg satte på Slowdive hjemme, at låttittlene har forlatt meg. Men i nikkene jeg, og veldig mange med meg, er det gjennkjennelse. Jeg minnes å ha likt dette. Og jeg liker det nå. Også refferansene til nyere etterlikninger, som med svært få unntak, kunne tenkes å levere på linje med dette.

For i de grandiose lydbildene er det glimt av noe virkelig stort.

Outkast. Amfiet. Øyafestivalen 2014

image

Det er vikig å bevege seg utenfor komfortsonen sies det. Og det å stå her, nå, i møljas utkant, på Outkast, er lenger ut en jeg på noe vis er komfortabel med. Hverken som blogger, musikkskribent eller mennesket meg.

Før jeg gikk hit var jeg på Little Dragon. Av sosiale årsaker unnlot jeg å skrive hvor bra det var.

Hvordan dette derimot er. Det vet jeg ikke ennå. Men jeg har skjønt at jeg er en av sannsynligvis svært få som ikke kan disse hiphop-tekstene utenat. Faktisk har jeg ikke noe minne om å ha hørt noen av de fire (fem?) låtene som har vært fremført til nå tidligere.

Jeg skriver altså dette foreløbig uten noen av de gjennkjennelsens fraser det øvrige publikummet strekker armene i været for.

Det jeg hører uten den (nødvendige)  forutinntattheten er imidlertid fra en av den kommersielle hiphopens finere hyller. For det er selvsagt utført med alt det gode håndverk man må forvente fra et band som har nådd stjernestatus uten å flashe andres nakenhet eller fremtre over for mange kanter usympatisk. De vet også uten tvil å håndtere et hvert publikum, og så visst dette.

Og nå kom en (gisp) låt jeg husker. Ms. Jackson. Dessverre husker jeg også hvorfor jeg hadde glemt at dette var Outkast. Men jeg forsøker gjøre gode miner til sidemann, mens jeg tar meg i å synge, revet med av den gode stemningen.

For uavhengig av hva jeg ellers synes om det som spilles, er det litt stas, også. I hvert fall å oppleve hvordan gamlekara der fremme får Øyapublikummet med seg.

Men nå blogger jeg av. En halvtime ut i konserten. Kanskje jeg blir stående, for å holde min kamerat med selskap. Det vil i så fall være mot bedre vitende, for uansett hvor tilnærmet objektivt skikkelig bra dette er, så er dette subjektivt sett ikke min greie fortsatt. I det hele tatt.

Janelle Monae. Amfiet. Øyafestivalen

image

Jeg gikk glipp av Janelle Monae sist hun var på Øya. Det skjedde delvis igjen.

Så dette er ikke en på noe vis fullstendig konsertomtale. Jeg er ikke en gang sikker på hvor godt jeg liker konserten.

Det er et særdeles gjennomført show på grensen av min musikalske komfortsone. Men det står ikke på hennes engasjement på scenen. Der er hun et funn, av typen som når over hele og langt høyere opp i bakken enn her jeg nå står rundt ytre del av midten.

Den funky soulen er ganske enkelt som skapt for arenaer som dette. Og om enn  det altså sjangermessig er utenfor noe jeg ville valgt å se bortenfor disse festivalomstendighetene må jeg etterhvert som dette tastes live inn noe motvillig innrømme at joda: Dette er sannsynligvis en av de mest fengende av årets Øyakonserter.

Dessuten fikk hun bokstavelig talt publikum i kne.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑