I just wanna spend the night with you, Oslo!

Det er så riktig publikumsfriende linje og åpne med, at det at låten som fulgte etter hiten var lettere uinteressant, kan forbigås, uten videre bemerkning. 

For allerede i tredje låt nå er energien tilbake i dansepopen, så vel som hennes benføring over mer eller mindre scenen. 

Pilgrim. Er neste låt ut. Elektropopen, med så mange lånte grep fra dancehall og tilstøtende rytmiske sjangre. 

Hun er kanskje dansk superstjerne. Forståelsen for at det også skyldes publikum krediteres med nettopp et besøk nedenfor scenekanten. Og så snakker hun faktisk på dansk, også når hun nå roper at det er tekniske problemer, løper av og sier unnskyld, tilbake om 2 sek. Som varte noe lenger før hun kom i gang med Waste of time. 

Og dette kunne vært rock. Av det synth-stadionformatet det likner på. Kanskje det er det, all den tid instrumenteringen også gjøres av gitar og trommer, i tillegg til maskinen. 

Sjangerblandingen er hemningsløs. Som publikumstekket er det. Energi er fellesnevner der hun innspillt backer seg selv, før hun roer ned med en kjærlighetssang, som befinner seg et sted nærmere støyutgaven av R&B enn power balladen der hun knelende lener seg ut over scenekanten. 

Innlevelsen, engasjementet smitter. Det låter ubeskjedent, ublutt, (u)beskjemmet deilig. 

Og den droppen som kastet henne ned på scenegulvet, eller bredden i koringen som blandes med lyden av publikum, eller når hun inviterer til allsang på den klimprende balladen, før hun drar på med Cashmere Cat samarbeidet 9 (After Coahchella) er det vel, bare juble. 

Og kaste en tanke til hva om hun hadde vært i Sirkus i går. For dette likner, på så mange måter, i så vel estetikk som energi, som stødighet i eget uttrykk. 

Pyroeffekter er selvsagt den riktige avslutningen. 

Som det selvsagt ikke var. Det var bare låten som het Final Song. Som en alldeles strålende opptakt til Lean on. 

Nevnte jeg likheten til Cashmere Cat. Den leken med publikum. Bare at hun stagedava. Og ble båret langt. 

Nydelig.