Are you ready to travel to Africa? 

Ropte hun etter en merci, en danke Schön, og takk(ish). Det er tre låter ut i en konsert hun kan fortelle at skal ta oss til Afrika. 

Instrumenteringen er rett nok semivestlig, melodistrukturen like så. Sangspråket, tonaliteten, derimot, den tilhører de sørlige breddegrader. Kombinasjonen gjør det tilgjengelig, langt inn i jazzrockland hvor bassgangen strekker sine røtter. 

Utenom musikken er det heller ikke mulig å annet enn å la seg sjarmere av hvordan hun forsøker å kommunisere på et engelsk hun er åpen om å ikke beherske. På fransk sa hun så la oss lytte sammen. Og dette er så visst godt å lytte til. 

Linjene er myke, ment for å røre både kropp og sjel til de svinger seg over i pre-transetakter, og du skjønner at det selvsagt ikke er noe skille der neste låt ut har ørkenrock i sitt vesen og soul i vokalen. 

Hver takt innsisterer bevegelse, om det er koringen, gitaren, trommene eller koraen. Og så får hun alle på huk, og opp igjen. 

Ca va d’ici, are you ready, yalla. Språk ingen hindring når lyden taler så deilig for seg, mens den veksler mellom ulike vestafrikanske og Malis nordafrikanske omlands tradisjoner, akkurat nå f.eks. lefles det mot rai eller dennes forløpers rytmer før hun introduserer bandet, der dama på bass og fyren på trommer er franske, den mannlige gitaristen er fra mali, landet som så vokalt behørig hylle, fyren på tangenter også fransk, koristene fra Burkina Faso og Sør-Afrika, også vips tilbake i Yalla. 

Som avsluttet på en note av funk.