ØYA 2015 – CARIBOU: HIMMELSK ROCKA RAVE

Kanadiske Caribou leverte med «Our Love» et av fjorårets beste album. Forventningene var dermed skrudd høyt da publikum fylte opp Sirkus-teltet på Øyafestivalen onsdag. Forventningene ble ravende overgått.

Det tok bare en intro-låts tid før det var klart at dette var en slik konsert man drar på festival for. På scenen hadde Daniel Victor Snaith, som er mannen bak artistnavnet, tatt med seg både bassist og trommis. Med band ble uttrykket opprocket større enn den eminente elektronikaen som lå i bunn, og mer fysisk. Den erotiske estetikken fikk kroppskontakt. Og knapt en skulder eller fot i publikum forble urørt. Eksemplifisert fra «Mars» , kom som tredje låt ut. Fra forspillende fløytespill, bygde den seg frenetisk mot et lovet klimaks forløst i sireneekko, før den sensuelt fløt inn i usannsynlig, militant dansejagende «Bowls», hentet fra skiva Swim.

Om det hadde vært godt frem til da, ble det bedre da hitsingelen «Odessa» fra samme album fulgte opp. Spontantapplausen satt løst. Nikkedansingen ble avløst av klubbing til musikkens lagerhall-store fakter. Fakter som mesterlig holdet seg konserten ut, og da selv i «I Cant Do Without You» sine mest lavmælte og nedskrudde gåsehudsøyeblikk. En låt som for øvrig alene ikke bare forklarer alle lovord som er gitt Caribou, men også viste hvorfor elektronika kan gjøre den nye rockekonserten.

Seiersbevegelsene Snaith viste da han i avslutningsnummeret «Sun» løp ut på scenekanten og hilste publikum var dermed helt på sin plass. Akkurat da opplevdes lyden like befriende utenomjordisk som låten var sci-fi.

 

ØYA 2015 – FOXYGEN: ELLEVILT I VEIEN FOR EGEN MUSIKK

California-duoen Foxygen gjestet Norge for første gang, da de sto på scenen Hagen på Øyfestivalens onsdag kveld. Etter endt konsert er det vanskelig å skulle innsistere på at de må komme igjen, om ikke det skulle være for å gi et bedre anderinntrykk.

Egentlig var det ikke så mye galt med uttrykket. Om en ser bort fra all tiden som ble tatt fra musikken i bortsnakkingen, samsnakkingen, fekting, dårlige spøker og enda dårligere gjennomførte iscenssatte scener. Da har jeg ennå ikke nevnt selve lyden, eller for store deler av konsertens del; ulyden.

Det begynte surt, bak alt annet enn sure, dansende kordamer. Det er fortsatt utydelig og grumsete da vokalisten tok over showet. Og som han showet. Han var mer kropp enn stemme. Det var ben til alle kanter, armer i været, til siden og selvomfavnende. Det var gester, så lite sømmelige at i de ti-år musikken var hentet fra ville han fått refs. Dressjakke og skjorte falt allerede etter et par låter til fordel for bar overkropp. Poseringen var hyperaktiv. Den endte desverre også med å skygge for det duoen skal ha av musikalske kvaliteter. Sistnevnte best vist av koristene, som evnet å både danse og synge låtene opp til noe som under andre omstendigheter kunne vært heller interessant, fremfor den vitsen av en konsert det ble.

Foxygens siste album … And Star Power har en såkalt vindskjev produksjon der skurr er en vestenlig del av det lekne lydbildet. Live var det lite vind, og større skjevhet. Under andre omstendigheter kunne det derfor vært humoristisk latterlig da duoen ble stoppet av koristene for å rote det hele til etter en noe overraskende tidlig sceneavgang for kostymeskifte, eller rettere; påkledning til t-skjorte. Her ble det bare kleint. Noe som vistes på et noe fortumlet publikum, som for øvrig, og med god grunn, slet med å ta så vel de musikalske som muntlige spøkene. Forventningene tilsa at det kunne blitt en morsom affære. Men det var knapt med smil å spore.

Etter klesskiftet ble det imidlertid likevel mer rom til musikken. En kunne til og med la seg sjarmere av at det ble sunget O-o-oslo fra scenen. Det holdt likevel ikke til at dette med litt godvilje best kan beskrives som en middels vellykket friteaterforestilling. Konsert var det knapt.

 

ØYA 2015 – LIANNE LA HAVAS: TRIVELIG ETTERMIDDAGSSOUL

Det er bare noen knappe uker siden britiske Lianne La Havas slapp Blood, oppfølgeren til Your Love Big Enough fra 2012. Dette albumet leker med elektroniske elementer, og beveger seg med det mer i retning neo-soul enn debutens roste folk-soul. På Amfiet scene, denne Øyatorsdagen skulle man imidlertid få mest av den folkelige utgaven. Trivelig nok.

Allerede i åpningslåta «Green and Gold» fra sisteskiva ble det klart at La Havas var mer Øyatypisk enn kanskje ventet. Det lød pent, pyntelig og så gjenkjennelig behagelig at det nesten ble kjedelig. Soulen var forvist til å backe noe som liknet det forslitte indie-folk-begrepet, og med det lett kunne mistenkes for å være skreddersydd for en ettermiddag i gressbakken. Ikke så galt det, egentlig. Men heller ikke så veldig spennende.

Det sto imidlertid ikke på sjarmen. Litt over midtveis i settet ba hun for eksempel om allsang på refrenget under «Grow«. Det ville være en overdrivelse å si at Øyapublikummet sang med. I hvert fall var det ikke hørbart rundt 15 meter fra scenen. Hun smilte likevel, og så ut til å være fornøyd med stemmene som må ha stemt i fremme ved scenekanten. Men det kunne gått så meget bedre.

Bedre kunne det også godt da hun blueset til soulpopen i den foregående «Tokyo». Under en lavere himmel kunne stemmen nådd høyere. På Øyas hovedscene ble den druknet i lyden som skulle løftet den.

Først da singelen «Unstoppable» kom som tredje siste låt utviste publikum mer enn høflig engasjement. Det holdt seg ut i påfølgende «What You Don’t Do«, før det igjen dabbet av, også på scenen. Selv ikke de nu-metalliske ut-av-karakter-partiene i avslutningsnummeret «Never Det Enough» fikk skikkelig sving på soulsakene.

La Havas har en stemme det ikke går for mange av på dusinet. Det er kanskje derfor en ellers så trivelig konsertopplevelse, også ble en liten skuffelse. Låtene klarte live ikke helt å holde hva stemmen lovet.

 

ØYA 2015 – THEA HJELMELAND: DRØMMEKONSERTEN

Spellemannsprisvinner Thea Hjelmeland har etter eget utsagn drømt lenge om å spille på Øyafestivalen. Torsdag kveld gikk det i oppfyllelse. Og hvilken forrykende, vakker drøm vi fikk ta del i på Sirkus-scenen.

I fjor høst slapp hun det kritikerroste albumet Solar Plexus. I musikkmagasinet GAFFA skrev undertegnede blant annet dette om platen: «Uttrykket er ambisiøst, storslått, ført av strykere eller gitar under Hjelmelands bemerkelsesverdige, voksne vokal. Få er forunt å formidle så sårbar styrke, så tilsynelatende enkelt.» Det var lite med strykere på Øya, de var dekket opp av synth. Men ordene for øvrig, de har jeg vel i behold. Det var ganske så stort det Hjelmeland leverte.

Hun entret scenen, sedvanlig kledd i hvitt. Denne gangen med tyllskjørt, slående likt engle- eller svanevinger. I bandet hadde minst en sorte sommerfuglvinger i samme tyllstoff. Åpningslåta var kledelig, og tøft nok «Feathery». Det skal en smule selvsikkerhet til for å åpne med en hit, men så er det da heller ikke sikkerhet noe det skorter på i uttrykket. Hjelmeland eide elegant scenen, låt på drivende låt.

I «Querte» kom det til utrykk i dennes suggererende, språkmektige gjentakelse. «Breathe» kom i en herlig insisternde, hastig køntrifisert utgave. Påfølgende «Define» ble i sine sarteste partier nær overdøvet av kjatting, men allerede før det ble riktig plagsomt viste Hjelmeland hvilke kraft det er i stemmen, det være seg om hun hvisker, lener seg på låtens grasiøse harmonier, skriker ut eller spøkelsesaktig nynner uhu. Det var lyden av drømmepopens post-rockede skyggeisde.

«Nylons» ble innledet med strupesang. Den ble trampeklappet videre, inn i rapsekvenser, østlige tonearter og vokalablegøyer i en versjon av «Caravan of Illusion» som kunne få selv hodehårene til å reise seg.

Hjelmeland trekker på nær sagt alle musikktradisjoner, og spiller dem sømløst sammen til noe som er mer allment, følsomt gjenkjennelig enn referansenes enkelte deler. Den sandblåste og bass-støvete versjonen av «The Well» som fikk æren av å avslutte denne drømmen av en konsert, klinger fortsatt i ørene. Det selv timer etter at andre lyder og andre konserter har trengt seg på. Det er musikkbegavelsen sin det.

ØYA 2015: IBEYI – MUSIKALSK VEKKELSESMØTE

Fransk-kubanske Ibeyi viste fra Vindfuglen scene lørdag ettermiddag at det ikke er noe som heter feil tid og sted for artister som vil noe. I løpet av sine tilmålte 45 minutter fikk Øyapublikummet alt hva en kan forvente av en festivalkonsert, og mer allsang til.

Ibeyi betyr tvilling på det nigerianske språket Yoruba. Språket, og kulturen ble i sin tid med til Cuba, hvor det fikk leve videre, blant annet i musikken. Det er i denne tradisjonen tvillingsøstrene Naomi og Lisa-Kainde Diaz har sine røtter, om enn de vokste opp i Paris. Musikalsk trekker de veksler så vel på dette uttrykket, som soul, elektronika og jazz med hovedsakelig fransk fortegn.

De åpnet med «Ellugia» fra bak scenen. De tok den acapella videre ut til publikum. De hadde oss da. Innen utgangen av påfølgende «Ghosts» eide de også de tilstrømmende. Det selv om de satt ned, henholdsvis bak store synther, og oppå en elektronisk cajon. Uavhengig av hvilken musikktradisjon de kjørte gjennom elektronikken, var den underlagt vokaler med styrke til å bære hvilken sjanger som helst.

I «Mama Says» satt soulreferansene løst, rytmene kom like mye fra kroppsklapping som cajon, og ordene fra flere språk. Musikken var fysisk, og førte til at den avstanden som kunne kommet i manglende språkforståelse ble heller til større nærhet. De fortalte at låten var viktig for dem, den opplevdes slik fra plenen, også. Smilene som kom da de ba publikum om korhjelp i låten etter, de var ekte. Publikum sang med, om enn ikke med samme fulle hals som ved konsertens ende.

Etter en kort, intens versjon av singelen «River», der en for øvrig fikk avkreftet mytene om at sample-backing gjør liveformatet livløst, fikk lydordet Øya en ny betydning. For tvillingene er Oya navnet på gudinnen som står mellom levende og døde. I låten med samme navn fikk man møte en annen spiritualitet enn i de religiøse både under- og overtonene som strømmer gjennom tidligere nevnte singel. Enklest forklart som sakral-pop.

Dette var for øvrig Ibeys siste festivalkonsert for sommeren. De sa tidlig: La oss derfor ha det gøy. Og gledelig morsomt var nettopp hva det ble.

Da de egentlig hadde avsluttet like acapella som de entret scenen dro de til med å få ja til et ekstranummer. Det ble en gjentakelse av «River» som det er lett å tilgi dem. I sisteutgaven kom dens rituelle karakter messende til sin rett, og det var som det gikk en vekkelse gjennom publikum da de stemte i på refrenget.

Lyden av en hel gressbakke som synger ut i bønnen «wash my soul». En kan bli religiøs av mindre.

 

ØYA 2015: NATALIE PRASS – OPPSTEMT POPTRISTESSE

Amerikanske Natalie Prass slapp i januar en av vinterens fineste plater. Det selvtitulerte albumet har dermed selvsagt stå for brorparten av materiale hun serverte Øyapublikummet fra hovedscenen lørdag ettermiddag.

Prass befinner seg musikalsk i folkpopens tilbakskuende trakter. Uttrykket er likevel – som beskrevet av andre – like tidløst, som referansene er retro. Det å trekke linjer til retrorocker Angel Olsen, som til forveksling sto på samme scene til samme tid under fjorårets Øyafestival, er dermed nærliggende. Den gang var det også sol, publikum satt med sine døsige halvlitere, nikket halvveis og klappet anstendig. Med andre ord; typisk tidlig lørdagsøyastemning, og utmerket oppvarming til festivalkvelden.

Hun åpnet med «Your Fool«, nynnet linjen «hanging out in the sunshine» som mellomspill før hun gikk over i «Never Over You«, videre inn i «Bird of Prey» før hun la fra seg gitaren for balladen «Christy«. Sistnevnte så sløyt fremført at den nesten ble søvningen. Anslaget til livstrøtthet ble imidlertid brutt allerede i den sannsynlige coveren i neste nummer. (En låt denne anmelderen i farten ikke helt klarer navngi).

Men også i denne utviste hun en fascinerende introvert intensitet. De musikalske følelsene når ut, men blikket er skjult bak hår, solbriller, og når disse omsider ble tatt av, stirrer hun ned i scenegulvet. Det at hun likevel klarte å holde på så manges oppmerksomhet forteller mer om låtenes iboende kraft, som hennes scenepersona. Den ble først vendt ut i konsertens siste låter.

Med kun et album i bagasjen, tok hun seg tid til en cover fra artisten hun turnerer med for tiden; Ryan Adams. «My Winding Wheel» kunne imidlertid ikke vise til nevneverdig flere kvaliteter enn hennes eget materiale, og da Prass avsluttet med «Why Don’t You Belive in Me» var det faktisk en opptur i lystig tristesse. Få av dagens artister gir savn og lengsel slik oppstemt musikalsk drakt.