Det er ganske nøyaktig en uke siden jeg – som vanlig – klarte overholde en deadline.
Les mer «Tomheten etter deadline»
Noen år er. 2021 har vært mye.
Les mer «Årets (kanskje) 50 beste album – en liste og oppsummering 2021»
Årets beste hiphop-konsert.
Politisk, og heftig som pokker.
Kanskje likner det utstudert, lekker tegneserie, typ Manga, på plate. Live, levde det.
Bassen satt, stemmen satt, tektstenes snertenhet satt. Som ett fordømt bass-skudd.
Makan. Makeløst.
Søstrene Haim, altså.
Solskinnsrock i solskinn. Sa noen festivalstemning? Eller orange følelser.
Og det å se noen ha det så gøy på scenen, pokker så smittsomt det er.
Og ikke bare deler de hvor morsomt dette er. De leverer løssluppent, smilende, dønn tight, og fellesskaplig.
Slik Festival skal være.
Det vil si nydelig osv. Så nå, nå skal jeg bare enjoy the show. Med hva det også innebærer av mellomspill, kommentarer, iscenesatte eller ikke, av vittigheter. Og uansett det er vittig!
Festivalglede.
Kanskje årets aller beste album. Og et bedre liveband.
Big Thief har vokst siden jeg møtte – og så – dem på Øya i 2019.
Lyden er større, samspillet tightere. Adrienne Lenker råere, som vokalist, gitarist og som samholdende for dette som utvilsomt er et band. En usedvanlig samspilt gruppe, som langt overskrider den indie-betegnelsen som er heftet ved dem.
Dette er låtskriverkunst, fremførelseskunst. Folkrock i stadionrockformat.
Intenst, er forordet. Disse riffene er håndverk, med følelse.
Tilstedeværelse.
Jeg må bare være tilstede.
PS. Å danse til munnharpe er ikke så verst.
PS2. I den grad dette er indierock er det ingen bedre nå.
PS3. Kommunikasjonen som kanskje ikke helt var der mellom alle låtene, var i dem. Også i form av at settlisten skal ha blitt kastet over bord, til fordel for samspillet med publikum. Det er musikerne sine det.
Vesper, betyr bønn. Det er også navnet på albumet Parkman spiller fra.
Da jeg så henne på Bylarm i Jakobs kirke var det rørende sakralt. Sakralt er det fortsatt, men også mer fysisk.
Ilskan, vreden, gud måtte velsigne deg med, slik hun synger, har også kropslige rørelser.
Salmene og folkemusikken går opp i en høyere enhet, hvor bevegelsen er mer enn åndelig. Den puster. Tramper. Skriker. Har lemmer av fele, vokal, el-gitar.
Dessuten er hun rørende rørt over publikums respons.
Jeg er berørt. Beveget. Jordet og åndsvesen. Og enda er ikke klokka tre på denne siste av årets roskildefestivaldager.
Å hvor dette gjør godt.
PS. Akapellapariet der alle sang lyckan kommer, lyckan går… er nok en vidunderligpåminnelse om hva slike musikkoplevevelser handler om
PS2. Når skjedde sist at publikum sang artisten av, på en låt som kommer til høsten. : «På min grav skal det stå; vi har elskad». Elsk!
Hva trenger du en fredag kveld? Dette!!
Industriell samba cyberpunk klubbing.
Dessuten pussy power. Med slengskyss fra en fitte. Bokstavelig talt. Styggvakker skjønt.
Nevnte jeg dansing? I et publikum som kom til. Flere og flere. Som bare skjønte at, vel, dette var eksempsjonelt.
Hvem pokker bryr seg om at det regner.
Hjerterytme, sa Fatoumata. Fela Kuti, ble takket for å ha introdusert dansen til resten av verden. Her videreføres den.
Elektrisk.
Jeg har sett Diaware på Cosmopolie. På Avalon. På den enda mindre gamle, grønne scenen. Det var bra da. Dette er større. Stort.
Så bort med blogging. Dans!
PS. Den versjonen hun gjorde av Nina Simones «Sinnerman». Den var formidabel.
PS2. Sammen med Yael Naim fikk hun til noe som jo måtte skje, i løpet av festivalen. Jeg gråt på konsert. Så vakkert var det.
PS3. Danset igjen.
PS.4. Ekstranumner?!!! Har jeg egentlig vært på en bedre Orange scene konsert?
Indeirockseanse.
Husker igjen hvorfor rocken gjenoppstår, i ny drakt.
For dette er eventyrkoreografi. Performance.
Som kunstpop.
En fingerspissfølelse i vokal, i bevegelse, i stil. Med et backingband som gir nok rockryggmarg til at Mitski eier teltet. Eier.
AnaMe - Aslaug Olettes musikalske dagbok - 