Oppsettet er som på Primavera. En opphøyet avstand.

Lyden derimot er himmelropende bedre. Med det kommer også en annen arena-intimiet.

Ikke som forrige gang hun var her. På det som da het Avalon, nå mindre Fauna. Det ble tett på, det. Mer rocketrio enn en slik storproduksjon av gothisk messe.

Muligens er det kunstnerisk mer interessanr, iscenesatt. På veien har råskapen blitt yndigere, hettegenser og olabukse til tross.

Det låter pent. Forfinet, Fortalt heller enn formidlende erfart.

Mange av låtene er hentet fra fjorårets «Willoughby Tucker, I’ll Always Love You», hvorav knapt noen kan måle seg med intensiteten i for eksempel «Ptolemaea», fra «Preacher’s Daughter», som rev tak i oss nå.

Unntaket er kanskje den hun sier er en av hennes egne favoritter: «A House In Nebraska». Åpnebart mange andre her som liker den her også.

Tre kvarter ut kom det: Allsang. Gåsehud. En artist med noe å melde. Noe å mene.

Atpå til noen flere ord mellom låten, som en introduksjon av Crush.

Litt som i VM dette. Det et på slutten det gjerne skjer. Den siste delen sv setter fotteller hvorfor Ethel Cain har blitt et arena-navn.

Og kanskje sier det også noe om Roskildepublikummets evne til å få konserter, musikere, til å løfte seg.

Jammen smilte hun ikke, fra scenekanten nå. Var det også et blunk?

I hvert fall er det alle hender i været, dirigert, med felles glede.

Alldelest goth!

—–

Sanntidstekst: Skrevet underveis, publisert til applausen.