Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

konsert

Wolf Alice. Amfiet. Øya18

Det er drøye halvtimen ut i Wolf Alices sett på hovedscenen. Solen skinner, og sannelig gjør ikke britene det også. Etterhvert.
Les mer «Wolf Alice. Amfiet. Øya18»

Grizzly Bear, Sirkus, Øya18

Dette er ikke en anmeldelse. Knapt kvallifiserer det til omtale. Men det er et bilde, en observasjon, etter å ha hørt knappe tre låter før jeg må videre.
Les mer «Grizzly Bear, Sirkus, Øya18»

Notater fra Blaue Blume, fredag, Revolver, by:Larm

Årets by:Larm er historie.

Les mer «Notater fra Blaue Blume, fredag, Revolver, by:Larm»

Notater fra John Grant på Cosmopolite

Jeg var på konsert i går. John Grant. På Cosmopolite scene. Jeg fikk den. En gratisbillett ut av det såkalte store blå. Les mer «Notater fra John Grant på Cosmopolite»

John Grant. Rockefeller. Søndag 8. September

John Grant - bilde - rockefeller

Da jeg gikk fra Rockefeller søndag kveld visste jeg at jeg ikke kom til å skrive om John Grant. Ikke samme kveld. Ikke neste.

Jeg leter fortsatt etter ord store nok til å romme konsertopplevelsen.

Etter konserten på Parkteateret hadde jeg dem. Jeg hadde tårer i øynene som skrev dem for meg.

På søndag var det underveis jeg ble rørt. Underveis jeg hørte lyden av isbre knuse en hel verden. Underveis jeg visste at konserter blir ikke bedre enn dette.

Så var den halvannen timen over. Fortryllelsen forbi. I siste låt. Som ikke var Caramel. Som var en fremmeds ønskesang. Fra en annen tid. I Grants tidligere karriere. Med et annet band…

Det han derimot gjorde frem til da. Med sine islendinger, og ene engelskmann på tangenter, det var vakkert. Mer en vakkert. Det var vondt. De aller vondeste sidene av den største kjærligheten.

Det var den maskinelt myke lyden av Where Dreams Go To Die. Fortapelsen når du må spørre; Why Dont You Love Me Anymore. Forbitrelsen i at It Doesn’t Matter To Him.

Alt fremført av mannen som har gjort det så altfor lett for skribenter som meg å beskrive ham så alldeles korrekt som The Greatest Motherfucker. For John Grant er virkelig det.

Det er i hvert fall svært få nåtidige musikere med samme blikk for livets mørke siders skjønnhet. Og som i tillegg både har stemmen og synthene med seg. Det være seg om det er i såre Vietnam, forskrudde «Pale Green Ghost» eller i kabaret-intensiteten til hovedsettets avsluttende Queen of Denmark.

Dessuten evner han å finne frem de spøkefulle tonene i mellom låtene.

I ettertid har jeg lurt på hvorfor jeg likevel ikke var like himmelfallen som sist da jeg gikk. Sannsynligvis er det sammenlikningen. Og de største forventningene.

John Grant innfridde kanskje ikke forestillingen om mer enn en formidabel gjentakelse. Men jeg vet at avslutningen av Glacier – som også denne gangen var dedikert til homofile brødre og søstre i Russland – er noe av det aller sterkeste jeg kommer til å få oppleve fra en scene.

Mektigere kan ikke musikk gjøres.

Bombino og Atlanter. Riksscenen. Fredag 6. september

Bombino på Riksscenen
Bombino på Riksscenen

En fredag i måneden kjører Riksscenen konseptet Bakkjens Basar. I går gjestet norske Atlanter og nigerianske Bambino basaren. I den rekkefølgen.

Det er ikke til å unngå at jeg sammenlikner Atlanter med deres egen slippfest på Blå. Dette var både bedre, og ikke fullt så bra.

Bandet har åpenbart spilt en del sammen siden da. Det hørtes, godt. I det hele tatt satt settet til over de høye forventningene. Det eneste som manglet var den svettere stemningen i lokalet. Men slikt er jo egentlig bare å forvente når deres strålende, syrete viddeblues ikke er selv hovedattraksjonen, men kun er ment å varme publikum.

Det er derfor kanskje litt ufortjent at jeg sidestiller de nevnte konsertene, all den tid Riksccenen også er en så mye mer dannet scene. Eller rettere, tiltrekker seg flere lyttere utenfor det såkalte rocke-segmentet. Det gjør på sett og vis noe med villigheten til villskap. Om enn lyden fra scenen forsøker egge stmeningen, aldri så mye.

Først langt senere, da Bombino hadde spilt seg gjennom låter som var laget for større bevegelse, lot folk til å løsne sine snipper. Skikkelig.

Valget av scenedeling kunne for øvrig knapt vært riktigere. Atlanters kjøligere tilnærming til åpne gitarlandskap, komplimenterte det hetere uttrykket som gjorde dette til en av disse sterke konsertopplevelsene. Også samlet sett.

Bombino har av enkelte blitt kritisert for å bevege seg for langt fra vest-afrikanske musikktradisjoner til fordel for mer amerikanske sør-stats-vendinger. I mine ører er det en meningsløs purisme.

Han tar det beste fra begge retninger, og foredler dem. Det drivet, og den sjangertøyeligheten er det nemlig bare å beundre. Og ikke minst, applaudere med så vel føtter som hender. Noe da publikum også gjorde.

I løpet av den drøye timen Bombino spilte fikk han musikk til å føles viktig igjen. Det lød intenst. Insisterende. Med brede taktskifter, og sløy, for ikke å si; drøy, gitarføring. I tillegg kom hans slepne sang, mellom de lange partiene med instrumentell ørkenrock-nytele.

Ikke at jeg forsto annet enn de fornøyelig beskjedne «Merci» han sa mellom enkelte av låtene, og flere ganger til slutt. Jeg skjønte likevel at det var noe meningsfullt han hadde på hjertet. Noe av større betydning enn å få folk til å danse. Selv om det var et åpenbart – og oppnådd – delmål.

PS. Vil du lese mer om Bombinos siste skive. Anmeldte jeg den til 5 i Gaffa. Atlanter ga jeg 5 i Spirit. Og hadde jeg skulle terningkastet konserten(e) ville jeg igjen ha brukt tallet fem. En temmelig sterk 5.

Tommy Tokyo. Parkteateret.

Tommy Tokyo

På fredag spilte Spellemannsprisvinner Tommy Tokyo for et helt utsolgt Parkteateret.

Jeg var ikke egentlig der for å skrive. Så dette er ikke en anmeldelse. Jeg må likevel dele noen ord om en konsert jeg under andre omstendigheter hadde gitt fem sterke stjerner.

Tommy Tokyo entret scenen alene, og dro tre låter før han inviterte bandet inn. Blant dem var det nydelige åpningsporet fra hans siste skive, Mighty Mother som også er å høre nedenfor. Resten av settet, med unntak av det første uttalte ekstranummeret, bidro for øvrig et utmerket band til at han fikk eie lokalet ennå mer.

Han ser ut som en gammeldags sjømmann, Tokyo. Og det ga en utvidet mening da han fortalte at nettopp det hadde vært hans fars yrke.

I hans eksentriske folkrock ligger – foruten de åpenbare amerikanske referanser – også mye av den slags viser som ble sunget av trubadurene blant dem som levde sine liv til sjøs. Selvsagt ikke i form av de skrålende, men av det slaget som er fylt av lun lengsel og heder til dem som ventet hjemme. Og han æret såvisst sine kjære fra krakken der helt fremst på scenen.

Hans spill, og skakke sjarme, ble også en hyllest i seg til noe av det beste i musikken. Nemlig den smittsomme spillegleden, som i hvert fall opptil flere ganger ga meg bieffekten gåsehud.

Konsertanmeldelse – Atlanter

Først publiserti i Spirit 18.03.12

Atlanter

Fredag slapp Atlanter den riktig så fine debutskiva Vidde. Det ble behørig feiret sammen med et temmelig helt fullt Blå.

Dette er det nye prosjektet til Jens Carelius og Arild Hammerø, begge med kritikerroste folk-rock-album bak seg. I Atlanter har de fått med seg Morten Kvam og Jonas Barsten Johansen, og musikalsk beveget seg i retning bluesen. Her er det innslag av både den opprinnelige maliske ørkenformen, de klassiske sør-statsutgavene og mer syrete rocke-varianter fra flere tiår tilbake.

Sjangermessig befinner bandet seg altså i et åpent landskap, som live viste seg å ha om ikke nødvendigvis større, så i hvert fall mer duvende, flater. Det var også tydeligere at det er selve groovet, og ikke dets opprinnelse som er i føringen.

Og la meg si det først som sist: Det var kun en kvartett på scenen, men etter hvert som de spilte seg inn lød det som det var langt flere. Mest på grunn av den mesterlige måten de trakterte sine instrumenter.

Alle låtene var selvsagt hentet fra Vidde, i en noe omrokkert rekkefølge. Mot slutten av det knappe tre kvarter lange settet sa gitarist og vokalist Arild Hammerø også det man allerede hadde rukket å få godt med seg: De likte å trekke ut låtene. Det var for øvrig også ham som – i tillegg til den falsettimponerende vokalprestasjonen – sto for de korte, sjarmerende samtalene med publikum.

Det er ikke lett å trekke frem enkeltstående høydepunkt fra denne oppvisningen i bluesens grenseløshet. Men for å nevne noe var den hardtslående utgaven av «More Juice Than Zeus» suggererende, «Aye» som spyttet ut av syresand, og den versjonen de gjorde av singelen «Kaktos» ble en ganske så spirituell opplevelse.

Noe ekstranummer var det ikke rom for i det korte formatet de hadde til rådighet. Det forhindret likevel ikke at de dro til med drøye 30 ekstra sekunder med voldsom vidderus, etter at konserten var uttalt over. For min del kunne det gjerne vart i over 30 minutter til.

Radio Star

martha

Onsdag spilte Martha Wainwright på Rockefeller.

Jeg var heldig nok til å være der, og hva som faktisk gjorde konserten så alldeles vidunderlig kan du lese i GAFFA.

Dette er derimot en av mine absolutte favoritter fra albumet Come Home To Mama: «Radio Star». Nyt!

Blogg på WordPress.com.

opp ↑