Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

konsert

Bella Ciao!

Goran Bregovic and His Wedding and Funeral Band gjorde en alldeles magisk opptreden under årets Oslo World Music Festival.

Hvor nydelig jeg virkelig syntes det var, er å lese hos GAFFA. Sjelden har jeg vel vært sikrere på et terningkast.

Låten jeg imidlertid bare må dele, er en slager fra 1. verdenskrig. Mitt forhold til Bella Ciao startet derimot tidlig på 2000-tallet. Da gjorde nemlig Anita Lane en ganske så anderledes sexy versjon på albumet Sex O’Clock. For øvrig et av mine favorittalbum, fortsatt.

Dette er den fortreffelige studioversjonen. Det Goran Bregovic gjorde med den live… Vel, jeg sliter fortsatt med pusten. Nyt!

Festival-blues

Først publisert i Spirit 07.11.12

Aziz Sammoui & University of Gnaw

Søndag var Oslo World Music Festival over for denne gang. For min del ble den imidlertid avsluttet noe tidligere, med den fineste ørkenblues.

Dette var da nærmere bestemt fredag, og stedet var Crossroads der maliske Baboucar Traoré holdt konsert for andre dag på rad. Torsdagen hadde han til og med spilt langt over 2 timer, så forventningene var høye. Men de skulle også innfris.

Før jeg imidlertid fant frem til denne, rakk jeg en annen konsert. Den opprinnelige planen var å ta deler av to, men når Aziz Sammoui & University of Gnawa leverte så alldeles gode saker på Cosmopolite lot jeg retro-soul få være fint for noen andre, og ble værende nesten hele opptredende til ende.

Marrokanske Aziz Sahmaoui & University of Gnawa, er Sahmaouis soloprosjekt der han samarbeider med senegalesiske musikere. Resultatet er en fornøyelig blanding av de to lands musikktradisjon, og synthbasert retro-pop. Det låt suggerende, i tillegg var det særdeles dansbart, og hadde i grunn fortjent at flere hadde funnet veien fra stol til dansegulvet foran scenen. Sahmaoui og resten av bandet forsto imidlertid sitt publikum og fikk liv i klappende hender i stedet.

Baboucar Traoré

Det var dermed en overgang å løpe fra slik utadvendt gnawa og musikkglede til langt blåere toner. Men slikt er jo også en del av festivalsjarmen.

Omstillingen ble lettet av Trouré, som selv om han ikke varte like lenge på scenen som dagen før, var en opplagt eldre herre. Han ble for øvrig godt hjulpet av medmusikanten på munnspill. Trakteringen av det altfor ofte underkjente instrumentet var nemlig sterkt bidragende til at opplevelsen ble bedre enn bra. Dette var nemlig ørkenblues slik den er ment å være; varm, sanseslig og passelig sørgmodig.

Slik ble det en god inngang på helgen, og en for meg personlig, en strålende konsertavslutning på en av landets mest musikalsk spennende festivaler. Som det også er verd å nevne at vet å ta vare på de små kidsa, med et utmerket arrangement i Barnas verdensdager både lørdag og søndag på Grønland.

Fabelaktige Fatoumata Diawara – Konsertanmeldelse

Først publisert i Spirit 02.11.12

Maliske Fatoumata Diawara er en av de virkelig store stjernene under årets Oslo World Music Festival. Onsdagens nesten to timer lange konsert foran et utsolgt Parkteateret forklarte hvorfor.

Hun entret scenen alene med en kassegitar, og satte stemningen like blues-mykt som hun selv er slående vakker. Så kom backingbandet, med aner fra bl.a Frankrike, Kamerun og Madagaskar, som gjennom en øm og thight tilnærming til ørken-pop fikk henne til å skinne mer. For om enn de skal berømmes, var det ingen tvil om hvem som favnet publikum.

Fatoumata Diawara har en flott stemme, men i motsetning til så mange andre gode musikere brukte hun den til mer enn å sjarmere. Hun viste styrke, selvsagt gjennom musikken, men også i engasjementet hun fremviste for afrikanske kvinners rettigheter og sitt krigsherjede hjemland. Pakket inn i stadig voksende, vidunderlig varme lydbilder sang hun mot omskjæring, mot borgerkrig og for fred for de lidende barn. Dermed ble musikken også nødvendig på en annen måte enn det rent behagelige, som kanskje var det først iørefallende.

I alt alvoret viste hun også en ekte musikalsk glede, og ikke minst stor scenekunst. Etter hvert som konserten løftet seg langt utover popens rammer, danset hun den videre. Og tok publikum med seg. Hun tok oss også med på en leksjon i afrikansk grunnrytme og bluesens begynnelse, med tilhørende dansetrinn fra hele kontinent. Det var pent, men mest var det en formidabel oppvisning i musikkens grenseløse viktighet.

Hun visste også å hylle de sterke kvinnene som hadde banet vei for henne som malisk musiker. Men denne kvelden var det Fatoumata Diawara som fikk fortjent hyllest.

Brigitte. Blå. OWMF

image

Slik entra den franske eksprimentelle-pop-duoen Brigitte Blå nå. Før de kastet kappene og ble like glamorøse som den kabaretinspirerte elektro-popen som fremføres.

Mellom de elegant lekende låtene snakker de fransk med den største selvfølgelighet. Og selv de få i publikum som ikke forstår sjarmers til å gjøre det.

For dette er charmant. På ordentlig. Med trykk på arven fra den franske visetradisjonens mest innbydende sider. Med plass til flere flørtende smil og alvorlig underholdning. Og de søteste melodilinjer. Så spiller de min personlige favoritt: Battez Vous.

Smil. For resten av konserten bare nyter jeg. Skikkelig.

Ps. Mot slutten gjorde de en lekker versjon av George Michaels «I Want Your Sex». Det veier i grunn opp for en hver mindre ujevnhet man ellers kunne ha å innvende.

Konsertanmeldelse – Fest med Lukas Graham

Først publisert i Spirit 15.10.12

Lørdag spilte danske Lukas Graham opp til skikkelig fest på Parkteateret.

Lukas Graham har i løpet av det siste året blitt stort stjerne i Danmark. Her til lands er han imidlertid fortsatt ganske ukjent, noe som syntes på det noe skrinne antall fremmøtte. Det la heldigvis ingen demper på stemningen, kanskje snarere tvert i mot. For danskene visste å bruke intimkonsertformatets fordeler.

Fra bandet, som i tillegg til Lukas Graham består av Magnum på bass, The Captain på tangenter og Lovestick på trommer, entra scenen til de en drøy time senere bukkende takket for seg var det nemlig pop-fest. Eller soul-fest. Eller som bandet insisterer på å kalle det; en oppvisning i feiende flott ghetto-pop. I tillegg var det stor underholdning.

Lukas Graham har nemlig ikke bare en særdeles god stemme, han holder også en sjeldent sjarmerende og småfrekk tone mellom låtene. Latteren satt mao ord løst, både på og foran scenen. Og når han ba om en kvinnelig rekvisitt til avslutningslåta på hovedsettet; «Red Wine» var det rett så mange hender i været. Jenta som ble valgt, fikk da også rødvin – i plastglass, og behørig oppvartning fra såvel bassisten som en knelende Lukas.

Andre høydepunkt var ellers fremføringene av «Nice Guy» og «OrdinaryThings», samt en stødig og lekker versjon Sam Cook klassikeren «A Change Is Gonna Come» og ikke minst, siste låt ut; festlige «Drunk In The Morning».

Det må jo også nevnes at selv om Lukas Graham er ubestridt frontmann, er det en fornøyelse å se – og høre – samspillet med de øvrige bandmedlemmene, der de gjør hverandre både musikalsk bedre og scenetekkelig morsommere.

Og så til neste gang de kommer til Oslo, er det bare å håpe de har fått spilt inn flere låter. For er det noe å innvende mot lørdagens festforestilling er det at den nesten var for kort. En time til hadde feks vært fint.

Magisk konsert: Rebakka Karijord. Parkteatert.

I går hadde Rebekka Karijord releasekonsert på Parkteateret.

Hvor fabelaktig jeg synes albumet We Become Ourselves er kan man i grunn lese i Gaffa. Men alle de pene ordene i anmeldelsen blekner likevel mot messen hun holdt live.

Rebekka Karijord spilte hele den nye plata, og litt til. Hun begynte med åpningssporet «Prayer» før hun gikk over i Use My Body While It’s Still Young. Og fra da av mer enn eide hun et i grunn altfor fåtallig publikum. Det var ikke det at det var så veldig få fremmøtte, egentlig, men jeg tar meg i å tenke at det burde vært virkelig trengsel der foran scenen. For hun fortjener så mange flere både øyne og lyttende ører.

Det å så trekke frem enkeltlåter som høydepunkt er en utfordring. Men om det er noen som må nevnes er det hyllestlåta til Mannen hun omtaler som en nøkkellåt på albumet; «Oh, Brother» (Se nydelig video nedenfor), samt «You Make Me Real» der hun fikk publikum til å synge i kanon, og den mektige avslutningslåta «Ode To What Was Lost». I tillegg må jo nevnes hennes til-å-miste-pusten-av-versjon av Justin Timerberlakes «Cry Me A River». Etter den jeg vil tro det var flere enn meg som måtte tørke en tåre eller flere.

Konserter blir knapt mer magiske enn dette.

Ida Jenshus – Gled deg til albumslipp

Først publisert i Spirit 03.10.12

Til fredag slipper Ida Jenshus sitt tredje album. Det er det trolig all grunn til å glede seg til.

Mandag kveld holdt Ida Jenshus med band en minikonsert for noen utvalgte få på Mono. Der fikk man høre hele 5 smakebiter fra det kommende albumet; Someone To Love. Samt en coverlåt.

Det kjennes som en klisje å si det, men det som var mest tydelig, var at artisten – som så åpenbart elsket å stå på scenen – var voksen. Nå er jo de fleste 25 åringer det, likevel er det verd å bemerke, siden så vel utstråling som lydbilde har modnet siden forrige utgivelse. En ting er å like å stå på en scene, noe annet er å være trygg nok til å glede publikum like mye. Og det gjorde Ida Jenshus den lille halvtimen hun spilte.

Musikalsk sett har hun også vokst forbi countryen, og beveger seg i et musikalsk landskap som er like mye myk og seig 70-talls rock, og poparrangementer fra samme tiår. Sannsynligvis er det folk-pop som ville være den riktigste sjangersettingen, i hvert fall for fire av de låtene man fikk servert. Når det gjelder den femte, som var fjerde låt ut og kanskje het «Being Human» beveget hun seg derimot inn i noe langt mørkere. Det var ikke riktig gothic americana. Men det lød alldeles vakkert nære.

Den låten alene er grunn god nok til at jeg kommer til å høre mye Ida Jenshus fremover. Eller det gjør jeg jo egentlig allerede. Særlig sistesingelen «Marie (What Happened To The Music» som gir inntrykk av å handler om musikkindustrien, men likevel fremstår som en av de såreste og finest kjærlighetsangene jeg har hørt på lang tid.

Her er imidlertid første singel, og andre låten hun spilte mandag; «Someone To Love». Det er en riktig flott poplåt det også.

Sandra Kolstad. Parkteateret. Nesten en omtale.

Noen ganger må jeg bare dra på konsert, uten at det har noe som helst med skrivejobb å gjøre.

Men jeg klarer visst ikke la helt være dele med meg likevel. I hvert fall ikke når det som bare var for nytelsens skyld, virkelig var en nytelse.

I dag snakker jeg da selvsagt om Sandra Kolstads slippfest på Parkteateret i går.

Fredag slapp hun sitt andre album (Nothing Lasts) Forever. Og det var dette som skapte alldeles god stemning, både på og foran scenen. Det var en artist som var så ekstatisk som hun selv sa, som barføtt fremførte den lekreste elektronika. Kolstads lydbilde favner bredere enn hva det gjorde på den ellers finfine debuten. Dette var ikke minst tydelig i duetten med rapperen Son of Light, som satt såkalt skikkelig. Men også ellers var det noe så vel lysere og ledigere over både Sandra Kolstad og musikken. Og det kler henne godt.

Under bildet: videosingelen «The Well». Den låten hadde hun for øvrig med seg to svært unge dansere på. Og ja, den ble søtere av det.

Parkteateret. Of Monsters and Men. Konsertomtale

I går spilte de islandske folk-poperne Of Monsters and Men fin-fint for et utsolgt Parkteateret.

Noe sier meg at det var siste gang man ser dem på såpass liten scene. Det er i grunn også nesten synd, for det var digg å stå der det var knapt om plassen til lyden av et band som villig delte sin (spille)glede.

De var i det hele tatt et gledelig skue, de 6 unge islendingene som serverte allsang på rekke og rad, med selvsagt høydepunkt i singelen «Little Talk». Låter som «Love Love Love», «Six Weeks» og «Yellow Light» sto for øvrig heller ikke noe tilbake. Sistnevnte ble for øvrig spilt hele to ganger, både i hovedsettet og som avrunding i et på sin plass langt ekstranummer.

Det er kanskje slikt som må skje, når bandet kun har et album i baggasjen. Men det gjorde så lite, når det igrunn bare ble mer av noe som allerede var godt.

For det var nettopp det denne konserten var; god. Som i skikkelige pop-godteri.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑