Its not about who is the best dancer, its about who is dancing.

Og som sidemann sa: Det hjelper med fullt band.

Get invold, sier Onipa. Som vi involverer oss. For joda, its all about dancing. Og så vel anvendt taletid.

Sunne meldinger. Vær glad  for livet. I livet.

Løft høyre hånd. Ikkr vær redd. Resten av kroppen skal – allerede er – med.

«Joy» er  soul, r&b, gospel, en helende følelse. Slikt, som han sa holder oss gående i disse krevende tider. Så fottsatte han synge det han åpnet showet med. Takknemlighet over å være i live. High life. Hip life. Hip hop. Hopp!

Afro beat, jazzen, futurismen, retrobeatsen.

Et anslag blues fra gitaristen, britiskørkenvariant. Marching over.

Peace. Love. Respect.

Og det er hverken kødd eller ufortjent når gitaristen siee: vi ble fortalt dere ikke danser. Men takk! Takk selv! Takk!

Sfake it. Swing it. High Life. Nevnte jeg sjangeren high life?

Londonvibber.

Andre øyeblikk minner om BCUC på samme scene i fjor. Vi danset da og. I musikalsk lykkerus. Om likhetene ellers er mest i jazzavstikkere, er det noe der.

Noe av det handler om å vite at det er her vi skal være  Det er her heftig dans skjer. Ikke for å fortapes i, men for tilstedeværelse. I kroppen. I konserten. I livet.

I litt ska, pust, reggae.

Blessings. Jump! Vær stille. Sakral. Spiritual.

Hopp! And love. Klapp. Perkusjon. Elsk. Livet. Dans!

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut.