Søk

AslaugOk

Musikkblogg. Poesi og journalistikk.

Stikkord

festival

Janelle Monae. Amfiet. Øyafestivalen

image

Jeg gikk glipp av Janelle Monae sist hun var på Øya. Det skjedde delvis igjen.

Så dette er ikke en på noe vis fullstendig konsertomtale. Jeg er ikke en gang sikker på hvor godt jeg liker konserten.

Det er et særdeles gjennomført show på grensen av min musikalske komfortsone. Men det står ikke på hennes engasjement på scenen. Der er hun et funn, av typen som når over hele og langt høyere opp i bakken enn her jeg nå står rundt ytre del av midten.

Den funky soulen er ganske enkelt som skapt for arenaer som dette. Og om enn  det altså sjangermessig er utenfor noe jeg ville valgt å se bortenfor disse festivalomstendighetene må jeg etterhvert som dette tastes live inn noe motvillig innrømme at joda: Dette er sannsynligvis en av de mest fengende av årets Øyakonserter.

Dessuten fikk hun bokstavelig talt publikum i kne.

Jon Hopkins. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

Det kan alltids diskuteres i hvilken grad et dj-sett er en egentlig konsert. Den diskusjonen lar jeg her ligge.

Den musikalske forestillingen Jon Hopkins nå gjør er nemlig uansatt akkurat så elektronisk lekker som jeg på det beste håpet.

Det er kanskje ikke riktig tid og sted for å la seg henføre helt. Men jeg bryr meg ikke. Her jeg også er litt lettet for at GAFFA-redaktøren ga meg bloggfri til å bare hylle denne britiske produsentens evner til å få meg i bevegelse. Ikke som i store dansefakter, men de rytmene som gjør at du denne knappe timen aldri står riktig stille.

Bakgrunnsfilmen skifter fra det ytre til indre rom til byrommet, havet, palmene før det skates inn i klubbmusikkens hete og ut i klaustrofobisk åpent landskap igjen.

Både i sine remikser for andre og på egne produksjoner, som sisteskiva Immunity, ballanserer Hopkins det nærmest maskinelt forstyrrende mot noe som tidvis kan erotisk mistolkes, men likevel mest er et brutalt bevegelig behag.

Men nå er mobilen tom for strøm. Jeg må blogge av. Vel vitende om at jeg fortsatt har 15 voldsomt elektriske minutter vellyd foran meg.

Monica Heldal. Amfiet. Øyafestivalen 2014

image

Sånn. Da var årets Øyefestival i gang for min del. Rakk som vanlig ikke selve åpningen, men siste låt fra første artist; Monica Heldal, er en rett så fin begynnelse.

Mathias Eick, Enga

image

Dette var hva som møtte meg og 8 åringen, da vi noe forsinket ankom Middelalderparken. På Enga spilte Mathias Eick jazz som kledde solskinnet alldeles utmerket. Og vi kunne i grunn ikke be om en bedre begynnelse på Øyafestivalen 2012.

Timeplan for Øya

Øyafestivalen i fjor.

I en ideel verden er dette timeplanen jeg skal følge under Øyafestivalen kommende uke:

Onsdag
Willis Earl Beal – Klubben 1520
Oberhofer – Vika 1605
Friends – Klubben 1655
Mazzy Star – Klubben 1830
Feist – Sjøsiden 2020
og aller helst – selv om jeg vet at verden ikke er så ideel: Purity Ring – Øyanatt- Sukkerbiten

Torsdag
Casa Murilo – Enga 1430
Savages – Vika 1600
Tamikrest – Vika 1735
Ane Brun – Enga 1920
The Afghan Whigs – Vika 2100

Og jeg er i grunn glad jeg slipper å velge mellom Maribel og Saint Etienne på Øyanatt, når det først er så galt at det ikke blir noen av dem.

fredag
Susanna – Sjøsiden 1700
Metronomy – Enga 1750
Cloud Nothings – Vika 1925
The Black Keys – Enga 2130

Og det er i grunn trist at det er Chromatics jeg ofrer for å se The Black Keys.

Lørdag
Sweden – Vika 1350
The War On Drugs – Enga 1430
Best Coast – Enga 1600
Jessie Ware – Sjøsiden 1835
SBTRKT – Sjøsiden 2010 alternativt
Maya Vik – Klubben 2030
Bon Iver – Sjøsiden 2130

Jeg ser selvsagt mulighetene for at det kan bli endringer i planen. Både når det gjelder tilvalg og fratrekk. Men dette er de gode intensjonene.

Igjen: Takk til Øyafestivalen for at jeg får muligheten til å gjenta AnaMe: Øyaspesial.

Jeg gleder meg alldeles!

Alle ovennevnte band er ellers å høre i denne Spotifylisten

PS. Klubbøya anbefales. Og da selvsagt: Charlotte & The Co-Stars på Gamla tirsdag kl. 2000.

Bjørk i bilder

Bjørk-konserten var Bjørk i sci-fi-latex, et kor og en storslått visuell opplevelse. Den gjør seg derfor best gjenfortalt i bilder.

Fotograf her er Frederik Borg. Jeg var bare tilstede da bildene ble tatt.

Takk, farvel og på gjensyn

Jeg sitter hjemme på mitt eget kjøkken. Roskildefestivalen er umiskjennelig over.

Jeg er sliten, men mindre enn forventet. Muligens takket være sengen jeg fikk låne i København i natt. Så siden dette egentlig bare er en takkepost, kan jeg jo begynne med å takke den alldeles vennlige mannen som ordnet og kjørte, og damen som stilte rom til disposisjon.

Deretter vil jeg takke Roskildefestivalen for å rett og slett være en fantastisk musikkfestival, og en hel del til. Jeg er ganske sikker på at vi vil sees igjen.

Sist, og ikke minst, vil jeg rette en stor takk til musikkmagasinet GAFFA. Takk for at jeg fikk festivalen, for alt det morsomme jeg fikk gjøre og for at både redaksjonen og de frivillige på festivalstanden tok så godt i mot meg.

Dette har ganske enkelt vært en fabelaktig uke!

Ettersom jeg imidlertid må la opplevelsen hvile en dag eller to, før jeg oppsummere på ordentlig, deler jeg bare en ørliten smakebit (igjen) av noe av det flotteste jeg fikk med meg: The Sway Machinery. Bildet ovenfor er for øvrig The Alaev Family, ved tre av dem.

For nytelsens skyld

Noen ting gjøre man bare for nytelsens skyld. For eksempel går på Staff Benda Bilili – konsert. Og du må gjerne spørre meg hvordan den var. Men alt jeg kan svare deg er: Nydelig!

Selvkritikk

Redaktøren sa i går natt at det var på tide å få sendt meg på konserter med lavere terningkast.

Jeg har etter det gått litt i meg selv. Og insette at muligens burde Shins-konserten fått en stjerne mindre. Sånn i etterpåklokskapens lys. Men utover det, kan jeg jo ikke noe for at jeg har valgt de gode konsertene liksom. Eller rettere, det er dem jeg har valgt å skrive hjem om.

Jeg kunne jo nevnt dem jeg har gått fra, eller gått forbi. Noen pretensiøse, noen kjedelige, og noen, vel, pent sagt; noen helt andres kopp med te. Men med så mye god musikk omkring meg har jeg glemt dem bort. Nesten helt på ordentlig. I hvert fall så ordentlig at det er alt det gode som er igjen på minnet. Som gårdagens fabelaktige Jack White.

Her så et lydspor, av mannen som ikke altfor lenge også skal få et pent antall stjerner.

PS. Bildet er fra torsdag. Jeg ser nesten like godt ut i solen i ettermiddag.
PPS. Jeg vet at redaktøren også spøkte. Og derimot unner meg å gjøre en skikkelg pen slakt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑