Det er drøye halvtimen ut i Wolf Alices sett på hovedscenen. Solen skinner, og sannelig gjør ikke britene det også. Etterhvert.
Les mer «Wolf Alice. Amfiet. Øya18»
Dette er ikke en anmeldelse. Knapt kvallifiserer det til omtale. Men det er et bilde, en observasjon, etter å ha hørt knappe tre låter før jeg må videre.
Les mer «Grizzly Bear, Sirkus, Øya18»
Jeg gikk glipp av Janelle Monae sist hun var på Øya. Det skjedde delvis igjen.
Så dette er ikke en på noe vis fullstendig konsertomtale. Jeg er ikke en gang sikker på hvor godt jeg liker konserten.
Det er et særdeles gjennomført show på grensen av min musikalske komfortsone. Men det står ikke på hennes engasjement på scenen. Der er hun et funn, av typen som når over hele og langt høyere opp i bakken enn her jeg nå står rundt ytre del av midten.
Den funky soulen er ganske enkelt som skapt for arenaer som dette. Og om enn det altså sjangermessig er utenfor noe jeg ville valgt å se bortenfor disse festivalomstendighetene må jeg etterhvert som dette tastes live inn noe motvillig innrømme at joda: Dette er sannsynligvis en av de mest fengende av årets Øyakonserter.
Dessuten fikk hun bokstavelig talt publikum i kne.
Det kan alltids diskuteres i hvilken grad et dj-sett er en egentlig konsert. Den diskusjonen lar jeg her ligge.
Den musikalske forestillingen Jon Hopkins nå gjør er nemlig uansatt akkurat så elektronisk lekker som jeg på det beste håpet.
Det er kanskje ikke riktig tid og sted for å la seg henføre helt. Men jeg bryr meg ikke. Her jeg også er litt lettet for at GAFFA-redaktøren ga meg bloggfri til å bare hylle denne britiske produsentens evner til å få meg i bevegelse. Ikke som i store dansefakter, men de rytmene som gjør at du denne knappe timen aldri står riktig stille.
Bakgrunnsfilmen skifter fra det ytre til indre rom til byrommet, havet, palmene før det skates inn i klubbmusikkens hete og ut i klaustrofobisk åpent landskap igjen.
Både i sine remikser for andre og på egne produksjoner, som sisteskiva Immunity, ballanserer Hopkins det nærmest maskinelt forstyrrende mot noe som tidvis kan erotisk mistolkes, men likevel mest er et brutalt bevegelig behag.
Men nå er mobilen tom for strøm. Jeg må blogge av. Vel vitende om at jeg fortsatt har 15 voldsomt elektriske minutter vellyd foran meg.
Sånn. Da var årets Øyefestival i gang for min del. Rakk som vanlig ikke selve åpningen, men siste låt fra første artist; Monica Heldal, er en rett så fin begynnelse.
Dette var hva som møtte meg og 8 åringen, da vi noe forsinket ankom Middelalderparken. På Enga spilte Mathias Eick jazz som kledde solskinnet alldeles utmerket. Og vi kunne i grunn ikke be om en bedre begynnelse på Øyafestivalen 2012.
I en ideel verden er dette timeplanen jeg skal følge under Øyafestivalen kommende uke:
Onsdag
Willis Earl Beal – Klubben 1520
Oberhofer – Vika 1605
Friends – Klubben 1655
Mazzy Star – Klubben 1830
Feist – Sjøsiden 2020
og aller helst – selv om jeg vet at verden ikke er så ideel: Purity Ring – Øyanatt- Sukkerbiten
Torsdag
Casa Murilo – Enga 1430
Savages – Vika 1600
Tamikrest – Vika 1735
Ane Brun – Enga 1920
The Afghan Whigs – Vika 2100
Og jeg er i grunn glad jeg slipper å velge mellom Maribel og Saint Etienne på Øyanatt, når det først er så galt at det ikke blir noen av dem.
fredag
Susanna – Sjøsiden 1700
Metronomy – Enga 1750
Cloud Nothings – Vika 1925
The Black Keys – Enga 2130
Og det er i grunn trist at det er Chromatics jeg ofrer for å se The Black Keys.
Lørdag
Sweden – Vika 1350
The War On Drugs – Enga 1430
Best Coast – Enga 1600
Jessie Ware – Sjøsiden 1835
SBTRKT – Sjøsiden 2010 alternativt
Maya Vik – Klubben 2030
Bon Iver – Sjøsiden 2130
Jeg ser selvsagt mulighetene for at det kan bli endringer i planen. Både når det gjelder tilvalg og fratrekk. Men dette er de gode intensjonene.
Igjen: Takk til Øyafestivalen for at jeg får muligheten til å gjenta AnaMe: Øyaspesial.
Jeg gleder meg alldeles!
Alle ovennevnte band er ellers å høre i denne Spotifylisten
PS. Klubbøya anbefales. Og da selvsagt: Charlotte & The Co-Stars på Gamla tirsdag kl. 2000.
Bjørk-konserten var Bjørk i sci-fi-latex, et kor og en storslått visuell opplevelse. Den gjør seg derfor best gjenfortalt i bilder.
Fotograf her er Frederik Borg. Jeg var bare tilstede da bildene ble tatt.
Jeg sitter hjemme på mitt eget kjøkken. Roskildefestivalen er umiskjennelig over.
Jeg er sliten, men mindre enn forventet. Muligens takket være sengen jeg fikk låne i København i natt. Så siden dette egentlig bare er en takkepost, kan jeg jo begynne med å takke den alldeles vennlige mannen som ordnet og kjørte, og damen som stilte rom til disposisjon.
Deretter vil jeg takke Roskildefestivalen for å rett og slett være en fantastisk musikkfestival, og en hel del til. Jeg er ganske sikker på at vi vil sees igjen.
Sist, og ikke minst, vil jeg rette en stor takk til musikkmagasinet GAFFA. Takk for at jeg fikk festivalen, for alt det morsomme jeg fikk gjøre og for at både redaksjonen og de frivillige på festivalstanden tok så godt i mot meg.
Dette har ganske enkelt vært en fabelaktig uke!
Ettersom jeg imidlertid må la opplevelsen hvile en dag eller to, før jeg oppsummere på ordentlig, deler jeg bare en ørliten smakebit (igjen) av noe av det flotteste jeg fikk med meg: The Sway Machinery. Bildet ovenfor er for øvrig The Alaev Family, ved tre av dem.
