Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

festival

Haim. Orange scene. Roskilde.

Søstrene Haim, altså.

Solskinnsrock i solskinn. Sa noen festivalstemning? Eller orange følelser.

Og det å se noen ha det så gøy på scenen, pokker så smittsomt det er.

Og ikke bare deler de hvor morsomt dette er. De leverer løssluppent, smilende, dønn tight, og fellesskaplig.

Slik Festival skal være.

Det vil si nydelig osv. Så nå, nå skal jeg bare enjoy the show. Med hva det også innebærer av mellomspill, kommentarer, iscenesatte eller ikke, av vittigheter. Og uansett det er vittig!

Festivalglede.

Big Thief. Arena. Roskilde.

Kanskje årets aller beste album. Og et bedre liveband.

Big Thief har vokst siden jeg møtte – og så – dem på Øya i 2019.

Lyden er større, samspillet tightere. Adrienne Lenker råere, som vokalist, gitarist og som samholdende for dette som utvilsomt er et band. En usedvanlig samspilt gruppe, som langt overskrider den indie-betegnelsen som er heftet ved dem.

Dette er låtskriverkunst, fremførelseskunst. Folkrock i stadionrockformat.

Intenst, er forordet. Disse riffene er håndverk, med følelse.

Tilstedeværelse.

Jeg må bare være tilstede.

PS. Å danse til munnharpe er ikke så verst.

PS2. I den grad dette er indierock er det ingen bedre nå.

PS3. Kommunikasjonen som kanskje ikke helt var der mellom alle låtene, var i dem. Også i form av at settlisten skal ha blitt kastet over bord, til fordel for samspillet med publikum. Det er musikerne sine det.

Sara Parkman. Gloria. Roskilde.

Vesper, betyr bønn. Det er også navnet på albumet Parkman spiller fra.

Da jeg så henne på Bylarm i Jakobs kirke var det rørende sakralt. Sakralt er det fortsatt, men også mer fysisk.

Ilskan, vreden, gud måtte velsigne deg med, slik hun synger, har også kropslige rørelser.

Salmene og folkemusikken går opp i en høyere enhet, hvor bevegelsen er mer enn åndelig. Den puster. Tramper. Skriker. Har lemmer av fele, vokal, el-gitar.

Dessuten er hun rørende rørt over publikums respons.

Jeg er berørt. Beveget. Jordet og åndsvesen. Og enda er ikke klokka tre på denne siste av årets roskildefestivaldager.

Å hvor dette gjør godt.

PS. Akapellapariet der alle sang lyckan kommer, lyckan går… er nok en vidunderligpåminnelse om hva slike musikkoplevevelser handler om

PS2. Når skjedde sist at publikum sang artisten av, på en låt som kommer til høsten. : «På min grav skal det stå; vi har elskad». Elsk!

Teto Preto. Apollo. Roskilde

Hva trenger du en fredag kveld? Dette!!

Industriell samba cyberpunk klubbing.

Dessuten pussy power. Med slengskyss fra en fitte. Bokstavelig talt. Styggvakker skjønt.

Nevnte jeg dansing? I et publikum som kom til. Flere og flere. Som bare skjønte at, vel, dette var eksempsjonelt.

Fatoumata Diawara. Orange scene. Roskilde.

Hvem pokker bryr seg om at det regner.

Hjerterytme, sa Fatoumata. Fela Kuti, ble takket for å ha introdusert dansen til resten av verden. Her videreføres den.

Elektrisk.

Jeg har sett Diaware på Cosmopolie. På Avalon. På den enda mindre gamle, grønne scenen. Det var bra da. Dette er større. Stort.

Så bort med blogging. Dans!

PS. Den versjonen hun gjorde av Nina Simones «Sinnerman». Den var formidabel.

PS2. Sammen med Yael Naim fikk hun til noe som jo måtte skje, i løpet av festivalen. Jeg gråt på konsert. Så vakkert var det.

PS3. Danset igjen.

PS.4. Ekstranumner?!!! Har jeg egentlig vært på en bedre Orange scene konsert?

Weyes Blood. Pavillion. Roskilde 2019

This is how it feels to be in love / This is life from above…

Les mer «Weyes Blood. Pavillion. Roskilde 2019»

Spiritualized. Avalon. Roskilde 2019

Come on. Come togheter.

Les mer «Spiritualized. Avalon. Roskilde 2019»

Jon Hopkins. Avalon. Roskilde 2019

Transcenderende. Overskridende. Elektronisk spiritualitet.

Les mer «Jon Hopkins. Avalon. Roskilde 2019»

Robert Plant. Arena. Roskilde 2019.

De gamle er eldst, også på godt.

Les mer «Robert Plant. Arena. Roskilde 2019.»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑