Noen ting gjøre man bare for nytelsens skyld. For eksempel går på Staff Benda Bilili – konsert. Og du må gjerne spørre meg hvordan den var. Men alt jeg kan svare deg er: Nydelig!
Redaktøren sa i går natt at det var på tide å få sendt meg på konserter med lavere terningkast.
Jeg har etter det gått litt i meg selv. Og insette at muligens burde Shins-konserten fått en stjerne mindre. Sånn i etterpåklokskapens lys. Men utover det, kan jeg jo ikke noe for at jeg har valgt de gode konsertene liksom. Eller rettere, det er dem jeg har valgt å skrive hjem om.
Jeg kunne jo nevnt dem jeg har gått fra, eller gått forbi. Noen pretensiøse, noen kjedelige, og noen, vel, pent sagt; noen helt andres kopp med te. Men med så mye god musikk omkring meg har jeg glemt dem bort. Nesten helt på ordentlig. I hvert fall så ordentlig at det er alt det gode som er igjen på minnet. Som gårdagens fabelaktige Jack White.
Her så et lydspor, av mannen som ikke altfor lenge også skal få et pent antall stjerner.
PS. Bildet er fra torsdag. Jeg ser nesten like godt ut i solen i ettermiddag.
PPS. Jeg vet at redaktøren også spøkte. Og derimot unner meg å gjøre en skikkelg pen slakt.
Det var en festforestilling av de sjeldne Tadsjikistanske/Israelske The Alaev Family serverte på lille Gloria Scene i går.
Det er ikke godt i si hvilke av de østlige middelhavslandene 3 generasjoner Alaev henter inspirasjon fra, men det er heller ikke så nøye. Det er dansemusikk; uttalt med blokkboksaver og utropstegn – uansett. Og Roskildepublikumet – undertegnede inkludert – visste å danse med.
Kun et lite pusterom fikk man da de dro en kjærlighetslåt, fylt med all rytmisk melodramatikk en romanse kan oppdrive. Etter den voldsomme inderlighet, var det igjen tilbake til alvorlig ubekymret dansing. Mot slutten også myndig istemt og iscenesatt av bestefar Alaev. Da var det bare å ta ham på de ordene man ikke forsto og bevege seg taktfast mer. Mye mer.
The Alaev Family har fått hjelp av Balkan Beat Box’ Tamir Muskat på albumet. Og jeg er sannelig ikke sikker på om det ikke også var ham som tok hånd om bassen. Men jeg vet altså ikke… Gjenklangen av hans øvrige prosjekter var der likevel, et sted mellom familiens åpenbare spilleglede og underholdningslyst. Men scenen denne kvelden var uansett bare deres.
Og om man kan si at man ble lykkelig mørbanket av musikkglede, er det nettopp hva denne konserten gjorde.
Nå er det under fire timer til Roskildefestivalen starter på ordentlig.
Det er også tidspunktet jeg går fra å «bare» blogge til å gjøre vanlige anmeldelser for Gaffa Norge i tillegg. Rett nok har jeg allerede gjort et par TV intervjuer, som også kan regnes som normal journalistikk. Men jeg har liksom ansett det som bonus-jobb.
Konsertplanen ble satt i går ettermiddag, og det er en underdrivelse å si jeg gleder meg. Det blir nok mindre såkalt festing når så mye musikk skal nytes. Men jeg er mer enn sikker på at det blir en strålende fest av det, likevel!
Smilefjes.
PS. Jeg skal se Perfume Genius i dag. Det er grunn god nok til å gjendele «Dark Parts». Og jeg er selsvagt ikke redd for at jeg har for høye forventninger.
Som en hver ekte festivalgjenger har jeg foreviget armbåndene. Disse her gir adgang til det meste jeg måtte ønske, inkludert en vesentlig roligere camp enn selve festivalcampen. Det er imidelertid ikke dermed sagt at jeg vil våkne uthvilt på slutten av uken.
Men jeg satser på at det gjør at jeg våkner i tide til å få med meg dette melodramatiske britiske rockebandet lørdag. Dry The River er nemlig veldig høyt på listen over band som MÅ sees. Det selv om det kan bli mektig hardt for hjertet å starte dagen med dem.
Denne deilig insistierende låten heter passende nok: No Rest. – Nyt!
Da er sekk forsøksvis pakket, og jeg er bare en halv arbeidsdag og en flyreise unna Roskildefestivalen.
Jeg har fortsatt et håp om at jeg skal rekke å få med meg fornøyelige Icona Pop i morgen kveld. Men så blir det innfallsmetoden frem til torsdag, tror jeg. Om enn jeg er nokså sikker på at det er noen finner jeg skal sjekke ut på tirsdag og danske Linkoban skal definitvt sees onsdag.
Imidlertid blir programmet bare mer spennende jo mer jeg nærleser det. Og det er bare å innse – jeg kan ikke få med meg alt og alle jeg vil, eller bør. Det eneste sikre er at jeg må oppleve The Aleav Family før Perfume Genius torsdag kveld. Også for den mentale utfordringen det blir å gå fra noe så vidunderlig dansbart til noe så hjerteskjærende vakkert. Noen må ganske enkelt ha hatt det morsomt når de satte den scenen.
PS. Få også med deg intervjuet på slutten av videoen. Denne familien må jo bare likes.
PPS. Igjen takk til Gaffa for at jeg får denne muligheten. Gleder meg alldeles!
