Du kan ikke blogge hoppende på første rad.

I grunn kan jeg det heller ikke tre meter lenger bak.

Ikke hopper jeg stort mindre. Ikke er intensiteten lavere. Snarere tvert i mot. Her det skrikes «sourire», smil!!

Jeg tar komando. Revolution!

Revolusjonens skal danses, elektrisk. Som å ovetkjøres av en Noé-film, mørbankes, kastet i BladeRunner-gjørme og ristes løs i neon lys.

Alt jeg ikke skriver, og kroppen skriker.

For en trommis, for et samspill mellom gitarist og keyboardist, for en illsint, irreversible, karisma i front.

Og så kom hun ned en låt, blant oss! Det ble to, og pit, og herregud.

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut