Søk

AslaugOk

Musikkblogg. Poesi og journalistikk.

Stikkord

roskilde

GAFFA TV: Deathcrush på Roskilde

Da var også intervjuet med de rå støy-rockerne I Deatchcrush publisert på GAFFA TV.

Intervjuet ble gjort like etter at de altså holdt en lekker konsert på Roskilde tirsdag 3. juli.

Deatchrush har som det kommer frem her gjort ting i motsatt rekkefølge, men noe pen støy-rock finner man da spilt inn likevel. Som feks denne:

GAFFA TV: Team Me på Roskilde

Da er intervjuet jeg gjorde med hedemarksbandet Team Me før Roskilde-konserten publisert på danske GAFFA TV.

Konsertopplevelsen var som nevnt storveis.

Det er derfor all grunn til å også dele videoen til alldeles sjarmerende Show Me.

Bjørk i bilder

Bjørk-konserten var Bjørk i sci-fi-latex, et kor og en storslått visuell opplevelse. Den gjør seg derfor best gjenfortalt i bilder.

Fotograf her er Frederik Borg. Jeg var bare tilstede da bildene ble tatt.

Takk, farvel og på gjensyn

Jeg sitter hjemme på mitt eget kjøkken. Roskildefestivalen er umiskjennelig over.

Jeg er sliten, men mindre enn forventet. Muligens takket være sengen jeg fikk låne i København i natt. Så siden dette egentlig bare er en takkepost, kan jeg jo begynne med å takke den alldeles vennlige mannen som ordnet og kjørte, og damen som stilte rom til disposisjon.

Deretter vil jeg takke Roskildefestivalen for å rett og slett være en fantastisk musikkfestival, og en hel del til. Jeg er ganske sikker på at vi vil sees igjen.

Sist, og ikke minst, vil jeg rette en stor takk til musikkmagasinet GAFFA. Takk for at jeg fikk festivalen, for alt det morsomme jeg fikk gjøre og for at både redaksjonen og de frivillige på festivalstanden tok så godt i mot meg.

Dette har ganske enkelt vært en fabelaktig uke!

Ettersom jeg imidlertid må la opplevelsen hvile en dag eller to, før jeg oppsummere på ordentlig, deler jeg bare en ørliten smakebit (igjen) av noe av det flotteste jeg fikk med meg: The Sway Machinery. Bildet ovenfor er for øvrig The Alaev Family, ved tre av dem.

Slapp i solen

image

Akkurat så nydelig er det på Roskildes siste dag. Og jeg sitter på en benk og lar det danske rockebandet som spiller på Orange scene nå, få spille pent i fred. Jeg nærmer meg konsertmett. Men jeg har likevel ennå plass til en eller to til. I hvert fall den ene; med Amadou og Miriam, som først kommer når kveldsluften har senket seg.

Skal, skal ikke – ska!

I går kveld, da jeg egentlig burde ha sendt meg i seng, fikk jeg det for meg at jeg burde gjøre litt mer festival.

Det første jeg da gjorde da den indre diskusjonen var vunnet, var å teste mitt talent for mingling i mediebyen. Det endte med at jeg ble tilnærmet av en svært ung mann, som ville dele en vinkartong mens han fortalte hvordan han hadde hustlet seg inn på festivalen. Ikke helt hva jeg jeg hadde tenkt meg. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe ganske annet: Jeg tok en tur på Roskildes smaleste scene; Gloria.

Der spilte The Sway Machinery sin alldeles fabelaktgie ska-utgave av klezmer. Og jeg fikk den festen jeg ønsket meg, og mer til.

Til lyden av en blåserekke som var beruselse nok i seg selv, en gitarøring som ville vært en Leningrad Cowboy verdig, og det alvor som ligger i hebraisk-sang, danset jeg på meg ødelagte støvler og en i dag støl rygg. Men det var så veldig verd det.

For andre gang på festivalen, og andre gang på Gloria, opplevde jeg også et nødvendig ekstranummer. Der dro New-Yorkerne en ubetalelig versjon av Michael Jacksons Billie Jean. Den danser jeg egentlig til ennå.

Etter konserten tok for øvrig trompetisten turen ned blant publikum for å selge CDer. Det fikk jeg foreviget.

Under bildet er det også en video. Forestill deg dem fem og tyve ganger mer engasjert, i et lite svett lokale. Og du vil nesten kunne kjenne hvor fantastastik det faktisk var.

For nytelsens skyld

Noen ting gjøre man bare for nytelsens skyld. For eksempel går på Staff Benda Bilili – konsert. Og du må gjerne spørre meg hvordan den var. Men alt jeg kan svare deg er: Nydelig!

Selvkritikk

Redaktøren sa i går natt at det var på tide å få sendt meg på konserter med lavere terningkast.

Jeg har etter det gått litt i meg selv. Og insette at muligens burde Shins-konserten fått en stjerne mindre. Sånn i etterpåklokskapens lys. Men utover det, kan jeg jo ikke noe for at jeg har valgt de gode konsertene liksom. Eller rettere, det er dem jeg har valgt å skrive hjem om.

Jeg kunne jo nevnt dem jeg har gått fra, eller gått forbi. Noen pretensiøse, noen kjedelige, og noen, vel, pent sagt; noen helt andres kopp med te. Men med så mye god musikk omkring meg har jeg glemt dem bort. Nesten helt på ordentlig. I hvert fall så ordentlig at det er alt det gode som er igjen på minnet. Som gårdagens fabelaktige Jack White.

Her så et lydspor, av mannen som ikke altfor lenge også skal få et pent antall stjerner.

PS. Bildet er fra torsdag. Jeg ser nesten like godt ut i solen i ettermiddag.
PPS. Jeg vet at redaktøren også spøkte. Og derimot unner meg å gjøre en skikkelg pen slakt.

6 stjerner til The Alaev Family

Det var en festforestilling av de sjeldne Tadsjikistanske/Israelske The Alaev Family serverte på lille Gloria Scene i går.

Det er ikke godt i si hvilke av de østlige middelhavslandene 3 generasjoner Alaev henter inspirasjon fra, men det er heller ikke så nøye. Det er dansemusikk; uttalt med blokkboksaver og utropstegn – uansett. Og Roskildepublikumet – undertegnede inkludert – visste å danse med.

Kun et lite pusterom fikk man da de dro en kjærlighetslåt, fylt med all rytmisk melodramatikk en romanse kan oppdrive. Etter den voldsomme inderlighet, var det igjen tilbake til alvorlig ubekymret dansing. Mot slutten også myndig istemt og iscenesatt av bestefar Alaev. Da var det bare å ta ham på de ordene man ikke forsto og bevege seg taktfast mer. Mye mer.

The Alaev Family har fått hjelp av Balkan Beat Box’ Tamir Muskat på albumet. Og jeg er sannelig ikke sikker på om det ikke også var ham som tok hånd om bassen. Men jeg vet altså ikke… Gjenklangen av hans øvrige prosjekter var der likevel, et sted mellom familiens åpenbare spilleglede og underholdningslyst. Men scenen denne kvelden var uansett bare deres.

Og om man kan si at man ble lykkelig mørbanket av musikkglede, er det nettopp hva denne konserten gjorde.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑