Fra å være sjalu på hekkende måker til bitende, stilsikker satire.

Herlig, heftig, seigt, syrete, og sexy, som rocknroll jo er det. Dessuten vittig. I politiske taktarter, og mellomspill.

Og så coveret hun Lovers (69 versjonen og Nirvanas, om hverandre)! Før hun gjorde Anatolian Blues.. som selvsagt tar psykedeliske sidespor.

Mentor for tyrkisk elektroniks sykedelika Arkan. Hylles. Tolkes.

Tilbake til Seagulls kiss, Cats make Love, tittelen direkteoversatt fra scenen. Et av sisteskivas mest strøkne spor, strøknere.

Begeistret, beveget, bevegelig. Nevnte jeg 70tallshardrock-partier? Særlig når hun setter seg ved de midstilte trommene.

Hundre år gammel sang, så føler du deg gammel, glem det, som hun sa.

Og så kommer sangen som fikk henne arrestert, som får trollfabrikkene til å hetse, hate, fordi hun fremsnakker menneskerettigheter, skeive rettigheter, for å være den hun er. Men som hun også sier: Hun er her.

Og her og nå, betyr noe. Som det hun gjør betyr mye, mer!

Den oppstrakte armen, den knyttede hånden, fylt med mening.

Så alle som tenkt å se dem når de drar videre på Norgesturné, Gled dere!

Bare husk ta med innesko. Og legg jakka i garderoben. Du kommer til å danse, og om du for stiv, låter det uansett hett nok.

Langt inn i ekstranummer det visstnok ikke var planlagt for. Et stykke festlig 80tallspop. Tyrkisk, sådan, vel å merke.

Og en avsluttende bønn om fred. En kamp med Anatoliske drager .

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut.

PS: Apropos drager, det er også tittelen på skiva fra i fjor, som jeg anmeldte i Musikkmagasinet Klassekampen:

Å vekke en drage: https://klassekampen.no/artikkel/2022-12-05/a-vekke-en-drage