Det er når han synger Moments of Joy jeg skjønner det. Hva de påfølgende linjene om Secret of beliving har til felles med Cave.

Har til felles i meg. Som lytter. Som konsertgjenger og vesen.

Det er ikke lyden. Det er ånden.

Som når Staples nå synger My love is in Flames, and Im always a Stranger.

Er det tidsånden.

Høsten. Nyanser av nedstemt oppstemthet. Eller motsatt. 

Baby I was floating, eller var det faller, for…  inn i en ny verden.

Og for all del ikke la kjærligheten bli din svakhet, liksom. I gjentagelsen, i broa, en hjerterytme.

I en digresjon husker jeg at jeg oppdaga Tindersticks på Roskilde i 1996. Samme år så jeg Cave der første gang. Uten sammenlikning for øvrig.

Dette har en annen fysikk. En annen sensualitet.

Men kanskje likevel er det noe felles i rocken, i taktene av tid, av folketone, av overbevisning. Av noe jeg tror på.

Men nok sammenlikning. Som uansett har rot i ordet, lyrikken «joy».

Mer av hva dette gjør med hoftene. Med munnvikene. Med minnene av siste par ukers strømming. Forsterket. Forsikret. Forfremmet, formidabelt.

Jeg mente plata, altså den nyeste, god. Jeg tror den er bedre.

It’s freedom. Som det kores.

Feeling lucky. Men det er ikke hell at dette er lykke.

For selv om Staples beklager både knekk i stemme og knekt keyboard, er dette knakende godt.

For en katalog, for et forsyn, for en bestandig fornemmelse for følelse.

For en opphøyet avslutning med «Willow»:

Are we rushing forward or are we standing still? 

Er vi. Vi er.

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut