Søk

AslaugOk

Musikkblogg. Poesi og journalistikk.

Stikkord

liveblogg

Darkside. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

Dette er tredje gang jeg ser Darkside, i år.

Første gang var på Parkteatert, så på Roskilde. Sistnevnte var som her uten lysinnstallasjon. Det gjør det vanskelig å oppnå tilsvarende magiske øyeblikk som da jeg først så dem, om en lyssettingen som er nå er effektfull nok.
Og feks i sine oransje sjatteringer gir merverdi til Paper Trails. En av låtene som uansett skaper gjennkjennende jubel i dette, selvsagt, helt fulle teltet.

Etter nå 20 minutter så konsaterer jeg at dette er på slak linje med forrige festivalsett. Og om noe er riktig satt opp i teltet, så er det dette.

Det er mørkt nok til at man kan ta inn den suggerende elektronikaen slik den er maskinelt ment. Vektingen mellom det snille, det dansende og rent ut ravende er om ikke perfekt, så ganske strøken i  både denne alldeles forlengende semi-improen over Paper Trails, og versjonen Hearts og resten.

Samsompillet mellom gitar og teknikk er elegant ment for å fysisk nytes.

Det er likevel mer enn nevnte lys som gjør at dette ikke er like imponerende som ved mitt første møte med dem. Lyden flyter mer, og regien er slappere. I mellom skiftene anes en rutinejobb. Noe det jo ikke egentlig skal lastes dem for mye for, all den tid det jo også er det.

Og det at jeg har sett dem bedre, er jo ikke til hinder for å si at det også nå er riktig lekkert. Man kan ikke forvente magi hver gang heller liksom.

På samme måte som anmeldelsen jeg skrev for GAFFA på første konserthelt klart også er en bedre enn denne teksten.

Og i erkjennelsen av det er det på tide å blogge av, og takke Øya for denne gang. Tøyen gjør seg!

(Ikke at jeg går, men resten skriver jeg for andre enn meg selv)

Slowdive. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

To låter ut i shoegaze-legendene Slowdives konsert ble jeg søvnig. Det var ikke bandets feil. Jeg var i ferd med å begå amatørtabben for lavt væskeinntak. Dermed var det bare ut å få i seg en halvliter vann.

Dette er altså ikke en fullverdig vurdering av hva som ble levert. Men fra jeg kom tilbake har det låte skikkelig som det skal.

Det er nesten overraskende hvor trangt det er om plassen, og det å komme lenger inn enn ytterkant er om ikke umulig, så i hvert fall mer krevende enn jeg klarer.

I motsetning til andre gjenforeninger på festivalen gir det likevel musikalsk mening. For selv mange og tyve år etter de var store nok for slike Sirkustelt låter de som noen av sjangerens beste utøvere. Nå som da.

Det er melodilinjer å drømme seg bort i. Duvende gitar. Volum som veier opp for vokalens instrumentelle understilling.

Dessverre er det så lenge siden jeg satte på Slowdive hjemme, at låttittlene har forlatt meg. Men i nikkene jeg, og veldig mange med meg, er det gjennkjennelse. Jeg minnes å ha likt dette. Og jeg liker det nå. Også refferansene til nyere etterlikninger, som med svært få unntak, kunne tenkes å levere på linje med dette.

For i de grandiose lydbildene er det glimt av noe virkelig stort.

Sharon Van Etten. Amfiet. Øyafestivalen 2014

image

Det har gått 20 minutter av konserten. Og jeg revurdere dagens konsertplan. Jeg skjønner den i nåværende form leder til overdose av hjerte/smerte.

Rett nok er uttrykkene på de tre artistene jeg har sett ikke helt like, men de har alle røtter i de samme rockrsjangre, om enn tidligere omtalte Shah er minst country av dem. Og Angel Olsen er langt lystigere enn hva Van Etten nå spiller frem av finstemt sørgmodighet.

Jeg har diskutert det med andre, hva som skjedde med dagens booking. Det er favorittdagen min, etter planen. Der likevel noe merkelig i at de har plassert så mange gode kvinnelige artister i denne ettermiddagstidlige rekkefølgen…

For eksempel glipper trolig Neko Case for meg etterpå, fordi jeg rett og slett må ha andre impulser enn denne rocken. Det selv om hun er av ganske annen og mindre musikalsk innadvendt enn dette her.

Sharon Van Etten skal imidlertid ha for å både snakke pent mellom låtene og føre dem med personlig tyngde. For det er jo utvilsom fint det som fremføres her. Kanskje også langt finere enn jeg tilsynelatende har gitt det kredd for.

Og det er grunn urettferdig for denne omtalens del at jeg liker variasjon bedre. På den annen side ser jeg jo at det er min hang til å lytte til disse artistene som har ført til dette uføret. Det er jo strengt tatt bare min egen feil.

Nadine Shah. Vindfuglen. Øyafestivalen 2014

image

Nadine Shah er en av artistene jeg har gledet meg mest til å se. Hennes albumdebut fra fjoråret var mer enn lovende, det var god mørk rock.

Det skal imidlertid ikke mange låtene til før det demrer at disse melankolkse melodiene ville gjort seg ennå bedre i litt mindre dagslys. Shahs dype vokal bruker tid på å nå ut med sine lengsler.

Men etter hvert, vokser både hun og låtene både i seg og på publikum, og meg. Om enn applausen er smått og relativt ufortjent glissen.

Det at hun står bak synthen og synger, og i blant drar frem gitaren, gir ikke stort rom for fysisk kommunikasjon utover blikkføringen. Den er imidlertid bemerkelsesverdig nok.

Mellom låtene sies det bare tusen takk; på norsk. Men så har denne britiske artisten så vidt jeg vet også noen norske aner. På sett og vis taler låtene ganske god nok for seg selv, slik at øvrig samtale ikke savnes så stort.

Og straks jeg har skrevet dette, forteller hun at hennes norske, blonde mor er i publikum.

Så spiller hun en ny låt; Fool. Den lover rocket godt for hva mer som vil komme.  
Dette ble kanskje ikke den begeistrede teksten jeg hadde håpet å skrive. Uten at det på noe vis må leses som egentlig  skuffelse. Særlig ikke når hun i det jeg tenker blogge av drar i gang med en av mine personlige favoritter: When I Was A Young Man. Den er ennå sårere rå i sin lengsel enn på plate. Vokalen kommer mer til sin sterke rett, og i tillegg trår hun til og nesten danser bak synthen.

I blant kan man se seg fornøyd en konsertopplevelse, ganske enkelt ved å realitetsorientere forventningene. Og jeg skal helt klart se henne igjen, innendørs.

Angel Olsen. Amfiet. Øyafestivalen 2014

image

Jeg så Angel Olsen spille for et fullt Mono i vår. Som vil si rundt 200 mennesker. Det var en så god opplevelse at jeg selvsagt gjorde en innsats for å rekke se henne stå på Øyas største scene på denne siste festivaldagen i år.

Jeg fikk satt meg midtveis ut i andre låt; High Five. Nå har halve konserten gått, og det er bare å erkjenne at det ikke er riktig det samme som sist. Særlig de stilleste låtene sliter med å fange oppmerksomheten. Ikke sprudler hun heller, men likevel, hver gang jeg tenker avskrive dette som et passe hyggelig gjensyn, gjør hun noe som får meg til å endre mening.

Hun er en god låtskriver. Det viste årets album til gangs. Når hun her nå vekselsvis hvisker og mumler med insitet eller løfter stemmen i all den fylde omskrivingen av 50talls-rockesoundet kan holde viser hun også at scenestørrelse ikke er noen hindring likevel. Til det er hun for stødig nonchalant.

Og etter hvert som konserten nå går mot slutten, og hun står der og snakker delvis forståelig til seg selv før hun også dediker den slepne såre country-balladen til seg, blir jeg enig med meg selv om at dette er en av de beste begynnelsene på en festivallørdag jeg kunne få.

Highasakite. Amfiet. Øyafestivalen 2014

image

Altså. Jeg skulle ikke skrive fra denne konserten. Jeg skulle bare være her. Og nyte.

Men hvordan kan jeg la være å dele noen ord, om ikke annet for å dokumentere hvor bra denne konserten har utviklet seg til å bli. Det begynte pent, selvsagt. Så har alt vokst. Bandet, lydbildet, responsen.

Eie er nesten et for lite ord for hva vokalist Ingrid og resten av bandet gjør med ett sett som til nå nesten utelukkende har vært materiale fra sisteskiva.

Akkurat nå feks i form av første singel derfra Last Wednesday, som får alle rundt meg til å spontanklappe, også underveis, og i refrenget osv.

Det er noe godt i det at det ikke bare er de overdesignede showene som får Øya til å funke. Dette feks er aller mest noe av det kvalitativt flotteste ikke bare norsk, men nåtid, musikk har å by på.

Sukk så nydelig.

Neneh Cherry & RocketNumberNine. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

Det er nesten helt fult i teltet. Forståelig nok. Cherry har gjort et av årets mer spennende album. Live er den maskinelle jazz-hybrid-musikken vel så rå.

Nå spoken words-introduksjon til låt som skal få oss til å shake på stumpen. Det er rett nok for mange som rister helt løs, men det skyldes mer stedsbundne årsaker enn Neneh Cherrys innsats.

Forrige gang jeg så henne, på by:Larm i fjor hadde de noen startvansker. Her gjør hun så vel det inntrykket som utenlandsk presses omtale av lunkenhet ved tidligere stopp på nåværende til skamme. Her er hun så visst tilstede. Både i låtene og den øvrige kommunikssjonen. Det være seg om den er fysisk visuell eller uttalt.

Albumutgaven av samarbeidsprosjektet byr også på et visst ubehag. Det er nå erstattet engasjementet for å en livligere konsert, som ikke på noe vis underkjenner prosjektets eksentrisitet, selv i sine mest opp-poppede og tilgjengelige elektronika øyeblikk.

Og i det jeg må blogger av, sannsynligvis et par låter før slutt, er jeg   ikke i tvil om at det var riktig å velge bort indielegendene ute i solen for denne ikke mindre legendariske artisten. Hun har til og med klart kunststykke å utvikle seg over flere sjangre, fra 90tallets popglansdager til denne avantgardiske elektronikaen. Det er det ikke for mange andre som har.

Dessuten. Nå. Wow!

Og tillegg ved konsertslutt: Elektrotakning på hennes gamle git Buffalo Dance, det var takningen sin det.

Outkast. Amfiet. Øyafestivalen 2014

image

Det er vikig å bevege seg utenfor komfortsonen sies det. Og det å stå her, nå, i møljas utkant, på Outkast, er lenger ut en jeg på noe vis er komfortabel med. Hverken som blogger, musikkskribent eller mennesket meg.

Før jeg gikk hit var jeg på Little Dragon. Av sosiale årsaker unnlot jeg å skrive hvor bra det var.

Hvordan dette derimot er. Det vet jeg ikke ennå. Men jeg har skjønt at jeg er en av sannsynligvis svært få som ikke kan disse hiphop-tekstene utenat. Faktisk har jeg ikke noe minne om å ha hørt noen av de fire (fem?) låtene som har vært fremført til nå tidligere.

Jeg skriver altså dette foreløbig uten noen av de gjennkjennelsens fraser det øvrige publikummet strekker armene i været for.

Det jeg hører uten den (nødvendige)  forutinntattheten er imidlertid fra en av den kommersielle hiphopens finere hyller. For det er selvsagt utført med alt det gode håndverk man må forvente fra et band som har nådd stjernestatus uten å flashe andres nakenhet eller fremtre over for mange kanter usympatisk. De vet også uten tvil å håndtere et hvert publikum, og så visst dette.

Og nå kom en (gisp) låt jeg husker. Ms. Jackson. Dessverre husker jeg også hvorfor jeg hadde glemt at dette var Outkast. Men jeg forsøker gjøre gode miner til sidemann, mens jeg tar meg i å synge, revet med av den gode stemningen.

For uavhengig av hva jeg ellers synes om det som spilles, er det litt stas, også. I hvert fall å oppleve hvordan gamlekara der fremme får Øyapublikummet med seg.

Men nå blogger jeg av. En halvtime ut i konserten. Kanskje jeg blir stående, for å holde min kamerat med selskap. Det vil i så fall være mot bedre vitende, for uansett hvor tilnærmet objektivt skikkelig bra dette er, så er dette subjektivt sett ikke min greie fortsatt. I det hele tatt.

Janelle Monae. Amfiet. Øyafestivalen

image

Jeg gikk glipp av Janelle Monae sist hun var på Øya. Det skjedde delvis igjen.

Så dette er ikke en på noe vis fullstendig konsertomtale. Jeg er ikke en gang sikker på hvor godt jeg liker konserten.

Det er et særdeles gjennomført show på grensen av min musikalske komfortsone. Men det står ikke på hennes engasjement på scenen. Der er hun et funn, av typen som når over hele og langt høyere opp i bakken enn her jeg nå står rundt ytre del av midten.

Den funky soulen er ganske enkelt som skapt for arenaer som dette. Og om enn  det altså sjangermessig er utenfor noe jeg ville valgt å se bortenfor disse festivalomstendighetene må jeg etterhvert som dette tastes live inn noe motvillig innrømme at joda: Dette er sannsynligvis en av de mest fengende av årets Øyakonserter.

Dessuten fikk hun bokstavelig talt publikum i kne.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑