Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

liveblogg

Bill Callahan. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

Bill Callahan var andrevalget for ca kl 1800-konserten i eag. Han gikk på Sirkus-scene fem minutter før Blood Orange var satt opp på Vindfuglen kl 1810. Da jeg kom dit i akkurat tide var det fullt til langt inn over der bakken ble slette. Dermed lite mulighet for bilde, og kjapp revurdering førte meg litt sent hit til Sirkus likevel.

Det var heller ikke et dumt valg, vanskelig lysforhold for dette mobilkameraet til tross.

Hvorfor Callahan imidlertid spilte innomtelts er ikke lett å forklare. Hans retro-rock er liksom vel så egnet for det varme, disige lyset utendørs. Feks Hagen.

Det han fremfører er det imidlertid fint lite å utsette på. Og hvorfor flere regner ham som en av de fineste låtskriverne innenfor denne 50/60-tallsorienterte sjangeren er ganske klart. Dette er så pene saker, at det man måtte savne av flerstavelsesord mellom låtene glemmes i møte med låt på låt man kan lene seg nærmest lykkelig til. Det uten at musikken i seg selv er av de lystigste slaget, kanskje til og med snarere ettertenksomt noe annet.

I mens jeg skriver nå tømmes lokalet likevel rundt meg. Jeg forstår ikke, for manglende fakter til tross, det er slik lyd som får meg til å bli lenger enn tiden det tar å skrive dette.

Men det sier kanskje mest om meg… Selv om jeg jo håper du leser det som en positiv vurdering av musikken, også. For uavhgig av manglende scenetekke er den verd å låne mer enn et øre til.

St. Lucia. Hagen. Øyafestivalen 2014

image

Etter dagens lange kritikk-av-livebloggformat-tråd etter The National-posten på Facebook innrømmer jeg lett at jeg nesten vegrer meg for å skrive hvor trivelig det var å slumpe innom St. Lucia på Hagen nå.

Så om noen skulle være i tvil skrives dette mens amerikanerne sjarmerer publikum, og meg.

Jeg kom et stykke ut i konserten, slik at jeg ikke aner hvordan showet begynte. Sannsynligvis får jeg ikke med meg mer enn en frekt fengende låt til heller. Bandet var ikke i mitt opprinnelige program, ettersom de indie-radiovennlige rytmene sjelden appellerer over hjemmehøytalerne. Her derimot, fremstår de både freidigere og ikke minst, morsommere i det den åpenbart lekne spillegleden smitter over fra bandet til meg, og ganske mange flere. I hvert fall etter uttrykk, klapping og bevegelse å dømme.

Dessuten. Dette er det fineste
med festival. Det å droppe borti noe som kanskje ikke er best, men godt, likevel.

Jon Hopkins. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

Det kan alltids diskuteres i hvilken grad et dj-sett er en egentlig konsert. Den diskusjonen lar jeg her ligge.

Den musikalske forestillingen Jon Hopkins nå gjør er nemlig uansatt akkurat så elektronisk lekker som jeg på det beste håpet.

Det er kanskje ikke riktig tid og sted for å la seg henføre helt. Men jeg bryr meg ikke. Her jeg også er litt lettet for at GAFFA-redaktøren ga meg bloggfri til å bare hylle denne britiske produsentens evner til å få meg i bevegelse. Ikke som i store dansefakter, men de rytmene som gjør at du denne knappe timen aldri står riktig stille.

Bakgrunnsfilmen skifter fra det ytre til indre rom til byrommet, havet, palmene før det skates inn i klubbmusikkens hete og ut i klaustrofobisk åpent landskap igjen.

Både i sine remikser for andre og på egne produksjoner, som sisteskiva Immunity, ballanserer Hopkins det nærmest maskinelt forstyrrende mot noe som tidvis kan erotisk mistolkes, men likevel mest er et brutalt bevegelig behag.

Men nå er mobilen tom for strøm. Jeg må blogge av. Vel vitende om at jeg fortsatt har 15 voldsomt elektriske minutter vellyd foran meg.

The National. Amfiet. Øyafestivalen 2014

image

The National ga ut et av fjorårets beste album. Og nesten den beste låta.

Forrige gang jeg så dem, på Roskilde 2013, spilte de hverken Demons eller levde helt opp til øvrige forventninger.

Jeg var derfor betinget begeistret før jeg satte meg i bakken på Amfiet. Det skulle vise seg å være med en viss grunn. Der de forrige gang utagerte over evne, later de nå til å være temmet inn i retning fotforms-indie.

Dette låter selvsagt fortsatt godt. Men det er noe forglemmelig uengasjert i alle de pene mørke rockevenningene.

Kanskje det ville vært anderledes om jeg sto lengst der fremme. Men jeg tviler, for selv ikke høyere lydnivå vil veie riktig opp for fraværet av intensitet jeg vet de kan inneha.

Men for all del, trivelig, det er dette. Men jeg ville heller hatt mer demonisk kos.

OPPDATERT: Etter kritisk kommentar på Facebook er det kanskje på sin plass å påpeke at denne bloggposten er, som alle andre jeg gjør under Øya, skrevet under konserten. Det er IKKE en anmeldelse skrevet i etterkant. Jeg måtte også gå før den var helt ferdig, for å få med meg neste. Men jeg drøyde ikke avgangen for å si det slik.

Emilie Nicolas. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

Emilie Nicolas. Endelig.

Det er hva jeg tenker tre låter ut i det jeg vet blir en av konsertene jeg vil huske fra årets festival.

I skrivende stund drar hun i gang Charged. Den er like ekektronisk elegant som både foregående, og det som kommer til å komme.

Det er like liten fare for at hun vil rote bort taket på de rundt 4000 som har funnet inn i Sirkus’ets mørke, som det er en lettelse at hun har fått tak å spille under. Dette er synthlyd som trenger de rammer teltduken gir.

Og da har jeg ikke en gang nevnt hennes vokal. Det er den som egentlig, alltid, holder alt sammen.

Det er noe forsiktig i den koreograferte sceneførselen. Helt unødig, og sannsynligvis det eneste jeg i andre sammenhenger hadde trukket noe for. For materialet hun serverer er sterkt nok til å holde større fakter enn lys, røyk og vindmaskin. Men det er også noe av sjarmen.

Kolstø / Atlanter / Frøkedal. Vindfruen. Øyafestivalen 2014

image

Samarbeidsprosjektet Kolstø/Atlanter/Frøkedal hadde æren av å åpne Vindfruen scene. Ganske vegg i vegg med hovedscenen.

Klokka er 1500. Bakken foran er full av sol, og godt over halvfull med mennesker.

Lydbildet lå tettest rocket opp til Atlanters. Det var tid- og stedsriktig, en sløy oppvarming i varmen.

Jeg trakk likevel inn i skyggen, hvor lyden konkurrerte med yttertonene av Spidergawd i Sirkus. Kanskje ikke helt heldig, men det gjorde det om ikke annet klart at det var bedre der fremme i solen.

Monica Heldal. Amfiet. Øyafestivalen 2014

image

Sånn. Da var årets Øyefestival i gang for min del. Rakk som vanlig ikke selve åpningen, men siste låt fra første artist; Monica Heldal, er en rett så fin begynnelse.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑