image

Bill Callahan var andrevalget for ca kl 1800-konserten i eag. Han gikk på Sirkus-scene fem minutter før Blood Orange var satt opp på Vindfuglen kl 1810. Da jeg kom dit i akkurat tide var det fullt til langt inn over der bakken ble slette. Dermed lite mulighet for bilde, og kjapp revurdering førte meg litt sent hit til Sirkus likevel.

Det var heller ikke et dumt valg, vanskelig lysforhold for dette mobilkameraet til tross.

Hvorfor Callahan imidlertid spilte innomtelts er ikke lett å forklare. Hans retro-rock er liksom vel så egnet for det varme, disige lyset utendørs. Feks Hagen.

Det han fremfører er det imidlertid fint lite å utsette på. Og hvorfor flere regner ham som en av de fineste låtskriverne innenfor denne 50/60-tallsorienterte sjangeren er ganske klart. Dette er så pene saker, at det man måtte savne av flerstavelsesord mellom låtene glemmes i møte med låt på låt man kan lene seg nærmest lykkelig til. Det uten at musikken i seg selv er av de lystigste slaget, kanskje til og med snarere ettertenksomt noe annet.

I mens jeg skriver nå tømmes lokalet likevel rundt meg. Jeg forstår ikke, for manglende fakter til tross, det er slik lyd som får meg til å bli lenger enn tiden det tar å skrive dette.

Men det sier kanskje mest om meg… Selv om jeg jo håper du leser det som en positiv vurdering av musikken, også. For uavhgig av manglende scenetekke er den verd å låne mer enn et øre til.