Jeg gikk glipp av Janelle Monae sist hun var på Øya. Det skjedde delvis igjen.

Så dette er ikke en på noe vis fullstendig konsertomtale. Jeg er ikke en gang sikker på hvor godt jeg liker konserten.

Det er et særdeles gjennomført show på grensen av min musikalske komfortsone. Men det står ikke på hennes engasjement på scenen. Der er hun et funn, av typen som når over hele og langt høyere opp i bakken enn her jeg nå står rundt ytre del av midten.

Den funky soulen er ganske enkelt som skapt for arenaer som dette. Og om enn  det altså sjangermessig er utenfor noe jeg ville valgt å se bortenfor disse festivalomstendighetene må jeg etterhvert som dette tastes live inn noe motvillig innrømme at joda: Dette er sannsynligvis en av de mest fengende av årets Øyakonserter.

Dessuten fikk hun bokstavelig talt publikum i kne.