image

Det er vikig å bevege seg utenfor komfortsonen sies det. Og det å stå her, nå, i møljas utkant, på Outkast, er lenger ut en jeg på noe vis er komfortabel med. Hverken som blogger, musikkskribent eller mennesket meg.

Før jeg gikk hit var jeg på Little Dragon. Av sosiale årsaker unnlot jeg å skrive hvor bra det var.

Hvordan dette derimot er. Det vet jeg ikke ennå. Men jeg har skjønt at jeg er en av sannsynligvis svært få som ikke kan disse hiphop-tekstene utenat. Faktisk har jeg ikke noe minne om å ha hørt noen av de fire (fem?) låtene som har vært fremført til nå tidligere.

Jeg skriver altså dette foreløbig uten noen av de gjennkjennelsens fraser det øvrige publikummet strekker armene i været for.

Det jeg hører uten den (nødvendige)  forutinntattheten er imidlertid fra en av den kommersielle hiphopens finere hyller. For det er selvsagt utført med alt det gode håndverk man må forvente fra et band som har nådd stjernestatus uten å flashe andres nakenhet eller fremtre over for mange kanter usympatisk. De vet også uten tvil å håndtere et hvert publikum, og så visst dette.

Og nå kom en (gisp) låt jeg husker. Ms. Jackson. Dessverre husker jeg også hvorfor jeg hadde glemt at dette var Outkast. Men jeg forsøker gjøre gode miner til sidemann, mens jeg tar meg i å synge, revet med av den gode stemningen.

For uavhengig av hva jeg ellers synes om det som spilles, er det litt stas, også. I hvert fall å oppleve hvordan gamlekara der fremme får Øyapublikummet med seg.

Men nå blogger jeg av. En halvtime ut i konserten. Kanskje jeg blir stående, for å holde min kamerat med selskap. Det vil i så fall være mot bedre vitende, for uansett hvor tilnærmet objektivt skikkelig bra dette er, så er dette subjektivt sett ikke min greie fortsatt. I det hele tatt.