Søk

AslaugOk

Musikkblogg. Poesi og journalistikk.

Stikkord

øya

Kamasi Washington. Vindfruen. Øya2016

Det er ikke så nøye hva slags jazz dette er. Det holder at den funker.  Continue reading «Kamasi Washington. Vindfruen. Øya2016»

Thundercats. Hagen. Øya2016

En tilfeldig fonøyelse.  Continue reading «Thundercats. Hagen. Øya2016»

Lush. Sirkus. Øya2016

Det er lett å ordspille på glemsel.  Continue reading «Lush. Sirkus. Øya2016»

Arca. Hi-Fi Klubben. Øya2016

Sjelden har et seriøst DJ-set vært så morsomt. Og så utfordrende. Continue reading «Arca. Hi-Fi Klubben. Øya2016»

På pledd. Og Nicole Saboune. Vindfruen. Øya2016

Dette er også et festivaløyeblikk.  Continue reading «På pledd. Og Nicole Saboune. Vindfruen. Øya2016»

Ane Brun. Vindfruen. Øya16

Det var selvsagt denne konserten jeg skulle valgt meg hele av.  Continue reading «Ane Brun. Vindfruen. Øya16»

Darkside. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

Dette er tredje gang jeg ser Darkside, i år.

Første gang var på Parkteatert, så på Roskilde. Sistnevnte var som her uten lysinnstallasjon. Det gjør det vanskelig å oppnå tilsvarende magiske øyeblikk som da jeg først så dem, om en lyssettingen som er nå er effektfull nok.
Og feks i sine oransje sjatteringer gir merverdi til Paper Trails. En av låtene som uansett skaper gjennkjennende jubel i dette, selvsagt, helt fulle teltet.

Etter nå 20 minutter så konsaterer jeg at dette er på slak linje med forrige festivalsett. Og om noe er riktig satt opp i teltet, så er det dette.

Det er mørkt nok til at man kan ta inn den suggerende elektronikaen slik den er maskinelt ment. Vektingen mellom det snille, det dansende og rent ut ravende er om ikke perfekt, så ganske strøken i  både denne alldeles forlengende semi-improen over Paper Trails, og versjonen Hearts og resten.

Samsompillet mellom gitar og teknikk er elegant ment for å fysisk nytes.

Det er likevel mer enn nevnte lys som gjør at dette ikke er like imponerende som ved mitt første møte med dem. Lyden flyter mer, og regien er slappere. I mellom skiftene anes en rutinejobb. Noe det jo ikke egentlig skal lastes dem for mye for, all den tid det jo også er det.

Og det at jeg har sett dem bedre, er jo ikke til hinder for å si at det også nå er riktig lekkert. Man kan ikke forvente magi hver gang heller liksom.

På samme måte som anmeldelsen jeg skrev for GAFFA på første konserthelt klart også er en bedre enn denne teksten.

Og i erkjennelsen av det er det på tide å blogge av, og takke Øya for denne gang. Tøyen gjør seg!

(Ikke at jeg går, men resten skriver jeg for andre enn meg selv)

Slowdive. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

To låter ut i shoegaze-legendene Slowdives konsert ble jeg søvnig. Det var ikke bandets feil. Jeg var i ferd med å begå amatørtabben for lavt væskeinntak. Dermed var det bare ut å få i seg en halvliter vann.

Dette er altså ikke en fullverdig vurdering av hva som ble levert. Men fra jeg kom tilbake har det låte skikkelig som det skal.

Det er nesten overraskende hvor trangt det er om plassen, og det å komme lenger inn enn ytterkant er om ikke umulig, så i hvert fall mer krevende enn jeg klarer.

I motsetning til andre gjenforeninger på festivalen gir det likevel musikalsk mening. For selv mange og tyve år etter de var store nok for slike Sirkustelt låter de som noen av sjangerens beste utøvere. Nå som da.

Det er melodilinjer å drømme seg bort i. Duvende gitar. Volum som veier opp for vokalens instrumentelle understilling.

Dessverre er det så lenge siden jeg satte på Slowdive hjemme, at låttittlene har forlatt meg. Men i nikkene jeg, og veldig mange med meg, er det gjennkjennelse. Jeg minnes å ha likt dette. Og jeg liker det nå. Også refferansene til nyere etterlikninger, som med svært få unntak, kunne tenkes å levere på linje med dette.

For i de grandiose lydbildene er det glimt av noe virkelig stort.

Sharon Van Etten. Amfiet. Øyafestivalen 2014

image

Det har gått 20 minutter av konserten. Og jeg revurdere dagens konsertplan. Jeg skjønner den i nåværende form leder til overdose av hjerte/smerte.

Rett nok er uttrykkene på de tre artistene jeg har sett ikke helt like, men de har alle røtter i de samme rockrsjangre, om enn tidligere omtalte Shah er minst country av dem. Og Angel Olsen er langt lystigere enn hva Van Etten nå spiller frem av finstemt sørgmodighet.

Jeg har diskutert det med andre, hva som skjedde med dagens booking. Det er favorittdagen min, etter planen. Der likevel noe merkelig i at de har plassert så mange gode kvinnelige artister i denne ettermiddagstidlige rekkefølgen…

For eksempel glipper trolig Neko Case for meg etterpå, fordi jeg rett og slett må ha andre impulser enn denne rocken. Det selv om hun er av ganske annen og mindre musikalsk innadvendt enn dette her.

Sharon Van Etten skal imidlertid ha for å både snakke pent mellom låtene og føre dem med personlig tyngde. For det er jo utvilsom fint det som fremføres her. Kanskje også langt finere enn jeg tilsynelatende har gitt det kredd for.

Og det er grunn urettferdig for denne omtalens del at jeg liker variasjon bedre. På den annen side ser jeg jo at det er min hang til å lytte til disse artistene som har ført til dette uføret. Det er jo strengt tatt bare min egen feil.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑