Søk

AslaugOk

Musikkblogg. Poesi og journalistikk.

Stikkord

øya

Gabrielle. Sirkus. Øyafestivalen 2017

Vi, vi er de beste fikk Gabrielle et mer enn fullt Sirkus – telt til å synge da jeg kom litt sent til denne festen av en konsert. 

Continue reading «Gabrielle. Sirkus. Øyafestivalen 2017»

Chronixx. Hagen. Øyafestivalen 2017

Smile, girl, smile.

Det var første, talende, linje jeg hørte når jeg etter konsertstart kom på at det var her, bakken, smilende, jeg skulle være, nå. 

Continue reading «Chronixx. Hagen. Øyafestivalen 2017»

Kamasi Washington. Vindfruen. Øya2016

Det er ikke så nøye hva slags jazz dette er. Det holder at den funker.  Continue reading «Kamasi Washington. Vindfruen. Øya2016»

Thundercats. Hagen. Øya2016

En tilfeldig fonøyelse.  Continue reading «Thundercats. Hagen. Øya2016»

Lush. Sirkus. Øya2016

Det er lett å ordspille på glemsel.  Continue reading «Lush. Sirkus. Øya2016»

Arca. Hi-Fi Klubben. Øya2016

Sjelden har et seriøst DJ-set vært så morsomt. Og så utfordrende. Continue reading «Arca. Hi-Fi Klubben. Øya2016»

På pledd. Og Nicole Saboune. Vindfruen. Øya2016

Dette er også et festivaløyeblikk.  Continue reading «På pledd. Og Nicole Saboune. Vindfruen. Øya2016»

Ane Brun. Vindfruen. Øya16

Det var selvsagt denne konserten jeg skulle valgt meg hele av.  Continue reading «Ane Brun. Vindfruen. Øya16»

Darkside. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

Dette er tredje gang jeg ser Darkside, i år.

Første gang var på Parkteatert, så på Roskilde. Sistnevnte var som her uten lysinnstallasjon. Det gjør det vanskelig å oppnå tilsvarende magiske øyeblikk som da jeg først så dem, om en lyssettingen som er nå er effektfull nok.
Og feks i sine oransje sjatteringer gir merverdi til Paper Trails. En av låtene som uansett skaper gjennkjennende jubel i dette, selvsagt, helt fulle teltet.

Etter nå 20 minutter så konsaterer jeg at dette er på slak linje med forrige festivalsett. Og om noe er riktig satt opp i teltet, så er det dette.

Det er mørkt nok til at man kan ta inn den suggerende elektronikaen slik den er maskinelt ment. Vektingen mellom det snille, det dansende og rent ut ravende er om ikke perfekt, så ganske strøken i  både denne alldeles forlengende semi-improen over Paper Trails, og versjonen Hearts og resten.

Samsompillet mellom gitar og teknikk er elegant ment for å fysisk nytes.

Det er likevel mer enn nevnte lys som gjør at dette ikke er like imponerende som ved mitt første møte med dem. Lyden flyter mer, og regien er slappere. I mellom skiftene anes en rutinejobb. Noe det jo ikke egentlig skal lastes dem for mye for, all den tid det jo også er det.

Og det at jeg har sett dem bedre, er jo ikke til hinder for å si at det også nå er riktig lekkert. Man kan ikke forvente magi hver gang heller liksom.

På samme måte som anmeldelsen jeg skrev for GAFFA på første konserthelt klart også er en bedre enn denne teksten.

Og i erkjennelsen av det er det på tide å blogge av, og takke Øya for denne gang. Tøyen gjør seg!

(Ikke at jeg går, men resten skriver jeg for andre enn meg selv)

Blogg på WordPress.com.

opp ↑