Vi, vi er de beste fikk Gabrielle et mer enn fullt Sirkus – telt til å synge da jeg kom litt sent til denne festen av en konsert. 

Nettopp ropte alle Ring meg. Og der jeg nesten sang med slo det meg hva tiden gjør med en landeplage, som akkurat den delen av medleyen hun nå kjører over gamle hits må kunne kalles. 

Med tiden er den blitt en langt mer sympatisk – og ikke minst – fengende del av den nære popkulturelle kulturarven. 

I den nesten naivistiske elektroniske enkelheten er det noe som det er langt lettere å høre når ihjelspillingen i alle kanaler er fjernere i minnet. Det kalles godt pophåndverk. 

Det er en råhet i fremføringen langt der fremme, en trygghet og nesten smittende selvsikkerhet. Det er ganske enkelt litt stas å også være på konsert med noen som behersker denne popformen så elegant. 

Dette er kanskje ikke noe jeg setter på så ofte hjemme. Men det hender det er et skille på ute- og hjemmebruk. For selv når hun nesten drar stemningen ned i ordene i September, så sier synthene, trommene, intensiteten i vokalen, at neida, ingen fare, det er fortsatt en energi av en annen verden inne i teltet, og mange meter til bakover. 

Jeg føler vi er høyt oppe nå, sier hun, og spørr om vi skal klatre høyere. Og høyre blir det, helt oppe mellom skyene. Eller i hvert fall nesten. 

Og da denne følges opp av en stedsplassert Fem fine frøkner det er bare å konstatere at dette er morsomt, en høydare på den måten bare slik elektro-pop kan være det.