Er et DJ-sett egentlig en konsert? I Sirkusteltet nå er jeg i hvert fall fristet til å si et ubetinget ja. 

Stemmen til Mø, som slynger seg ut i rommet er innspilt, som alt annet som kommer ut av høytalerne. Men så er det likevel noe med hvordan den, hvordan bassen, lyden, skrus til, vris om, her på direkten. Tilsynelatende likt, og likevel så umiddelbart og direkte timet dropp, akkurat for et lokale som tar i mot invitasjonen til klubbing med å akkurat nå hoppe seg ut av gyngemodus. 

Kanskje savner jeg flere effekter enn lyset, mer show enn den dansingen han med slik iver gjør bak miksebordet. Men kanskje er det bare konsertforventningene som snakker til meg. Men likevel. 

Miksene er bare så nær som nok til å gjøre dette til noe utover det som skjer i renere danselokaler. I seg derimot er de noe langt mer, miksene, miksingen altså. 

Det er noe med timingen som nesten er til å miste pusten av. En forståelse, eller teft, som formidles i selve lydbildet. Maskinen er kanskje verktøyet, men det er en menneskelig hånd som leder beatsene, bassen, takt og tone. 

Og nei, jeg står heller ikke riktig stille. 

_________

Tilføyelse fra 20 min lenger ut i konserten. Han sitter jammen på miksebordet, spinner, skrur, som om det nesten skulle være en lek, lekende lett. 

Skrev jeg at jeg savnet noe mer, savner jeg det ikke lenger. 

Det er bare å la seg imponere. 

Kort sagt. Wow. Stas.