Smile, girl, smile.

Det var første, talende, linje jeg hørte når jeg etter konsertstart kom på at det var her, bakken, smilende, jeg skulle være, nå. 

Så sent, men godt, kan jeg svinge på både smil og stump. 

Få sjangre stråler sol som raggae, og det Chronixx gjør, vel, det er ganske strålende. Både innenfor og utenfor sjangeren. 

Viben er trygt plantet i tradisjonen, Jamaica namedroppes sedvanlig igjen, igjen, igjen, mens rytmene svinger seg sporadisk over mot beslektede dancehall, og tildels mer også mer kreolsk rock. 

Det låter like deler slapt, som i avslappet, strengt og sensuelt der han veksler vokalen mellom den karakteristiskte, rytmiske tonaliteten og faktisk soulsang. 

Hadde jeg lyst til å danse på Sampha. Har jeg det mer nå. En ting er rytmene, noe annet er den organiske driven, det som skjer i dynamikken mellom mennene på scenen, og det som kommer ut av høytalerne. Det låter liksom ikke perfekt, riktig, ubestridte tekniske ferdigheter til tross, og akkurat det låter riktig, slepent godt. 

Jeg vet konserten straks er over, og for første gang så langt på Øya ønsker jeg meg mer, mer reggae-music som han nettopp ropte. Verden, jeg, trenger i grunn langt mer av slike levende, livsglade, rytmer som dette. Uansett høyre eller venstre, left/right, som han nå også fikk folket til å løfte armene til, frem og tilbake. 

Mest frem. For det er en vilje til fremdrift her, i gitarføringen, i hvordan han slenger ordene ut, trykker på konsonantene, vrikker på hoftene og nå stopper opp mens perkesjunisten i bar overkropp kommer frem for å vise hvordan det virkelig skal danses. 

Det er vanskelig å velge andre ord enn lekkert, om i grunn alt som har skjedd på Hagen den siste drøye halvtimen. 

Og når han nå drar publikum med på en allsang og hopping som det skulle vært hiphop mens det hyles etter hvert uoppfordret Yeah! Så yeah, og yey, og yes!

Denne damen smiler så visst, etter dette.