To låter er spilt. Det skulle ta halvannen av dem før Sampha såkalt trøkket til å tok eierskap over så vel scene som større deler av teltet. 

Den soulmyke stemmen liksom bare hvisket om de mer bevegende retninger den kan ta. Neo-soulen lød hverke ny eller sjelfull. Det gjør det rett nok ikke riktig nå heller, men han er etter den famlende starten blitt mer tilstede både i egen vokal og egne hoppende moves. Sistnevnte rytmiske kroppsbevegelser også noe som speiles av stadig flere rundt meg. 

Inntil han tar balladegrep, og lar stemmen tale emosjonelt smøremykt for seg selv over tangentene. 

Jeg skal ikke lovprise de lyriske vendingene for mye, falsetten derimot, når den treffer, høres det om ikke annet så pent ut at selv det banale blir noe som liknenger meningsfullt. 

Med hardere, bredere, påfyll av elektroniske rytmer, er det heller ikke bare ment for sjelen, det handler vel så mye om kropp, og det å røre (på) den. 

Hans kjærlighetserklæring til sitt instrument No Ones knows Me Like The Piano er akkurat så sår, så vemodig, så finstemt fremført at kontrasten til den nå åttehendige semiorganiske trommingen blir ennå herligere oppstemt. 

I det hele tatt er tempoet, balanseringen mellom det myke, det inderlige, det utadvendte og kroppslige mellom de ulike låtene så velregissert at det er lett å glemme at låtene i seg selv har noe mer varierende kvaliteter. Men i blant er det jo konserthelheten som teller. 

Og her teller den nok.