Sjelden har et seriøst DJ-set vært så morsomt. Og så utfordrende.

Og det bare etter noen få minutter.

Den sør-amerikanske DJen og produsenten gjør noe som enklest kan kalles gladrapping over eklektisk elektronika.

I hvert fall gjorde han, til samplinger, stønn og støt tok over. Lyden støter. Sprenger, skytes, brokkevis og rytmisk delt, støyende, skrikende, alarmerende. Det er ikke likebart, ikke harmonisk,  organisk vrengt der pamfløyter sprekker.

Og så liker jeg dette likevel. Som mer enn eksentrisk bakteppe for den spansktalende rappkjeftingen.

Kanskje er dette det minst fysiske av alt jeg kommer til å høre denne langhelgen. Samtidig er det noe dypt kroppslig i hvordan maskinene vrir lydene ut av proposjoner. Leker med det ugjennkjennelig menneskelige i sitt maskinelt brustne bilde.

Det er fremføres for å danses. Forsvinne i, fortapes i.

Og vi blir bedt om å riste våre hoder. Vokalsampelen likner en vokal, uten å likne noe som er sunget. Tøyer ørets forståelse av sang. Tøyer kroppens tolkning av rytme.

Blir jeg blir jeg utmattet. Går jeg blir jeg tom, uten ordene til å fortelle dette fullendt. Ingenting er helt, det låter uten sammenheng sammenhengende.

I bakgrunnen er det ekko av innspilt kulde.Som alt han har innspilt tidligere. I forgrunnen, fra scenen, spiller han sine maskiner til noe som er vel så oppmerksom på lytternes tilstedeværelse, uten å likevel ta oppmerksomheten på alvor.

Enkelt skal det ikke være.