Dette er også et festivaløyeblikk. 

Jeg sitter på et pledd. Ved siden av meg sitter, eller står, min venninne. Hun har et ganske nytt barn med. Det er slikt som også går; her.

Nedenfor. På Vindfruen spiller Nicole Saboune. Sakte, mørkt og mer kraftig, seig materie enn egentlig hardt.I alle sine semi-elektroniske skygger kler den solen her på toppen av bakken.

Jeg savner ikke å se. Det holder å høre, med kanskje også mer oppmerksomme enn sosiale ører. Lyden bærer godt. Bokstavelig talt, god lyd, evt lest som ordelingsfeil.

Og så gjør hun en versjon av Frozen. Madonna. Skjærer sakralt ut i vendinger jeg ikke kan huske den hverken har eller hadde. Dette er forskjellen på cover og tolkning. Og hvorfor man favoriserer sistnevnte.

Det er i grunn bare å hente frem adjektiver, superlativer, som magisk, formidabelt, kanskje også et anstrøk fantastisk. I hvert fall låter det voldsomt. Også inn i påfølgende mektige annsats, der hun mer enn nikker til industrielle takter og goth-estetikkens mest tilgjengelige musikalske fakter.

Min venninne har gått en tur med barnet. Det trengte vugges.