Det var selvsagt denne konserten jeg skulle valgt meg hele av. 

Men noen feivurderinger blir det jo, i hvert fall når kriteriet valget om M83 ble tatt etter var: Ikke sett før. Det åpner muligheten for å gå glipp av en av det jeg – selv etter bare rundt fire låter – er sikker på vil stå igjen som en av dagens beste.

Ane Brun anno 2016 er mer levende emn jeg kan huske å ha sett henne. Dette svinger, også om man skriver det slik: swing. Det er klassisk gladrock. En klype jazz. En større mengde folk-soul, gospelfakter og pur glede.

Sjelden har jeg vært så glad for egen evne til å gå fra noe som kjeder meg. Dette er nemlig å smile herfra til i morgen av. Og jeg er så enig når hun avslutter med linja: I cant stop now.

Det var over så altfor snart.