Dette er en slik konsert jeg skulle ønske jeg var høyere, med spissere albuer og ukritiske ører. 

Jeg skrev først yngre, men denne lyden er like gjerne slik som streber mot tidløs elektro-pop. Det er andre faktorer som spiller inn, der bandet spiller frem et engasjement i det fulle teltet jeg ikke helt deler i de flere enn de første strofene.

Lenge låt det tamt der under stjernene, men med skifte i lyssetting skiftet de også takt. Det liknet nesten disko. Nesten. I massen der fremme kunne jeg til og med kanskje blitt overbevist. Stående i ytterkanten, der dagslyset ennå slapp inn var ikke nesten helt nok. I hvert fall ikke til å overbevise meg om at dette er mer enn helt habilt. Helt gjennomsnittelig greit. Og det minste – og kanskje – man kan forvente av et band jeg vel også mistet interessen for i innspilt utgave for et par år siden.