Hva var det med lyden?

Fire fine dager festival i Tøyenparken er historie.

Jeg har hatt gode, middels, under pari og et par fantastiske musikkopplevelser. Det siste kunne det vært flere av.

Kanskje spiller minnet meg et puss. For det er jo faktisk tre år siden sist. Men jeg tror ikke det. Egentlig.

For jeg har minner av å være fysisk, konkret kroppslig, berørt av lyden. Det skjedde knapt i år.

Ikke fordi musikken, i seg selv, ikke kunne være rørende, bevegende. For det var den så visst, flere ganger.

I blant var det miksen som bommet. Oftere var lyden lav. Så lav at altfor mange benyttet anledningen til heller lyttet til sidemann eller -kvinne, enn å høre etter hva som skjedde på scenen.

Den var likevel mutet.

Prating har alltid vært en del av festivalens bakgrunnsstøy. Nå var den i forgrunnen. Noen av de grelleste eksemplene var på Perfume Genius og Michael Kiwanuka hvor den foregikk omtrent på fremste rad. På Aurora, særlig i første rolige del, overalt. Under Bright Eyes flyttet vi oss to ganger, for å få hørt hvor bra den konserten faktisk var.

Aurora var for øvrig en av få, som med Nick Cave, og Dagny  på Amfiet, og Suede og Little Simz i Sirkus, hvor miksen fungerte. Bare på Cave matchet lydnivået innholdet. Men også der uten at det voldelige musikalske innholdet fikk ørene til å blø. Hjertet er selvsagt en annen sak.

Boom Boom Boom Boom Boom. Cry Cry Cry. Just Breathe. Hjerterytme. Husk å puste. Som han sa, igjen og igjen.

Det var en sånn konsert med nærkontakt.

Om det så er et (forståelig) forsøk på å bedre kontakten med nærområdet som har skrudd av desibelene vites ikke.

Naboenes klagemål handler likevel like mye om mengde som volum.

Så sånn sett ender den eventuelle tilpasningen med å gavne ingen. Og aller minst det musikkinteresserte publikum, og musikerne.

For dem som (bare) vil ha en pratefest, blir det bare enda mer festlig.

Så er spørsmålet om det er et festivalgode…