Fra flygel-fløyel til klubbfantasier.

Og tilbake og frem igjen. Jon Hopkins vekslet mellom å sitte ved flygelet, ofte akopagnert av en fiolinist, en cellist og el-gitarist, og å stå bak miksebordet.

Førstnevnte viste virkelig hvilken fremmelig samtidskonponist han er. Klubbsekvensene hvorfor han er blandt de fremste produsentene.

Jon Hopkins. Sentrum scene. Foto: Aslaug Olette Klausen

Jeg har sett ham et par ganger tidligere. Det har kun vært rene DJ-sett. Helt formidable sådan.

I så måte var dette noe ganske annet. Selv når han sto bak spakene, som det heter.

Dette var en sittekonsert. Dansen foregikk med hodenikk og skuldertrekk, og så sanselig da, som i følelsmessig formanende.

Eksperimenteringen var mer i format enn i låtstrukturene. Periodevis forutsigbart og gjennkjennelig fra siste års sterke utgivelser. Med live tillegg til, selvsagt. Jordet og utenomjordisk. Skarpt, skjønt og skjørt.

Elegant elektronika. Forløsende, følsom og tidvis fløyelsmyk flygelspill.

Forbausende enhetlig, vekslingene mellom det tradisjonelt organiske og heldigitale, til tross.

Velsignet englekor og klokkeklang kontrastrert i strykernes skrekkindustrielle skrik.

Everything Connected. Fra Singularity. (2018). Høydepunkt. Alle bakre rekker står. Det jubles. Eksplosjoner i hjernen. Eufori.

Dans! I hvert fall noen øyeblikk før følelsene føler flygel, og en annen pust, igjen.

Bevegelser. Emosjonelt. Eksistensielt.

Applauderer alt. For, for en dramaturgi.

Liveblogget i betydning: Skrevet begeistret underveis. Ish.