«Det behøves imidlertid ingen stimuli utenfra for å falle fullstendig henført inn i selve musikkens (be)rusende effekter. Allerede i tittelsporet, som åpner skiva, er det klart at all den elektroniske åndeligheten også er sterkt kroppslig forankret.»
Les mer «Singularity, låta, er strålende. Men videoen. Wow.»
Det er som kjent tid for å gjøre opp musikalsk regnskap for året.
Dette er da hva jeg etter beste evne mener er årets beste låter.
Som det også var i tilfellet albumlisten er ikke dette den objektive sannheten. Det er de låtene jeg på ulikt vis har satt mest pris på.
Jeg har så forhandlet i dagesvis med meg selv om plasseringer på denne listen, som også er blitt til som spilleliste. (Se nedenfor)
Ingen låter er tilfeldig satt, samtidig som det under forhandlingene ble en viss tilpasning til det helhetlige uttrykket. I tillegg har jeg grått mine modige tårer over det selvpålagte kriteriet om kun en låt per artist. Enkelte artister har jo flere åpenbare listekandidater.
Utvalget bærer noe preg av de sjangre jeg gjerne skriver mer profesjonelt om. Det gjør årets liste smalere enn tidligere år, ettersom det har blitt mindre tid og rom til å bare oppdage noe annet, utenfor vante musikalske spor.
Eller kanskje det egentlig ikke er riktig unnskylding, men behovet – i en stresset hverdag – for å lete litt mindre, og heller ta meg tid til høre slikt som gjør meg godt.
Og disse 30 låtene har gjort – og gjør – det.
God fornøyelse!
30. Bendik – Her
I anmeldelsen for Spirit av plata låten åpner skrev jeg blant annet: Den gjenkjennelige låtoppbygningen med pompøse refrenger fungerer, og gjentakelsen er et effektivt understrekende virkemiddel for å få frem de håpløst gjentakende store følelsessvingningene som kommer frem til en innser at No går det over.
29. Leonard Cohen – Did I Ever Love You
Han feiret 80 årsdag med ny plate, Leonard Cohen. Jeg hadde glede av å anmelde den for GAFFA. Og skrev blant annet «Der andre artister i liknende tilfeller gjerne lirer av seg best-of-materiale i n’te potens, skriver Cohen friskt fra sitt aldrende perspektiv.[..]Countrytaktene i Did I Ever Love You overrasker i møte med den distinkte gammelmannsrøsten.»
28. Kwabs – Last Stand
Jeg har en generell svakhet for neo-soul. Den blir mange ganger forsterket imøte med Kwabs fabelaktig baryton. Den er til å hvile i.
27. Lewis – Romance for Two
Siterer egen bloggpost om albumet fra mai: «I 1983 kom en mann inn i et platestudio. Han leverte et album. Det het L’Amour. Selv kalte han seg for anledningen Lewis. Den tonale referansen til pulp-westernforfatteren Louis L’Amour, visstnok intendert og uforståelig.
Så forsvant han. Kanskje. [..] L’Amour har fått nyutgivelse nå. Uten at verden vet så mye mer om hverken opphavsmann, dedikasjon eller hva som skjedde underveis. Alt man har er denne usedvanlig vakre synth-folk-skiva.»
Fantastisk historie, om et ganske fantastisk stykke musikk.
26. Dry The River – Gethsemane
Det er ikke riktig så inderlig hjerte/smerte og følelser utenpå som det Dry The River gjorde for et par år tilbake. Det er likevel noe i tostemtheten, intensiteten og salmereferansene i denne folkrocken som egentlig gjør den mer verd å høre på.
25. Sandra Kolstad – Zero Gravity State of Mind
Sandra Kolstad omtaler selv Zero Gravity State of Mind som et sted hvor vi slipper forestillinger om oss selv, våre medmennesker, verden og tiden. En tilstand av frihet. Det er et ganske fint budskap. Og i grunn ganske likt hvordan det høres. – Sitat min andmeldelse hos Spirit
24. The Ministry of Wolves – Little Red Riding Hood
Tidligere Bad Seed Mick Harvey slo seg sammen med blant annet Alexander Hacke og laget musikk til et teaterstykke basert på Brødrene Grimms eventyr. Det har resultert i nå to albumutgivelser og en EP. Og Rødhette erfortsatt akkurat så seksuelt oppvåkenende som historien ikke like tydelig sier.
23. Lana Del Rey – I Fucked My Way Up To The Top
Hun lå seg selv oppover, selvsagt gjorde hun det, Lana Del Rey. Eller ikke. Kanskje er det bare en kommentar til det du tror, kanskje er det et stikk til hvordan mer eller mindre kortvarige forhold ikke hjalp. Intervjuene veksler. Sangens iscenesettelse derimot. Den er utvetydig god.
https://www.youtube.com/watch?v=vVMnQ1ypjmY
22. Francois and The Atlas Mountains – Bois
Fransk/britiske Francois and The Atlas Mountains har flyttet tilbake til Frankrike etter gjennombruddsskiva E Volo Love. Alt på den var en sensuell nytelse. Dette er langt mørkere og mer melankolsk. For ikke å også si en klaustrofobisk, psykideliske romanse. Og så saksofonen da, som jeg nesten glemte bort i plateanmelsen.
21. Manic Street Preachers – Sex, Power, Love and Money
«Akkurat så skittensexy som stadionpønkflørt på sitt beste kan være.» skrev jeg om denne låta i GAFFA-anmeldelsen av den ikke like jevne Futurology-skiva. Jeg kunne tilføyet at de også likner Manics på sitt beste.
20. EMA – Chtulu
Det mektige, dystopisk-industrielle kompet denne ender med kan gi enhver tekno-angst. Ubehaget er der tidligere, selv i den vakre oppbygningen, i koret, i vokalens voldsomhet. Men som jeg skrev i GAFFA: «Utfallet er ikke undergangen, det er en musikalsk seier»
19. Christopher Owens – Never Wanna See That Look Again
Indie-posterboy Christopher Owens har ikke helt klart å leve opp til forventningene etter Girls, i hvert fall ikke på et helt album, og selv ikke som country-flørt. Ref min GAFFA-Anmeldelse. Når han imidlertid viser glimt av tidligere storhet er det få som gjør klisjeer så sjarmerende inderlig, sexy. (Både i lyd og bilde)
18. Warpait – Drive.
I følge Spotify den låten jeg har hørt mest på i år. Et utslag av statistisk skjevhet iom at den kom i januar, og samtidlig like sant. Dette er drømmerock. Med trykk på begge stavelser. For albumanmeldelse se GAFFA.
17. Caribou – Can’t Do Without You
EDM kan være så mye. Sjangeren kan feks romme dette, eller kanskje det er motsatt, når den kanadiske avant-pop artisten Dan Snaith kaster seg over dansemusikken. Sofistikert pop kan også mykt og elgant føre EDM.
16. Ida Jenshus – Shallow River
Den lengste låten på denne listen. Men så er det da også tre fabelaktige låter i en. Fra GAFFA-anmeldelsen Her spiller hun seg lenger bort fra den countryen hun allerede var i ferd med å forlate til fordel for 70-talls klingende rock på den forrige skiva Someone to Love. Nå omfavner hun rocken med en følsom lekenhet det bare er å berømme.
15. MØ – Never Wanna Know
Det er et under at jeg ikke har sett danske MØ live. Jeg har vært på tre festivaler hun har spilt. Og sørgelig nok godt glipp av henne, hver gang. Jeg liker når hun med elektropopet selvfølgelighet tar over dansegulvet, også, men det er ennå lekrere når hun danser så her sakte.
14. Jon Hopkins with King Creosote – Immunity
Jeg har et nært forhold til Jon Hopkins og King Creosotes tidligere samarbeider. Magien er der fortsatt i det enkle, vare, vemodige og ikke minst; vidunderlig vakre knirkende elektroniske uttrykket.
13. Emilie Nicolas – Fail
En låt så frekk og elektronisk freidig at en rent glemmer hvor fordømt velprodusert og moden den også er.
12. Wild Beasts – Palace
En låt som handler 93 prosent om kjærlighet, i følge bandet selv. Og den summerer også opp konlusjonen fra GAFFA-anmeldelsen: «Wild Beasts favner det styggeste og det vakreste. Gjerne samtidig.»
11. Thea Hjelmeland – Quererte
Da jeg intervjuet Thea Hjelmeland ble vi sittende en stund å snakke om denne. Om hvor mye som kan sies med gjentakelser, og hvor forsterkende det er med nyansene som endres selv ved å si det samme, om igjen, på et annet språk. Akkurat slik hun gjør her. På et plan var det da også veldig fint at hun ikke koblet meg med anmelderen som hadde rost henne en uke tidligere. Det gjorde samtalen friere. Og ingenting av dette har selvsagt noe med hvorfor akkurat dette er favorittlåten min på skiva. Akkurat det handler om enkelhetens skjønnhet.
10. Blaue Blume – Birthday
Jeg har lest at vokalist Jonas Smith har Nina Simone som et av sine forbilder. Det høres. Og jeg blir litt mer imponert, og ikke aldri så lite forelsket, for hver gang jeg hører rekkevidden på den stemmen. I tillegg kommer den dramatisk tidløse popmusikken.
09. Viet Chong – Continental Shelf
Post-punk med forførende myk melodi og en pulslinje som bare ikke slipper. Og alle de riktige skakke referansene. Kort sagt: Riktig godlyd.
08. Sondre Lerche – Sentimentalist
Da jeg skrev ut intervjuet jeg gjorde med Sondre Lerche tidlig i høst spilte jeg hele albumet Please. Men stadig oppdaget jeg at dette var den eneste låten jeg hørte. Den sto frem – og står der fortsatt stødig – som noe i nærheten av den perfekte sentimentale poplåt.
07. Agnes Obel – Fuel To Fire (David Lynch Remix)
Hvordan David Lynch setter sin distinkte signatur på denne en av fjorårets fineste og samtidig hever den, er det bare å bøye seg for.
06. Savages – Fuckers
Jeg siterer egen bloggpost: «Don’t let the fuckers get you down. Jenny Beth gjentar og gjentar det. Til det er et desperat mantra. En påminnelse. Om at de jævlene ikke skal ta fra deg sangen. Ikke igjen.
Hun sier ikke det siste. Men du hører det likevel. I post-pønken som vokser, skjelver i styrke og slår om seg. Hun vet hva hun snakker om. Du vet det. Jeg gjør det.
Det er derfor de 10 musikkminuttene Fuckers varer er ennå sterkere. Ennå vondere. Ennå viktigere.
05. Sia – Chandelier
Det går ikke å komme utenom Sia i år. Med eller uten papirposte på hodet. Hun har med «et lydbilde som i hver elektroniske tone overgår designerpopens kalkulerte vendinger» vist hvorfor hun ikke bare står for andres store hit. Hun kan nemlig bedre selv. (Sitat fra min anmeldelse av skiva i GAFFA)
04. Perfume Genius – Queen
No family is safe / When I sashay Det refrenget alene er nok til å like låta. Det er styrke. Det er til å danse av, og litt til å gråte av. Og så forteller den noe viktig om å fri seg, i en musikalsk drakt som tar form fra listentoppene, bare med bedre snitt.
03. FKA Twigs – Two Weeks
«Fra løfterike synth-skisser, hviskende, stakato vokal til sanselig skrudd velbehagende ubehag.»
Det var litt elle-melle når jeg skulle velge hvilken FKA Twigs-låt som skulle settes her. Men så er det denne Nabil-regiserte videoen da. Som trumfet låten jeg nok har hørt mer. Det er likevel ikke så nøye – se albumliste.
02. Burial – Come Down To Us
Egentlig er dette en låt fra 2013. Sent i desember 2013. Jeg hørte – og blogget om den – da. Så egentlig er det en tilsnikelse å ta den på årets. Men iom at fjorårets liste var satt, og jeg ikke fant den på Spotify før januar, så siterer jeg meg selv i sin helhet:
Halve setninger. Skakke strofer. Ord som ikke er til å forstå. En mening som ikke er til å misforstå. Til slutt. / I mellom. Et budskap. Sterkt i seg selv. Forsterket i samplingen. / Et beveget ubehag. / Håp. Tro, større enn den enkle kjærlighet. / Burial. / I et tretten minutter for kort, vidunderlig elektronisk øyeblikk. / Bedre enn han alltid har vært. / Du er ikke alene. I skrekken. I lyset, som demrer, vokser og favner / Come Down To Us. / Den er viktig. Og ingen av disse ordene yter den nødvendig rettferdighet.
01. Future Islands – Seasons (Waiting on You) BADBADNOTGOOD reinterpreation
Noen tolkninger har en plass i himmelen titlet jeg bloggposten om denne låta. Jeg visste det da jeg hørte den. Det var en av årets allerede aller flottest forvandlet til årets beste!
«Plutselig er synth-herligheten blitt en nesten myk jazzlåt – med referansene plantet et annet sårt sted på 80-tallet, eller tidligere.
Den voldsomme vokalen blir voldeligere. Det er liksom ikke bare vidunderlig godt når Samuel T. Herring insisterer på at han venter på deg. Selv om det er ennå mer det, også.»
Det er den tiden på året. Tiden for å gjøre regnskap og dele det jeg etter beste evne kaller topplisten.
Disse 25 album er selvsagt ikke noen objektiv fasit. Men det er de platene jeg har satt mest pris på, om enn musikkopplevelsen er ikke alltid den samme som den var, den gang jeg først hørte et gitt album.
Jeg har for øvrig tatt i bruk en utvidet albumforståelse ettersom det er ep-er inkludert.
Listen har ellers vært en form for work-in-progress hele den siste uken. En pågående forhandling med meg selv, som først avsluttes i det jeg publiserer her.
Jeg forsøkt å få frem noe variasjon, all den tid den i førsteutgaven reflekterte mer stemningen jeg var i da, enn det jeg faktisk har hørt på over tid. Jeg kommer likevel ikke bort fra at dette sannsynligvis er den mest homogene årslisten jeg har gjort. Det forteller trolig mest om meg.
Det var i grunn lettere i fjor. Det har nemlig vært et jevnt over bedre musikkår i år. Med andre ord. Det har vært et luksusproblem å få ferdigstilt det som altså er min topp 25 albumliste for 2014.
God fornøyelse!
25. Ed Harcourt – Time of Dust
Dette er ikke det beste som har kommet fra denne aktive engelskmannens hånd. Men den har sine melodiske øyeblikk. Særlig førstesporet, som er akkurat så drømmende som dens tittel tilsier.
24. Emilie Nicolas – I’m A Warrior.
Årets beste debutant. Uten tvil. Og enkelte av sporene her er verdige en langt høyere plassering enn det jeg gir platen som helhet. Den er så velprodusert at det i blant kjennes som for mye av det gode. Men selv det er jo godt.
23. Neneh Cherry – Blank Project
I anmeldelsen jeg gjorde for GAFFA av denne skiva skrev jeg: «Rått er bare forordet. Hun synger om mens, moderskap og forhold, med den alvorlige den lekenhet som kommer med teft og modenhet. Minimalismen forsterker hver drop, hver elektroniske pønk-vending, hver nakne klubb-beat.»
22. Dry The River – Alarms in the Heart
Som helhet er denne skiva bedre enn debuten. Men den har ikke de to virkelig og overmåte hjerteskjærende låtene som løftet den ennå høyere over det mest annet innen inderlig folk-rock.
21. Kwabs – Wrong Or Right EP
Det at det er denne og ikke en av de andre to EPene denne engelskmannen har gitt ut i år som havner her, er nesten et år gammel nostalig. Det var med tittellåten jeg oppdaget noe av den mest fortjent hypede neo-soulen som er å oppdrive.
20. Lykke Li – I Never Learn
Alt Lykke Li gjør er litt gull. Så også med årets kjærlighetssørgende utgivelse.
19. How To Dress Well – «What is this heart?»
Jeg siterer min anmeldelse hos GAFFA: «Lydene brytes intelligent opp både i og mellom låtene. Brudstykkene understøtter sårheten og skjønnheten i den likevel helhetlige, og selvsagt også sexy, fortellingen om en mann som lar deg se rett inn i sitt plagede hjerte. Eller er det egentlig det du ser?
Tekstene er nesten banale i sin brutale, sensuelle utleveringer. Men samtidig flørter han sofistikert med kommersielle virkemidler. Uansett; om noe bare er spill, er det mer enn velspilt nok.»
18. Ida Jenshus – Let it Go
Hun blir bedre for hvert album, Ida Jenshus. Og dette er noe av det jeg skrev i anmeldelsen for GAFFA: «Det skal godt gjøres å lage nyskapende rock i dag. Det er da Let it Go heller ikke. Men det hører til sjeldenhetene at sjangeren byr på noe så stilfullt.» For øvrig er dette årets i tid lengste EP, som med sine fire spor strekker seg over flere minutter enn mange album.
17. Zhu – Nightday (EP)
Mainstream dansemusikk kan også ha noe for seg. Dette er forførende, for mer enn dansegulv og sene nattetimer. Det er ren, innbydende sensualitet som ikke legger skjul på at den er ment for å behage.
16. Lana Del Rey – Ultraviolence
Det er en deilig tvetydig dekadense på denne andreskiva til Lana Del Rey. Den er sexy, romantisk, og dypt tragisk i sin iscenesatte selvutleverendhete. Og det funker, skikkelig.
15. SOHN – Tremors
I GAFFA-anmeldelsen skrev jeg: «Det som er å trekke for tidvis svulstige ordvalg, veies imidlertid opp i mer elegante arrangementer. Opptil flere vil også kunne ha glede av de ikke helt ventede nikkene til Seal i så vel takter som undertoner. Til tross for nynnende og klirrende elektro-klanglek er det nemlig den sødmefylte melodiske popen som bærer det bevrende albumet.»
14. The War On Drugs – Lost In The Dream
Et mesterverk, er det veldig mange som mener. Jeg har personlig ikke fått helt det ut av denne skiva, som er riktig strålende rock. Men heller ikke mer enn det.
13. Todd Terje – It’s Album Time
Om det finnes en diskohimmel høres den slik ut.
12. Woman’s Hour – Conversations
I min muligens noe overstrømmende anmeldelse i GAFFA skrev jeg: «Ved første lytt kan man forledes til å tro at dette bare er nok et band som vil forføre deg dansende sakte inn i de seneste nattetimer. Det vil de også gjøre. Frontkvinne Fiona Jane Burgess’ vokal er nemlig akkurat så distinkt myk over de bevegelige synthrytmene. Samtidig evner de enkle arrangementene å løfte dem utsøkt ut av enhver potensiell posering.»
11. Angel Olsen – Burn Your Fire For No Reason
Låner noen ord fra da jeg anmeldelte hennes konsert på Mono i vår: «Angel Olsen tar for seg fra hele den følsomme folk-rockhistorien. Fra referanser til femtitalls-country- og rockelegender, via 60-talls folkeblomster, 70-tallssyre og 90-tallets grønsjbølge. Alt gjort med nok nåtidig tilstedeværelse til at den tradisjonelle musikalske drakten ikke blir satt, men sitter desto bedre.»
10. Blaue Blume – Beau And Lorette
Dramatisk popmusikk av ypperste klasse. Med en vokal de fleste bare kan drømme om. Disse danskene har ennå ikke gitt ut debutskiva. Den skal komme neste år. Og det er en underdrivelse å si jeg gleder meg. (Spotifylisten nedenfor har for øvrig spor fra den eminente 15.01.12 – som ble gitt ut i fjor, men samlet der i høst, samtidig som årets forsvant. Snufs)
09. Future Island – Singles
Dette bandet sto for den beste liveopplevelsen jeg har hatt i år. Den synth-rocken de gjør på plate er ikke stort dårligere. Og mest imponerende er det hvordan de får noe som tilsynelatende er svulstig romantikk til å bli noe langt råere.
08. Jon Hopkins – Asleep Versions EP
Jon Hopkins har remikset fire av sine egne låter fra fjorårets ganske fantastiske Immunity. Disse versjonene viser dem fra en om ikke bedre, så i hvert fall, finere side.
07. EMA – The Future’s Void
I min anmeldelse av dette albumet i GAFFA skrev jeg blant annet: «EMA snerrer ikke bare mot de digitale utleveringene. Hun løfter disse og andre tekno-forskyldte dystopier opp på et personlig plan, og viser dem mest skremmende på sitt mest nedtonende sårbare [..] utfallet er ikke undergangen, det er en musikalsk seier.»
06. Perfume Genius – Too Brght
Sårbarheten som kjennetegnet hans to foregående utgivelser er her bare i undertonene. Nå tar, og krever, han større plass både som seg selv og med et nærmeste utagerende lydbilde. Det ikke bare høres ut som en nødvendig befriende prosess for artisten Perfume Genius. Det er også styrkende for i hvert fall denne lytteren.
05. Warpaint – Warpaint
Igjen låner jeg ordene jeg skrev i en anmeldelse for GAFFA: «Sjangervekslingene mellom den psykedeliske rocken, den sødmefylte drømme-popkunsten og andre retrotakter går alle opp i en høyere rockete enhet. For enkelhets skyld kan man kalle det den mest vidunderlige lyden av akkurat nå.» Og selvsagt, jeg synes det låter like godt som i januar.
04. Arca – Xen
Venezuelanske Alejandro Ghersi var frem til denne debuten mest kjent som produsent for blant annet Kanye West, FKA Twigs og Bjørks kommende utgivelse. Den elektronikaen han gjør på egen hånd er ikke alltid bedre, men den er likevel noe mer. Det er en digital tekstlighet som knapt har vært hørt før. Desorientert, flytende, oppstykket, helhetlig, stofflig og sensuell i all sin cyber-kjølighet.
03. Thea Hjelmeland – Solar Plexus
Dette er et album som vokser på en, og med det gjør hva jeg skrev i GAFFA ennå gyldigere: «Uttrykket er ambisiøst, storslått, ført av strykere eller gitar under Hjelmelands bemerkelsesverdige, voksne vokal. Få er forunt å formidle så sårbar styrke, så tilsynelatende enkelt. Det er imidlertid ingen lettvinte løsninger å spore i hennes sjangeroverskridende nyvinninger. Dette er pop slik man knapt har hørt det før. I spennet fra jazza skjørhet til avantgardistisk fylde ligger en voldsom, stillfaren storhet.
Solar Plexus handler om tap. Men det er også et stykke kunst om å leve videre.»
02. Wild Beasts – Present Tense
Da Present Tense kom skrev jeg i GAFFA at dette sannsynligvis er årets popprestasjon. Det mener jeg åpenbart fortsatt. Dette er ganske enkelt perfekt intelligent dramatisk popmusikk.
01. FKA Twigs – LP1
Hun toppet singellisten min i fjor. Den låten er ikke en gang med på debutalbumet. Og nok en gang siterer jeg meg selv: «Savnet etter den åpne erotikaen blir lettere å håndtere etter hvert som låt etter låt åpenbarer en musikalsk forståelse som strekker seg lenger enn det å lekkert tøye anstendighetens grenser. Lydestetetisk spenner skiva fra det sakrale via fysisk løfterike synth-skisser til sanselig skrudd velbehagende ubehag. Uansett fortegn overbeviser hun lytteren om at det man hører er så vel R&Bs som elektro-soulens hviskesyngende fremtid.
LP1 fremstår i all sin skjøre selvsikkerhet som uanstendig godt håndverk, i alle ledd fra rytmebrudd, til vokal, tekst og kontrollert flørtende låtstruktur. Det er i det hele tatt lite som minner om at dette er en albumdebutants verk. Særlig med tanke på at den 26-årige tidligere danseren Tahliah Barnett står for det aller meste på skiva selv.»
Det kan alltids diskuteres i hvilken grad et dj-sett er en egentlig konsert. Den diskusjonen lar jeg her ligge.
Den musikalske forestillingen Jon Hopkins nå gjør er nemlig uansatt akkurat så elektronisk lekker som jeg på det beste håpet.
Det er kanskje ikke riktig tid og sted for å la seg henføre helt. Men jeg bryr meg ikke. Her jeg også er litt lettet for at GAFFA-redaktøren ga meg bloggfri til å bare hylle denne britiske produsentens evner til å få meg i bevegelse. Ikke som i store dansefakter, men de rytmene som gjør at du denne knappe timen aldri står riktig stille.
Bakgrunnsfilmen skifter fra det ytre til indre rom til byrommet, havet, palmene før det skates inn i klubbmusikkens hete og ut i klaustrofobisk åpent landskap igjen.
Både i sine remikser for andre og på egne produksjoner, som sisteskiva Immunity, ballanserer Hopkins det nærmest maskinelt forstyrrende mot noe som tidvis kan erotisk mistolkes, men likevel mest er et brutalt bevegelig behag.
Men nå er mobilen tom for strøm. Jeg må blogge av. Vel vitende om at jeg fortsatt har 15 voldsomt elektriske minutter vellyd foran meg.
Da nærmer det seg årets Øyafestival. Jeg har igjen gleden av å få gjøre en AnaMe-Øyaspesial.
Noe av spenningen denne gangen ligger i hvordan flyttingen til Tøyen spiller inn. Men mest spennende er jo programmet, som lover langt bedre enn fjoråret. Og da særlig lørdagen hvor min foreløbige plan ikke bare er ambisiøs, men trolig rent ut umulig å følge. Det er imidlertid et luksusproblem.
Her er så hva jeg har de beste intensjoner om å skrive hjem om. Med noen ord om hvorfor, og full spilleliste under:
Emilie Nikolas – Har klart å gå glipp av henne flere ganger. Så denne gangen skal jeg få det til. Vil du bli bedre kjent med henne, kan du feks lese portrettintervjuet jeg gjorde for GAFFA i vår: Emilie daler ned i skjul
Johnathan Wilson – To flotte indie-folk album. Bør bli helt Øya-riktig.
The National – Bandet har levert noen av tiårets beste skiver. Jeg så dem på Roskilde i fjor. Der var det egentlig bare avslutningen som overbeviste meg, kan du lese i anmeldelsen jeg skrev for GAFFA da. Stort håp om at dette blir bedre.
Jon Hopkins – Han gjør noen av de beste remiksene av noen av de beste britiske artistene. Men han er like elektronisk god som seg selv.
Dessuten. Siden Lulu James spiller fredag, kanskje det er et ørlite håp om at man også får gleden av å høre Jon Hopkins’ samarbeide med henne på dette eminente stykke elektropop: We Disappear
Hanne Kolstø – Hun var ganske strålende da jeg så – og skrev om – hennes by:Larm-konsert i år. All grunn til å ha forventninger i et større format.
Blood Orange – En MÅ se artist. Fabelaktig funky på plate. Videoen hinter om at det ikke er dårligere live.
Janelle Monáe – Gikk glipp av forrige gang hun spilte på Øya. Ryktene tilsier at det ikke skal skje igjen.
Little Dragon – Blant Sveriges finere. Så som det meste annet denne øyadagen, må se om de også holder på scenen.
I Was A King – Kanskje landets beste på solskinnspop. Hyggelig, men lydskjemmet, opplevelse da jeg anmeldte dem for GAFFA under Norwegian Wood i fjor. Håp om at det skal låte bedre denne gangen.
The Horrors – Nesten guilty pleassure, men skal ha med et par låter før jeg går videre
Lulu James – Er egentlig på alle måter å foretrekke foran ovennevnte. Men nøyer meg altså likevel med siste del. Høstet mengder av lovord fra kollegaer jeg har lit til.
Neneh Cherry – Fantastisk comeback mange år etter at hun var 90-tallsstjerne i en ganske annen sjanger. Så, og skrev, om henne på fjorårets by:Larm. Det var for rotete til å være skjellsettende. Men det hintet om den minimalistiske råskapen på årets utgivelse; The Blank Project.
Gorija – Fransk metall. Blant sjangerens mest spennende, spør du meg.
Røyksopp & Robyn – En av disse konsertene som må sees fordi man ikke kan gå glipp av. Men jeg avdemper forventingene noe etter at deres siste utgivelse ikke var noe mesterverk, om enn EPen var bra. Fyldigere begrunnelse å lese i anmeldelsen jeg skrev for Spirit.
Elenaor Friedberger (Øyantatt Revolver) – Den eneste utenfor festivalområdet jeg skal se. Falt helt for inderligheten på andreskiva hennes; Personal Record, som tar deg rett inn i hennes musikalske intimsone
Angel Olsen – Hennes retro rockeromantikk gjorde seg utmerket på Mono i vår. Kan bli like bra på utescene.
Nadine Shah – Jeg har skrevet pent om hennes mørke og sensuelle rock både her og hos Spirit. En av dem jeg gleder meg mest til å se.
Sharon Van Etten – Veldig Øya-riktig navn. Og det er all grunn til å tro at dette blir sterkt, helst også sterkere enn årets utgivelse som bare er nesten like vakker som forgjengeren.
Aurora Aksnes – Hennes soulpop imponerte meg så mye på Hovefestivalen at jeg vil se henne igjen, når det med litt mer hell ikke regner.
Mac Demarco– Fordi jeg bare ha med meg litt skikkelig indie-rock.
Neko Case – Hun ble syk da hun skulle spille på Rockefeller før jul. Da skulle jeg sett henne. Umulig valg egentlig, satt opp mot bandet under. Så regner med å løpe mellom. For fjorårets album er både sterkt, personlig og folkelig.
Slowdive – Gamle helter jeg ikke fikk med meg på Roskilde i år. Det var visstnok en tabbe. Må rettes opp nå, om enn det alstå i konflikt med ovennevnte
Bryan Ferry – Et must, ganske enkelt.
Darkside – Årets tredje Darkside-konsert for min del. På Parkteateret var det grunn til å gi deres månelyse magiske maskiner seks stjerner hos GAFFA. Roskilde-opplevelsen var uten samme lyssetting, og dermed bare ordinært bra. Spent på denne.
Bombino – Jeg så ham sist sammen med også Øya-aktuell Atlanter (åpner torsdag sammen med Kolstø og Frøkedal). Den nigerianske sørstatsrocken har så mye driv, at jeg altså vil se igjen.
Todd Terje – Dette er sannsynligvis en av de mest spilte artistene på kontoret i vår. Som det også kan danses til. Akkurat det gleder jeg meg til å gjøre på denne avslutningen av årets Øyafestival.
OPPDATERING: 06.08.2014: Enkelte av disse konsertene vil dekkes for GAFFA Norge. Lenker vil selvsagt også komme her, etterop.
Jeg hadde mareritt i natt. Et slikt djevelsk ett, som fortsatte etter lyset var kommet på, og jeg fant at det virkelig var et stigmatisk sår der i hånden…
Av livets andre underfundigheter er så at denne stofflige elektro-instrumentalen fra Jon Hopkins nå nettopp kom meg for øret. Den er hentet fra den for meg ukjente filmen The Monster, og bærer selvsagt navnet: Monsters Theme. Og den er – som så meget annet den mannen tar i – til å riktig miste pusten av.
