Det er som kjent tid for å gjøre opp musikalsk regnskap for året.

Dette er da hva jeg etter beste evne mener er årets beste låter.

Som det også var i tilfellet albumlisten er ikke dette den objektive sannheten. Det er de låtene jeg på ulikt vis har satt mest pris på.

Jeg har så forhandlet i dagesvis med meg selv om plasseringer på denne listen, som også er blitt til som spilleliste. (Se nedenfor)

Ingen låter er tilfeldig satt, samtidig som det under forhandlingene ble en viss tilpasning til det helhetlige uttrykket. I tillegg har jeg grått mine modige tårer over det selvpålagte kriteriet om kun en låt per artist. Enkelte artister har jo flere åpenbare listekandidater.

Utvalget bærer noe preg av de sjangre jeg gjerne skriver mer profesjonelt om. Det gjør årets liste smalere enn tidligere år, ettersom det har blitt mindre tid og rom til å bare oppdage noe annet, utenfor vante musikalske spor.

Eller kanskje det egentlig ikke er riktig unnskylding, men behovet – i en stresset hverdag – for å lete litt mindre, og heller ta meg tid til høre slikt som gjør meg godt.

Og disse 30 låtene har gjort – og gjør – det.

God fornøyelse!

30. Bendik – Her
I anmeldelsen for Spirit av plata låten åpner skrev jeg blant annet: Den gjenkjennelige låtoppbygningen med pompøse refrenger fungerer, og gjentakelsen er et effektivt understrekende virkemiddel for å få frem de håpløst gjentakende store følelsessvingningene som kommer frem til en innser at No går det over.

29. Leonard Cohen – Did I Ever Love You
Han feiret 80 årsdag med ny plate, Leonard Cohen. Jeg hadde glede av å anmelde den for GAFFA. Og skrev blant annet «Der andre artister i liknende tilfeller gjerne lirer av seg best-of-materiale i n’te potens, skriver Cohen friskt fra sitt aldrende perspektiv.[..]Countrytaktene i Did I Ever Love You overrasker i møte med den distinkte gammelmannsrøsten.»

28. Kwabs – Last Stand
Jeg har en generell svakhet for neo-soul. Den blir mange ganger forsterket imøte med Kwabs fabelaktig baryton. Den er til å hvile i.

27. Lewis – Romance for Two
Siterer egen bloggpost om albumet fra mai: «I 1983 kom en mann inn i et platestudio. Han leverte et album. Det het L’Amour. Selv kalte han seg for anledningen Lewis. Den tonale referansen til pulp-westernforfatteren Louis L’Amour, visstnok intendert og uforståelig.
Så forsvant han. Kanskje. [..] L’Amour har fått nyutgivelse nå. Uten at verden vet så mye mer om hverken opphavsmann, dedikasjon eller hva som skjedde underveis. Alt man har er denne usedvanlig vakre synth-folk-skiva.»
Fantastisk historie, om et ganske fantastisk stykke musikk.

26. Dry The River – Gethsemane
Det er ikke riktig så inderlig hjerte/smerte og følelser utenpå som det Dry The River gjorde for et par år tilbake. Det er likevel noe i tostemtheten, intensiteten og salmereferansene i denne folkrocken som egentlig gjør den mer verd å høre på.

25. Sandra Kolstad – Zero Gravity State of Mind
Sandra Kolstad omtaler selv Zero Gravity State of Mind som et sted hvor vi slipper forestillinger om oss selv, våre medmennesker, verden og tiden. En tilstand av frihet. Det er et ganske fint budskap. Og i grunn ganske likt hvordan det høres. – Sitat min andmeldelse hos Spirit

24. The Ministry of Wolves – Little Red Riding Hood
Tidligere Bad Seed Mick Harvey slo seg sammen med blant annet Alexander Hacke og laget musikk til et teaterstykke basert på Brødrene Grimms eventyr. Det har resultert i nå to albumutgivelser og en EP. Og Rødhette erfortsatt akkurat så seksuelt oppvåkenende som historien ikke like tydelig sier.

23. Lana Del Rey – I Fucked My Way Up To The Top
Hun lå seg selv oppover, selvsagt gjorde hun det, Lana Del Rey. Eller ikke. Kanskje er det bare en kommentar til det du tror, kanskje er det et stikk til hvordan mer eller mindre kortvarige forhold ikke hjalp. Intervjuene veksler. Sangens iscenesettelse derimot. Den er utvetydig god.
https://www.youtube.com/watch?v=vVMnQ1ypjmY

22. Francois and The Atlas Mountains – Bois
Fransk/britiske Francois and The Atlas Mountains har flyttet tilbake til Frankrike etter gjennombruddsskiva E Volo Love. Alt på den var en sensuell nytelse. Dette er langt mørkere og mer melankolsk. For ikke å også si en klaustrofobisk, psykideliske romanse. Og så saksofonen da, som jeg nesten glemte bort i plateanmelsen.

21. Manic Street Preachers – Sex, Power, Love and Money
«Akkurat så skittensexy som stadionpønkflørt på sitt beste kan være.» skrev jeg om denne låta i GAFFA-anmeldelsen av den ikke like jevne Futurology-skiva. Jeg kunne tilføyet at de også likner Manics på sitt beste.

20. EMA – Chtulu
Det mektige, dystopisk-industrielle kompet denne ender med kan gi enhver tekno-angst. Ubehaget er der tidligere, selv i den vakre oppbygningen, i koret, i vokalens voldsomhet. Men som jeg skrev i GAFFA: «Utfallet er ikke undergangen, det er en musikalsk seier»

19. Christopher Owens – Never Wanna See That Look Again
Indie-posterboy Christopher Owens har ikke helt klart å leve opp til forventningene etter Girls, i hvert fall ikke på et helt album, og selv ikke som country-flørt. Ref min GAFFA-Anmeldelse. Når han imidlertid viser glimt av tidligere storhet er det få som gjør klisjeer så sjarmerende inderlig, sexy. (Både i lyd og bilde)

18. Warpait – Drive.
I følge Spotify den låten jeg har hørt mest på i år. Et utslag av statistisk skjevhet iom at den kom i januar, og samtidlig like sant. Dette er drømmerock. Med trykk på begge stavelser. For albumanmeldelse se GAFFA.

17. Caribou – Can’t Do Without You
EDM kan være så mye. Sjangeren kan feks romme dette, eller kanskje det er motsatt, når den kanadiske avant-pop artisten Dan Snaith kaster seg over dansemusikken. Sofistikert pop kan også mykt og elgant føre EDM.

16. Ida Jenshus – Shallow River
Den lengste låten på denne listen. Men så er det da også tre fabelaktige låter i en. Fra GAFFA-anmeldelsen Her spiller hun seg lenger bort fra den countryen hun allerede var i ferd med å forlate til fordel for 70-talls klingende rock på den forrige skiva Someone to Love. Nå omfavner hun rocken med en følsom lekenhet det bare er å berømme.

15. MØ – Never Wanna Know
Det er et under at jeg ikke har sett danske MØ live. Jeg har vært på tre festivaler hun har spilt. Og sørgelig nok godt glipp av henne, hver gang. Jeg liker når hun med elektropopet selvfølgelighet tar over dansegulvet, også, men det er ennå lekrere når hun danser så her sakte.

14. Jon Hopkins with King Creosote – Immunity
Jeg har et nært forhold til Jon Hopkins og King Creosotes tidligere samarbeider. Magien er der fortsatt i det enkle, vare, vemodige og ikke minst; vidunderlig vakre knirkende elektroniske uttrykket.

13. Emilie Nicolas – Fail
En låt så frekk og elektronisk freidig at en rent glemmer hvor fordømt velprodusert og moden den også er.

12. Wild Beasts – Palace
En låt som handler 93 prosent om kjærlighet, i følge bandet selv. Og den summerer også opp konlusjonen fra GAFFA-anmeldelsen: «Wild Beasts favner det styggeste og det vakreste. Gjerne samtidig.»

11. Thea Hjelmeland – Quererte
Da jeg intervjuet Thea Hjelmeland ble vi sittende en stund å snakke om denne. Om hvor mye som kan sies med gjentakelser, og hvor forsterkende det er med nyansene som endres selv ved å si det samme, om igjen, på et annet språk. Akkurat slik hun gjør her. På et plan var det da også veldig fint at hun ikke koblet meg med anmelderen som hadde rost henne en uke tidligere. Det gjorde samtalen friere. Og ingenting av dette har selvsagt noe med hvorfor akkurat dette er favorittlåten min på skiva. Akkurat det handler om enkelhetens skjønnhet.

10. Blaue Blume – Birthday
Jeg har lest at vokalist Jonas Smith har Nina Simone som et av sine forbilder. Det høres. Og jeg blir litt mer imponert, og ikke aldri så lite forelsket, for hver gang jeg hører rekkevidden på den stemmen. I tillegg kommer den dramatisk tidløse popmusikken.

09. Viet Chong – Continental Shelf
Post-punk med forførende myk melodi og en pulslinje som bare ikke slipper. Og alle de riktige skakke referansene. Kort sagt: Riktig godlyd.

08. Sondre Lerche – Sentimentalist
Da jeg skrev ut intervjuet jeg gjorde med Sondre Lerche tidlig i høst spilte jeg hele albumet Please. Men stadig oppdaget jeg at dette var den eneste låten jeg hørte. Den sto frem – og står der fortsatt stødig – som noe i nærheten av den perfekte sentimentale poplåt.

07. Agnes Obel – Fuel To Fire (David Lynch Remix)
Hvordan David Lynch setter sin distinkte signatur på denne en av fjorårets fineste og samtidig hever den, er det bare å bøye seg for.

06. Savages – Fuckers
Jeg siterer egen bloggpost: «Don’t let the fuckers get you down. Jenny Beth gjentar og gjentar det. Til det er et desperat mantra. En påminnelse. Om at de jævlene ikke skal ta fra deg sangen. Ikke igjen.
Hun sier ikke det siste. Men du hører det likevel. I post-pønken som vokser, skjelver i styrke og slår om seg. Hun vet hva hun snakker om. Du vet det. Jeg gjør det.
Det er derfor de 10 musikkminuttene Fuckers varer er ennå sterkere. Ennå vondere. Ennå viktigere.

05. Sia – Chandelier
Det går ikke å komme utenom Sia i år. Med eller uten papirposte på hodet. Hun har med «et lydbilde som i hver elektroniske tone overgår designerpopens kalkulerte vendinger» vist hvorfor hun ikke bare står for andres store hit. Hun kan nemlig bedre selv. (Sitat fra min anmeldelse av skiva i GAFFA)

04. Perfume Genius – Queen
No family is safe / When I sashay Det refrenget alene er nok til å like låta. Det er styrke. Det er til å danse av, og litt til å gråte av. Og så forteller den noe viktig om å fri seg, i en musikalsk drakt som tar form fra listentoppene, bare med bedre snitt.

03. FKA Twigs – Two Weeks
«Fra løfterike synth-skisser, hviskende, stakato vokal til sanselig skrudd velbehagende ubehag.»
Det var litt elle-melle når jeg skulle velge hvilken FKA Twigs-låt som skulle settes her. Men så er det denne Nabil-regiserte videoen da. Som trumfet låten jeg nok har hørt mer. Det er likevel ikke så nøye – se albumliste.

02. Burial – Come Down To Us
Egentlig er dette en låt fra 2013. Sent i desember 2013. Jeg hørte – og blogget om den – da. Så egentlig er det en tilsnikelse å ta den på årets. Men iom at fjorårets liste var satt, og jeg ikke fant den på Spotify før januar, så siterer jeg meg selv i sin helhet:

Halve setninger. Skakke strofer. Ord som ikke er til å forstå. En mening som ikke er til å misforstå. Til slutt. / I mellom. Et budskap. Sterkt i seg selv. Forsterket i samplingen. / Et beveget ubehag. / Håp. Tro, større enn den enkle kjærlighet. / Burial. / I et tretten minutter for kort, vidunderlig elektronisk øyeblikk. / Bedre enn han alltid har vært. / Du er ikke alene. I skrekken. I lyset, som demrer, vokser og favner / Come Down To Us. / Den er viktig. Og ingen av disse ordene yter den nødvendig rettferdighet.

01. Future Islands – Seasons (Waiting on You) BADBADNOTGOOD reinterpreation
Noen tolkninger har en plass i himmelen titlet jeg bloggposten om denne låta. Jeg visste det da jeg hørte den. Det var en av årets allerede aller flottest forvandlet til årets beste!

«Plutselig er synth-herligheten blitt en nesten myk jazzlåt – med referansene plantet et annet sårt sted på 80-tallet, eller tidligere.
Den voldsomme vokalen blir voldeligere. Det er liksom ikke bare vidunderlig godt når Samuel T. Herring insisterer på at han venter på deg. Selv om det er ennå mer det, også.»