alternative topp 10

Det er alltid slik, når man lager en liste over året som har gått, før det er over. Så er det noe som glipper.

Enten fordi musikken først utgis etter at listen er publisert, eller fordi man (gjen)oppdager musikken, i ettertid, eller bare så sent at det trengs flere lyttinger før plass kan innvilges.

Dette er 10 låter jeg enten har kommet over, kommet på, eller bare kommet frem til at skulle ha hatt pene og høye plasseringer på en eventuell utvidet topp-liste for 2014.

Låtlisten, slik den står er selvsagt riktig for da den ble publisert.

Denne er bare bredere. Og kanskje uttrykk for slikt en så altfor lett går forbi. Men som jeg nå husket å stanse ved, likevel.

Rekkefølgen er unummerert. Men det er ikke gitt at det er helt tilfeldig plassering, likevel.

God fornøyelse!

Ana Tijoux feat Shadia Mansour – Somos Sur

Chilenske Tijoux har her slått seg sammen med palestinske Shadia Mansour. Det gir politisk rap, med mening. Og ikke minst stil.

Piers Faccini & Vincent Segal – Cradle To The Grave

Låten er hentet fra et album, hvor egentlig alle låtene bør trekkes frem. Det er vare, enkle, subtile og sublime tolkninger av så vel gammel visesang, som folkrock og ballader fra førkrigstiden. Alt utført av en midlertidig duo bestående av sanger og gitarist Faccini og cellist Segal.

Pharmakon – Body Betrays Itself

Jeg har skrudd av denne låten, denne skiven, artisten. Mer enn en gang. Den beskriver bare så altfor elektronisk støyende godt ubehaget, smerten og maktesløsheten Margaret Chardiet opplevde da hun brått ble syk og måtte får utført et kirurgisk inngrep.

Elliphant – Revolusion

Egentlig er det en annen låt av Elliphant jeg har hatt på repeat i år. Den ble veiet og funnet for lett for topp 30 listen. Hvordan jeg så glemte å trekke frem denne elegeante EDM-nære trapstep-låta, det skulle jeg gjerne visst.

Parov Stelar – Clap Your Hans

Den østeriske elektroswing pioneren Marcus Füreder fornekter seg ikke. Også årets EP er like mye til å swinge seg til som det meste annet han har gjort. Her er man virkelig tilbake til det glade tyvetallet. Det blir man skikkelig glad av.

Moonface – City Wrecker

Moonface er en av svært få artister jeg har sett i år, uten at det har hatt en eller annen sammenheng med jobb. Jeg ville bare se på, og nyte, mannen og pianoet. Den gang kom han for sent over fjellet. Konserten på Mono forskjøv seg, men ente så godt at jeg tenkte skrive om det her. Men jeg valgte å bare la opplevelsen være min. Noe som selvsagt er synd, her jeg sitter uten notater til å si om han spilte denne her som en av de nye, ikke-utgitte sangene. Innimellom alt som var så alldeles nydelig hentet fra fjorårets Julia With Blue Jeans On. City Wrecker er tittelsporet fra høsten oversette EP. Jeg så den på FB da den kom, men da den ikke var til å legge på Spotifyminnet, forsvant den litt. Heldigvis kom minnet tilbake.

Tanya Tagaq – Caribou

Kanadiske Tanya Tagaq omtaler selv det hun gjør som inuitisk protestmusikk. Og for å sitere popmatters: «Dette er ikke pop, det er ikke rock, det er ikke folkemusikk.» Samtidig er det jo også det, innimellom strupesangen og den ville, vakre. sensuelle primale estetikken.

Vessel – Red Sex

Vessel leker med SM-estetikk både visuelt, i albumtittelen Punish, Honey og ikke minst; i den pulserende elektronikaen. Men der det hos så mange andre blir såvel forutsigbart, som påtatt og kanskje til og med kjedelig, får Sebastian Gainsborough frem en lekker nærmest fysisk fandenivolskhet. Frekt godt.

D’Angelo – Another Life

Noen av de store ordene som har blitt D’Angelo til del etter at han viste seg å være årets desemberoverraskelse skyldes nok både nostalgi og gjensynsglede. I tilfellet Another Life er all rosen imidlertid så helt på sin plass. Slik kan og skal og bør soul-funk gjøres. Det er ren musikalsk frelse.

Stromae – Tous Les Même

Denne ble egentlig gitt ut i Belgia i 2013. Men andre steder, og for meg, er den av året. Jeg hadde hørt den, før jeg leste om den hos NPR igjen sist uke. Jeg husket videoen. Belgisk EDM – med innhold og mening. Og gud hvor godt den gjør.