Det er nøyaktig ett år siden jeg ble helt frilanser, igjen.

Det har vært et interessant år. Med heldigvis langt flere oppturer enn det motsatte. Jeg vil likevel, under enhver omstendighet, avkle alle romantiske myter om frilanslivet.

Dette er nemlig året ordet fritid ble ett fremmedord. På ordentlig.

Normert arbeidstid finnes ikke. Sosiale sammenhenger henfaller til kildepleie, og forbausende mange samtaler i mentale arbeidsnotat. Natten er en tid andre sover. Og jeg aner ikke hvordan jeg har klart å stå opp til kontortid.

Den planlagte vennepleiende lønsjen avlyses. Det var plutselig noen jeg må snakke med i stedet. Jeg sa jo nettopp ja til å gjøre den saken, også.

Jeg må i hvert fall være tilgjengelig. Jeg venter på at noen skal ringe, tilbake.

I mens kan jeg høre meg opp på artisten jeg snart skal møte. Hele diskografien, og det nye materialet, som jeg har fått tilgang til. Det som er årsaken til møtet. Og så lese bioen og helst alt annet som er skrevet om, i hvert fall så mye jeg rekker. Eller trenger.

Eller jeg kan sette på den plata jeg skal skrive om. Den jeg skal vurdere om det er verd å skrive om, istedet.

Når ørene tar seg av lyttingen, kan jeg lete etter neste sak, noe som er relevant i nyhetsbildet, i forskningen, i et forum for akkurat det temaet det er meningen jeg burde vært oppdatert på i går.

Den andre dagen, og den etter. På et annet felt. Bare høre musikken jeg har fra før. Den som gir arbeidslyst.

Må ikke blande arbeidene. Skille øktene. Lære å skille ut sakene. Lære å la ligge til den ene kontordøren lukkes, og jeg enten går inn den andre, eller hjemme(kontoret). For å ta frem, papirnotatet, pcen, telefonen, og se om det fremdeles er noe der.

Håpefullt skissere, og sende og spørre pent, hevde; dette er interessant å gjøre noe på. Sant. Lettelse, skuffelse, kaste seg over nærmeste nye skisse, telefonen, se på klokka, melde om det selvsagt er utenfor andres arbeidstid.

Nevnte jeg den nødvendige lange samtalen, når musikken er satt på pause. Den som ikke materaliserer seg ut i hverken tekst eller penger, men som gir kunnskapen, bakgrunnen, for en samtale jeg helst kommer til å ha senere, som kanskje nettopp blir, gir, noe og mer til.

Eposten jeg får ettertrykkelig beskjed om at jeg ikke har fått. I siste setning. Meldingen på Facebook, som ikke går i den andre innboksen, selv om vi ikke kjenner hverandre, og åpenbart ikke har snakket sammen etterpå. Det jeg ennå ikke vet om jeg vet.

Det som ligger på vent. Det som ble forkastet. Det jeg vil gjøre mer. Av og om. Med tid og mulighet.

Og mens jeg venter var det altså denne musikken.

65 musikkanmeldelser fra januar til nå. Rettere: Plateanmeldelser. Konserter kommer i tillegg. Festivaler.

Hobby, lidenskap, arbeide. Mye arbeide. Hadde det vært slikt jeg tjente gode penger på, ville jeg også vært en materielt rik kvinne.

Tiden det tar å høre et album. Ikke i bakgrunnen. Men først og fremst. En gang, tre ganger, fem. Det fortjener at jeg vet hva jeg har hørt, i forgrunnen. Alltid, og hver gang.

Ikke ty til rutineformuleringene. Ikke for ofte, i hvert fall.

Jeg vil ikke like å lese det. Ingen andre vil lese det, da. Og uten lesere, mister selv det lille som står mening.

Det må være – er – et meningsfullt arbeide.

Kicket når analyticstallene vokser, og vokser og vokser. Når k-en sniker seg inn i antall som liker, deler, på Facebook. At noen liker, deler, kommenterer. I det store og hele.

RTene. De andre tvitringene. Lenkingen i andre medier, som selvsagt ikke skjer for anmeldelsene. Det er de andre sakene. Siteringene.

Når noen kommer bort. Helt uventet. Og takker. Sier det var viktig for dem. Eposten. Meldingene. Telefonsamtalen. Som gir oppfølgersaken. Eller potensielt noe helt annet.

Når noen diskuterer. Er sinte. Påpeker at det kunne vært en annen vinkel. En formulering som traff, sårt og galt, og åpenbart også riktig. Noe kom i bevegelse.

Selv når det kommer en såkalt vennligsinnet melding om at jeg må lære regler for infinitivsmerket, eller plateselskapsdirektøren slakter slakten min.

Når svaret på sitatsjekken er: «Kjempefint intervju!! Det beste hittil 🙂 Og takk for en fin intervjuopplevelse 🙂»

Når noen sier: Ja. Den saken vil vi ha.

Da. Da er det verd alt sammen. Alt slitet. Alle timene med søvn jeg ikke har hatt. Det andre jeg ikke rakk. Det som ikke strakk til.

Men det finnes ikke romantisk. Det er bare tilfredstillelse. Og den uvurderlige gleden av å faktisk klare leve av og med dette tidvis vidunderlige løsarbeidet. Journalistikken.

Jeg vet jeg er heldig.

Og så får det være at forholdet vårt. Altså meg og jobben. Likner teksten i låten under her.

Det kunne vært verre.