Inkludert listen over årets 50 beste album.
Les mer «(Musikkåret) 2018 oppsummert»
Spilleliste 2018 del 1: Så forbanna vakker.
Les mer «79 gode låter som ikke er på årets beste album»
80 711 strømmede minutter. 106 prosent flere ikke-mainstreamartister enn den gjennomsnittelige Spotifybruker.
Les mer «Dette mener Spotify jeg hørte på i 2018»
Det er alltid slik, når man lager en liste over året som har gått, før det er over. Så er det noe som glipper.
Enten fordi musikken først utgis etter at listen er publisert, eller fordi man (gjen)oppdager musikken, i ettertid, eller bare så sent at det trengs flere lyttinger før plass kan innvilges.
Dette er 10 låter jeg enten har kommet over, kommet på, eller bare kommet frem til at skulle ha hatt pene og høye plasseringer på en eventuell utvidet topp-liste for 2014.
Låtlisten, slik den står er selvsagt riktig for da den ble publisert.
Denne er bare bredere. Og kanskje uttrykk for slikt en så altfor lett går forbi. Men som jeg nå husket å stanse ved, likevel.
Rekkefølgen er unummerert. Men det er ikke gitt at det er helt tilfeldig plassering, likevel.
God fornøyelse!
Ana Tijoux feat Shadia Mansour – Somos Sur
Chilenske Tijoux har her slått seg sammen med palestinske Shadia Mansour. Det gir politisk rap, med mening. Og ikke minst stil.
Piers Faccini & Vincent Segal – Cradle To The Grave
Låten er hentet fra et album, hvor egentlig alle låtene bør trekkes frem. Det er vare, enkle, subtile og sublime tolkninger av så vel gammel visesang, som folkrock og ballader fra førkrigstiden. Alt utført av en midlertidig duo bestående av sanger og gitarist Faccini og cellist Segal.
Pharmakon – Body Betrays Itself
Jeg har skrudd av denne låten, denne skiven, artisten. Mer enn en gang. Den beskriver bare så altfor elektronisk støyende godt ubehaget, smerten og maktesløsheten Margaret Chardiet opplevde da hun brått ble syk og måtte får utført et kirurgisk inngrep.
Elliphant – Revolusion
Egentlig er det en annen låt av Elliphant jeg har hatt på repeat i år. Den ble veiet og funnet for lett for topp 30 listen. Hvordan jeg så glemte å trekke frem denne elegeante EDM-nære trapstep-låta, det skulle jeg gjerne visst.
Parov Stelar – Clap Your Hans
Den østeriske elektroswing pioneren Marcus Füreder fornekter seg ikke. Også årets EP er like mye til å swinge seg til som det meste annet han har gjort. Her er man virkelig tilbake til det glade tyvetallet. Det blir man skikkelig glad av.
Moonface – City Wrecker
Moonface er en av svært få artister jeg har sett i år, uten at det har hatt en eller annen sammenheng med jobb. Jeg ville bare se på, og nyte, mannen og pianoet. Den gang kom han for sent over fjellet. Konserten på Mono forskjøv seg, men ente så godt at jeg tenkte skrive om det her. Men jeg valgte å bare la opplevelsen være min. Noe som selvsagt er synd, her jeg sitter uten notater til å si om han spilte denne her som en av de nye, ikke-utgitte sangene. Innimellom alt som var så alldeles nydelig hentet fra fjorårets Julia With Blue Jeans On. City Wrecker er tittelsporet fra høsten oversette EP. Jeg så den på FB da den kom, men da den ikke var til å legge på Spotifyminnet, forsvant den litt. Heldigvis kom minnet tilbake.
Tanya Tagaq – Caribou
Kanadiske Tanya Tagaq omtaler selv det hun gjør som inuitisk protestmusikk. Og for å sitere popmatters: «Dette er ikke pop, det er ikke rock, det er ikke folkemusikk.» Samtidig er det jo også det, innimellom strupesangen og den ville, vakre. sensuelle primale estetikken.
Vessel – Red Sex
Vessel leker med SM-estetikk både visuelt, i albumtittelen Punish, Honey og ikke minst; i den pulserende elektronikaen. Men der det hos så mange andre blir såvel forutsigbart, som påtatt og kanskje til og med kjedelig, får Sebastian Gainsborough frem en lekker nærmest fysisk fandenivolskhet. Frekt godt.
D’Angelo – Another Life
Noen av de store ordene som har blitt D’Angelo til del etter at han viste seg å være årets desemberoverraskelse skyldes nok både nostalgi og gjensynsglede. I tilfellet Another Life er all rosen imidlertid så helt på sin plass. Slik kan og skal og bør soul-funk gjøres. Det er ren musikalsk frelse.
Stromae – Tous Les Même
Denne ble egentlig gitt ut i Belgia i 2013. Men andre steder, og for meg, er den av året. Jeg hadde hørt den, før jeg leste om den hos NPR igjen sist uke. Jeg husket videoen. Belgisk EDM – med innhold og mening. Og gud hvor godt den gjør.
I går ble jeg utfordret i den nye listefarsotten med 10 viktige album som går på Facebook nå. Jeg gjorde det fort, enkelt, og sannsynligvis helt galt. Og riktig i form av at det var de 10 platene jeg først kom som hadde betydd noe, rent personlig. Alle mest en gang for lenge siden, om enn Nick Caves Boatman’s Call, som toppet listen. Den står jeg på alle måter inne for.
Men jeg følte litt på at jeg nesten jukset litt. For den var jo ikke fra de årene musikksmak formes. Den viste bare album som jeg hadde fysisk nok til at de huskes som betydningsfulle.
Derfor har jeg brukt en drøy time nå, på å sette sammen de 50 låtene jeg klarer hente ut fra hukommelsen som viktige fra tiden frem til jeg var ferdig på ungdomskolen. Det er så vidt jeg vet de formative årene. Det er helt sikkert bedre låter som skulle vært med, og ennå sikrere, låter jeg burde skamme meg over å trekke frem. Men de var der da. Som akkurat det jeg trengte, ville og ønsket å sette på, igjen og igjen.
Noen av dem førte til at kassetter ble spilt ihjel. Noen gir fortsatt finere minner enn kvaliteten jeg ikke hører. Men kanskje morsomt er det likevel å se at det ikke er noen egentlig ensretting.
Så mest til egen forlystelse, og mulig nostalgisk glede for noen flere. Her er de 50 låtene Spotify har tilgjengelig av hva jeg mente var det viktigste å høre på den gang da. Kun en låt per artist, og i helt tilfeldig rekkefølge.
Opprinnelig publisert hos Spirit 20.01.11. Deles slik siden den også er søndagsvennlig.
Januar er en hard og kald måned. Jeg har derfor laget en spilleliste som er mykere i kantene.
Disse 27 låtene har det til felles at de i en eller annen form nærmer seg soul. Noen mer enn andre, riktig nok. Men alle har toner av varme skygger og lengsler mot både den tid som var, og den vår som skal komme. Og samlet gjør de januarkveldene litt mildere, og et anstrøk mykere.
Listen Myke Momenter er laget i Spotify, så dersomom du bruker Wimp, eller annen avspillingstjeneste, er låtene som følger:
1. Michael Kiwanuka – I’m Getting Ready
2. Céu – Grains de Beauté
3. Christian Kjellvander – Homeward Rolling Soilder
4. Other Lives – Dust Bowl III
5. Nitin Sawhney feat Ashwin Srinivasen – Daydream
6. Sophie Zelmani – I Love You
7. The Avette Brothers – I and Love and You
8. Ali Hassan Kuban & Salwa Abou Greisha – Gammal
9. Camille – She Was
10. Amos Lee – Hello Again
11. Fatoumata Diawara – Mousso
12. Charlie Winston – Calling Me
13. Heligoland – Kiss Kiss Bang Bang
14. Girls – Love Like A River
15. Elbow – lippy kids
16. The Walkmen – While I Shovel The Snow
17. Lianne La Havas – Lost & Found
18. Perfume Genius – No Problem
19. Dangermouse & Sparklehorse feat. Jason Lyte – Everytime I’m With You
20. Low – $20
21. Pink Mountaintops – And I Thank You
22. Yann Tiersen – Fuck Me
23. Cascadeur – Walker
24. Marlango – My Love
25. The Handsome Familiy – Beautiful William
26. Isobel Campbell & Mark Langan – Black Mountain
27. Mick Harvey – How Would I Leave You
AnaMe-bonusvideoen her er Cascadeur – Walker. Et vidunderlig sårt stykke drømme-pop; betimelig sluppet i januar i fjor.
2012. Nytt år. Nye muligheter.
Jeg begynner det med å dele denne spillelisten, usortert sammensatt av 2011s 30 fineste. Så den like gjerne kan spilles på random.
Et selvsagt spor på en slik liste er for øvrig spanske folk-pop sanger-/låtskriveren Russian Red med særs sjarmerende «I Hate You But I Love You».
Godt nytt år!
Jeg fyller år i dag. Dette fortjener selvsagt en spilleliste; til meg selv, og gjestene som kommer i kveld.
Og det faktum, at jeg nok har brukt mer tid på denne bursdagslisten enn de huslige sysler, anser jeg bare som nok et voksenpoeng.
Denne videoen har ellers – som seg hør og bør – tematikk fra det tiåret jeg ble født. Her er Rachid Taha med alldeles fornøyelige «Écoute-moi camarade»
I går kveld laget jeg, omsider, en spilleliste igjen. Det krever selvsagt en behind-the-scenes, eller som det heter på norsk; bakompost.
Listen som altså til slutt ble hetende Vårens ende, er dels en samling av siste måneders mest spilte og dels et forsøk på å lydlegge forventningene til noe som kanskje allerede har vært. I dette tilfellet kalt våren.
Men som med de fleste musikkvurderinger, som ikke tar for seg den rent tekniske utøvelsen, er det jo mine subjektive opplevelser jeg setter sammen. Mine minner som gir disse låtene et skjær av lys og vakker, men akk så kjølig, mainatt.
Samtidig håper jeg jo, at også andre enn meg vil (gjen)kjenne en melankolsk glede i nettopp dette låtutvalget.
Til slutt i dagens post, gjør jeg som et hvert bakommateriale med respekt for seg selv, bør gjøre. Jeg legger ved et pent, men likevel bortklipt stykke. Fra den franske folk-pop duoen Brigitte; her er lett smilebåndstrekkende Battez Vous.
