Inkludert listen over årets 50 beste album.

2018 er året da jeg fikk fast jobb i Ballade, har sagt opp fast jobb i Ballade, og i mellomtiden vært konstituert redaktør i tre måneder der også.

2018 er året der jeg leverte nærmere 60 plateanmeldelser til Musikkmagasinet Klassekampen.

2018 er året der jeg strømmet over 80 000 minutter musikk på Spotify alene. I tillegg kommer Youtube, iTunes og fysiske format.

(Hadde jeg bare hørt 35 minutters album ville det blitt over 2000 stykker, men det har jeg selvsagt ikke. Men flere hundre, det var det.)

Les også: 79 gode låter som ikke er på årets beste album

Jeg har hatt gleden av å intervjue en rekke artister, musikere, låtskrivere og komponister. Om deres liv og virke, med trykk på det så interessante sistnevnte.

(Det hender jeg sier at det er privilegiet med denne jobben, å få møte mennesker, sånn, og det er så oppriktig ment, hver gang jeg sier det)

Og da har jeg ikke en gang nevnt noen av de mange minneverdige – og et par forglemmelige – konsertopplevelsene, på alt fra store festivaler til bittesmå klubber.

(David Byrne, Fatoumata Diawara, Young Fathers, Nakhane, How to Dress Well, bare må jeg nevne, likevel)

Eller journalistikken jeg for øvrig har gjort på alt fra nye aktører i musikkbransjen, endringer i kulturpolitikken til kritiserte (men også roste) podkaster, og gravesaker om rettigheter, synk og sånt. Og så veldig mye annet.

(Det hender jeg gjør andre ting enn å jobbe, men kanskje sjeldnere enn sunt er)

2018 kan vise seg å ha vært det eneste året der omtrent alt jeg jobbet med var musikkrelatert. Det er helt greit. Det har vært aldeles fint, for det meste.

Når kalenderen om få timer skriver 2019 er det med flere og andre muligheter, og altså, fortsatt, mye, eller mest, musikk på jobbprogrammet. Også privat. Det er lenge siden jeg ikke helt klarte skille interessen fra resten.

(I en innskutt bisetning; så har 2018 også vært året der jeg faktisk har laget musikk, selv. EP, Soundcloud: Pust lyd)

Jeg skal ikke skryte på meg å ha laget noe mesterverk. Så veldig langt derifra.

Om årets 50 beste album vil stå seg som det noen år frem i tid er også uvisst. Men det har uansett kommet ut så mye veldig god lyd, i albumformatet, i år, igjen.

Albumet som topper listen forklarer jeg omtrent slik i dagens Musikkmagasinet:

Den spanske neo-flamenco-stjernen Rosalía utvider med teknisk briljans perspektivene for hva som kan være både flamenco og hva som kan være skinnende, pur pop, på en gang. I samarbeid med produsent El Guincho serverer hun en flamenco-historie som om den var av en annen lekker elektronisk r&b-verden. Inkludert kanskje den aller beste tolkningen av ”Cry Me a River” noen sinne.

El Mal Querer og de 49 andre albumene jeg mener spesielt utmerker seg fra året som straks er forbi er representert med en låt hver i listen her. Og ja, den er nummerert som altså topp 50 album 2018.

God fornøyelse, og riktig godt nytt år!

PS. Det er noen mennesker som skal ha stor takk for å ha gjort 2018 så mye bedre enn året ellers ville vært. Til dere, som helst vet hvem dere er: Mange, mange takk!