20180603_213842-01-01
Noe å glede seg til – eller over. Foto: Aslaug Olette Klausen

 

Solen skinner, det er tra-la-la-vår i både lys og skygge, og FN har bestemt at dette er verdensdagen for lykke.

Eller vent, nei. Det var visst i går. Men det er jo viktig å ikke la disse glimtene av glede gå til spille, selv når en først får dem med seg på etterskudd.

Så derfor, siden det altså ikke er mindre grunn til å leve lykkelig i nuet i dag, som om det var i går, har jeg samlet noen av de siste månedenes mer gledelige musikalske bekjentskaper.

Selvsagt uten at det bør leses som at dette nødvendigvis er gladmusikk. Det holder at noe er skikkelig godt, for at verden noen popmusikkminutters tid, kjennes som et bedre sted. Tross alt.

Denne Karen O / Danger Mouse-låten ble rett nok sluppet på slutten av fjoråret. Men den Spike Jonze-regisserte videoen er omtrent dagsfersk. Så om ikke annet for de levende bildenes skyld er den verd et gjenhør. Om enn mest for musikkens del da.

Politisk, libanesisk klubbmusikk. En ode til å fortsette å kjempe for det som er rett og riktig og mangfoldig nødvendig. Kort sagt en nydelig påminnelse om også dansens frigjørende krefter fra Mashrou’ Leila:

En annen elektronisk dybde kommer fra danskene i When Saints Go Machine. Gåsehud-glitch, vokal for en høyere himmel og eksperimentell eleganse.

Og så bare litt vellyd. Forklart med dette sitatet fra min anmeldelse av Jessica Pratt i Musikkmagasinet Klassekampen tidligere i vinter:

(…) ordene er underordnet tonaliteten i språket. Versinnholdet er like gjerne en del av instrumentering som faktisk meningsbærende størrelser. Effekten er drømmende, og stemningene som trer fram er av en annen, vidunderlig lettskyet verden.