Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

Øyafestivalen 2014

Disse 10 skulle vært listet blant årets beste låter

alternative topp 10

Det er alltid slik, når man lager en liste over året som har gått, før det er over. Så er det noe som glipper.

Enten fordi musikken først utgis etter at listen er publisert, eller fordi man (gjen)oppdager musikken, i ettertid, eller bare så sent at det trengs flere lyttinger før plass kan innvilges.

Dette er 10 låter jeg enten har kommet over, kommet på, eller bare kommet frem til at skulle ha hatt pene og høye plasseringer på en eventuell utvidet topp-liste for 2014.

Låtlisten, slik den står er selvsagt riktig for da den ble publisert.

Denne er bare bredere. Og kanskje uttrykk for slikt en så altfor lett går forbi. Men som jeg nå husket å stanse ved, likevel.

Rekkefølgen er unummerert. Men det er ikke gitt at det er helt tilfeldig plassering, likevel.

God fornøyelse!

Ana Tijoux feat Shadia Mansour – Somos Sur

Chilenske Tijoux har her slått seg sammen med palestinske Shadia Mansour. Det gir politisk rap, med mening. Og ikke minst stil.

Piers Faccini & Vincent Segal – Cradle To The Grave

Låten er hentet fra et album, hvor egentlig alle låtene bør trekkes frem. Det er vare, enkle, subtile og sublime tolkninger av så vel gammel visesang, som folkrock og ballader fra førkrigstiden. Alt utført av en midlertidig duo bestående av sanger og gitarist Faccini og cellist Segal.

Pharmakon – Body Betrays Itself

Jeg har skrudd av denne låten, denne skiven, artisten. Mer enn en gang. Den beskriver bare så altfor elektronisk støyende godt ubehaget, smerten og maktesløsheten Margaret Chardiet opplevde da hun brått ble syk og måtte får utført et kirurgisk inngrep.

Elliphant – Revolusion

Egentlig er det en annen låt av Elliphant jeg har hatt på repeat i år. Den ble veiet og funnet for lett for topp 30 listen. Hvordan jeg så glemte å trekke frem denne elegeante EDM-nære trapstep-låta, det skulle jeg gjerne visst.

Parov Stelar – Clap Your Hans

Den østeriske elektroswing pioneren Marcus Füreder fornekter seg ikke. Også årets EP er like mye til å swinge seg til som det meste annet han har gjort. Her er man virkelig tilbake til det glade tyvetallet. Det blir man skikkelig glad av.

Moonface – City Wrecker

Moonface er en av svært få artister jeg har sett i år, uten at det har hatt en eller annen sammenheng med jobb. Jeg ville bare se på, og nyte, mannen og pianoet. Den gang kom han for sent over fjellet. Konserten på Mono forskjøv seg, men ente så godt at jeg tenkte skrive om det her. Men jeg valgte å bare la opplevelsen være min. Noe som selvsagt er synd, her jeg sitter uten notater til å si om han spilte denne her som en av de nye, ikke-utgitte sangene. Innimellom alt som var så alldeles nydelig hentet fra fjorårets Julia With Blue Jeans On. City Wrecker er tittelsporet fra høsten oversette EP. Jeg så den på FB da den kom, men da den ikke var til å legge på Spotifyminnet, forsvant den litt. Heldigvis kom minnet tilbake.

Tanya Tagaq – Caribou

Kanadiske Tanya Tagaq omtaler selv det hun gjør som inuitisk protestmusikk. Og for å sitere popmatters: «Dette er ikke pop, det er ikke rock, det er ikke folkemusikk.» Samtidig er det jo også det, innimellom strupesangen og den ville, vakre. sensuelle primale estetikken.

Vessel – Red Sex

Vessel leker med SM-estetikk både visuelt, i albumtittelen Punish, Honey og ikke minst; i den pulserende elektronikaen. Men der det hos så mange andre blir såvel forutsigbart, som påtatt og kanskje til og med kjedelig, får Sebastian Gainsborough frem en lekker nærmest fysisk fandenivolskhet. Frekt godt.

D’Angelo – Another Life

Noen av de store ordene som har blitt D’Angelo til del etter at han viste seg å være årets desemberoverraskelse skyldes nok både nostalgi og gjensynsglede. I tilfellet Another Life er all rosen imidlertid så helt på sin plass. Slik kan og skal og bør soul-funk gjøres. Det er ren musikalsk frelse.

Stromae – Tous Les Même

Denne ble egentlig gitt ut i Belgia i 2013. Men andre steder, og for meg, er den av året. Jeg hadde hørt den, før jeg leste om den hos NPR igjen sist uke. Jeg husket videoen. Belgisk EDM – med innhold og mening. Og gud hvor godt den gjør.

Darkside. Sirkus. Øyafestivalen 2014

image

Dette er tredje gang jeg ser Darkside, i år.

Første gang var på Parkteatert, så på Roskilde. Sistnevnte var som her uten lysinnstallasjon. Det gjør det vanskelig å oppnå tilsvarende magiske øyeblikk som da jeg først så dem, om en lyssettingen som er nå er effektfull nok.
Og feks i sine oransje sjatteringer gir merverdi til Paper Trails. En av låtene som uansett skaper gjennkjennende jubel i dette, selvsagt, helt fulle teltet.

Etter nå 20 minutter så konsaterer jeg at dette er på slak linje med forrige festivalsett. Og om noe er riktig satt opp i teltet, så er det dette.

Det er mørkt nok til at man kan ta inn den suggerende elektronikaen slik den er maskinelt ment. Vektingen mellom det snille, det dansende og rent ut ravende er om ikke perfekt, så ganske strøken i  både denne alldeles forlengende semi-improen over Paper Trails, og versjonen Hearts og resten.

Samsompillet mellom gitar og teknikk er elegant ment for å fysisk nytes.

Det er likevel mer enn nevnte lys som gjør at dette ikke er like imponerende som ved mitt første møte med dem. Lyden flyter mer, og regien er slappere. I mellom skiftene anes en rutinejobb. Noe det jo ikke egentlig skal lastes dem for mye for, all den tid det jo også er det.

Og det at jeg har sett dem bedre, er jo ikke til hinder for å si at det også nå er riktig lekkert. Man kan ikke forvente magi hver gang heller liksom.

På samme måte som anmeldelsen jeg skrev for GAFFA på første konserthelt klart også er en bedre enn denne teksten.

Og i erkjennelsen av det er det på tide å blogge av, og takke Øya for denne gang. Tøyen gjør seg!

(Ikke at jeg går, men resten skriver jeg for andre enn meg selv)

Sharon Van Etten. Amfiet. Øyafestivalen 2014

image

Det har gått 20 minutter av konserten. Og jeg revurdere dagens konsertplan. Jeg skjønner den i nåværende form leder til overdose av hjerte/smerte.

Rett nok er uttrykkene på de tre artistene jeg har sett ikke helt like, men de har alle røtter i de samme rockrsjangre, om enn tidligere omtalte Shah er minst country av dem. Og Angel Olsen er langt lystigere enn hva Van Etten nå spiller frem av finstemt sørgmodighet.

Jeg har diskutert det med andre, hva som skjedde med dagens booking. Det er favorittdagen min, etter planen. Der likevel noe merkelig i at de har plassert så mange gode kvinnelige artister i denne ettermiddagstidlige rekkefølgen…

For eksempel glipper trolig Neko Case for meg etterpå, fordi jeg rett og slett må ha andre impulser enn denne rocken. Det selv om hun er av ganske annen og mindre musikalsk innadvendt enn dette her.

Sharon Van Etten skal imidlertid ha for å både snakke pent mellom låtene og føre dem med personlig tyngde. For det er jo utvilsom fint det som fremføres her. Kanskje også langt finere enn jeg tilsynelatende har gitt det kredd for.

Og det er grunn urettferdig for denne omtalens del at jeg liker variasjon bedre. På den annen side ser jeg jo at det er min hang til å lytte til disse artistene som har ført til dette uføret. Det er jo strengt tatt bare min egen feil.

Nadine Shah. Vindfuglen. Øyafestivalen 2014

image

Nadine Shah er en av artistene jeg har gledet meg mest til å se. Hennes albumdebut fra fjoråret var mer enn lovende, det var god mørk rock.

Det skal imidlertid ikke mange låtene til før det demrer at disse melankolkse melodiene ville gjort seg ennå bedre i litt mindre dagslys. Shahs dype vokal bruker tid på å nå ut med sine lengsler.

Men etter hvert, vokser både hun og låtene både i seg og på publikum, og meg. Om enn applausen er smått og relativt ufortjent glissen.

Det at hun står bak synthen og synger, og i blant drar frem gitaren, gir ikke stort rom for fysisk kommunikasjon utover blikkføringen. Den er imidlertid bemerkelsesverdig nok.

Mellom låtene sies det bare tusen takk; på norsk. Men så har denne britiske artisten så vidt jeg vet også noen norske aner. På sett og vis taler låtene ganske god nok for seg selv, slik at øvrig samtale ikke savnes så stort.

Og straks jeg har skrevet dette, forteller hun at hennes norske, blonde mor er i publikum.

Så spiller hun en ny låt; Fool. Den lover rocket godt for hva mer som vil komme.  
Dette ble kanskje ikke den begeistrede teksten jeg hadde håpet å skrive. Uten at det på noe vis må leses som egentlig  skuffelse. Særlig ikke når hun i det jeg tenker blogge av drar i gang med en av mine personlige favoritter: When I Was A Young Man. Den er ennå sårere rå i sin lengsel enn på plate. Vokalen kommer mer til sin sterke rett, og i tillegg trår hun til og nesten danser bak synthen.

I blant kan man se seg fornøyd en konsertopplevelse, ganske enkelt ved å realitetsorientere forventningene. Og jeg skal helt klart se henne igjen, innendørs.

Angel Olsen. Amfiet. Øyafestivalen 2014

image

Jeg så Angel Olsen spille for et fullt Mono i vår. Som vil si rundt 200 mennesker. Det var en så god opplevelse at jeg selvsagt gjorde en innsats for å rekke se henne stå på Øyas største scene på denne siste festivaldagen i år.

Jeg fikk satt meg midtveis ut i andre låt; High Five. Nå har halve konserten gått, og det er bare å erkjenne at det ikke er riktig det samme som sist. Særlig de stilleste låtene sliter med å fange oppmerksomheten. Ikke sprudler hun heller, men likevel, hver gang jeg tenker avskrive dette som et passe hyggelig gjensyn, gjør hun noe som får meg til å endre mening.

Hun er en god låtskriver. Det viste årets album til gangs. Når hun her nå vekselsvis hvisker og mumler med insitet eller løfter stemmen i all den fylde omskrivingen av 50talls-rockesoundet kan holde viser hun også at scenestørrelse ikke er noen hindring likevel. Til det er hun for stødig nonchalant.

Og etter hvert som konserten nå går mot slutten, og hun står der og snakker delvis forståelig til seg selv før hun også dediker den slepne såre country-balladen til seg, blir jeg enig med meg selv om at dette er en av de beste begynnelsene på en festivallørdag jeg kunne få.

Highasakite. Amfiet. Øyafestivalen 2014

image

Altså. Jeg skulle ikke skrive fra denne konserten. Jeg skulle bare være her. Og nyte.

Men hvordan kan jeg la være å dele noen ord, om ikke annet for å dokumentere hvor bra denne konserten har utviklet seg til å bli. Det begynte pent, selvsagt. Så har alt vokst. Bandet, lydbildet, responsen.

Eie er nesten et for lite ord for hva vokalist Ingrid og resten av bandet gjør med ett sett som til nå nesten utelukkende har vært materiale fra sisteskiva.

Akkurat nå feks i form av første singel derfra Last Wednesday, som får alle rundt meg til å spontanklappe, også underveis, og i refrenget osv.

Det er noe godt i det at det ikke bare er de overdesignede showene som får Øya til å funke. Dette feks er aller mest noe av det kvalitativt flotteste ikke bare norsk, men nåtid, musikk har å by på.

Sukk så nydelig.

Mitt program Øyafestivalen 2014 – med spilleliste

wpid-C360_2012-08-11-20-29-44_org.jpg

Da nærmer det seg årets Øyafestival. Jeg har igjen gleden av å få gjøre en AnaMe-Øyaspesial.

Noe av spenningen denne gangen ligger i hvordan flyttingen til Tøyen spiller inn. Men mest spennende er jo programmet, som lover langt bedre enn fjoråret. Og da særlig lørdagen hvor min foreløbige plan ikke bare er ambisiøs, men trolig rent ut umulig å følge. Det er imidlertid et luksusproblem.

Her er så hva jeg har de beste intensjoner om å skrive hjem om. Med noen ord om hvorfor, og full spilleliste under:

Onsdag

Emilie Nikolas – Har klart å gå glipp av henne flere ganger. Så denne gangen skal jeg få det til. Vil du bli bedre kjent med henne, kan du feks lese portrettintervjuet jeg gjorde for GAFFA i vår: Emilie daler ned i skjul
Johnathan Wilson – To flotte indie-folk album. Bør bli helt Øya-riktig.
The National – Bandet har levert noen av tiårets beste skiver. Jeg så dem på Roskilde i fjor. Der var det egentlig bare avslutningen som overbeviste meg, kan du lese i anmeldelsen jeg skrev for GAFFA da. Stort håp om at dette blir bedre.
Jon Hopkins – Han gjør noen av de beste remiksene av noen av de beste britiske artistene. Men han er like elektronisk god som seg selv.

Dessuten. Siden Lulu James spiller fredag, kanskje det er et ørlite håp om at man også får gleden av å høre Jon Hopkins’ samarbeide med henne på dette eminente stykke elektropop: We Disappear

Torsdag

Hanne Kolstø – Hun var ganske strålende da jeg så – og skrev om – hennes by:Larm-konsert i år. All grunn til å ha forventninger i et større format.
Blood Orange – En MÅ se artist. Fabelaktig funky på plate. Videoen hinter om at det ikke er dårligere live.
Janelle Monáe – Gikk glipp av forrige gang hun spilte på Øya. Ryktene tilsier at det ikke skal skje igjen.
Little Dragon – Blant Sveriges finere. Så som det meste annet denne øyadagen, må se om de også holder på scenen.

Fredag

I Was A King – Kanskje landets beste på solskinnspop. Hyggelig, men lydskjemmet, opplevelse da jeg anmeldte dem for GAFFA under Norwegian Wood i fjor. Håp om at det skal låte bedre denne gangen.
The Horrors – Nesten guilty pleassure, men skal ha med et par låter før jeg går videre
Lulu James – Er egentlig på alle måter å foretrekke foran ovennevnte. Men nøyer meg altså likevel med siste del. Høstet mengder av lovord fra kollegaer jeg har lit til.
Neneh Cherry – Fantastisk comeback mange år etter at hun var 90-tallsstjerne i en ganske annen sjanger. Så, og skrev, om henne på fjorårets by:Larm. Det var for rotete til å være skjellsettende. Men det hintet om den minimalistiske råskapen på årets utgivelse; The Blank Project.
Gorija – Fransk metall. Blant sjangerens mest spennende, spør du meg.
Røyksopp & Robyn – En av disse konsertene som må sees fordi man ikke kan gå glipp av. Men jeg avdemper forventingene noe etter at deres siste utgivelse ikke var noe mesterverk, om enn EPen var bra. Fyldigere begrunnelse å lese i anmeldelsen jeg skrev for Spirit.
Elenaor Friedberger (Øyantatt Revolver) – Den eneste utenfor festivalområdet jeg skal se. Falt helt for inderligheten på andreskiva hennes; Personal Record, som tar deg rett inn i hennes musikalske intimsone

Lørdag

Angel Olsen – Hennes retro rockeromantikk gjorde seg utmerket på Mono i vår. Kan bli like bra på utescene.
Nadine Shah – Jeg har skrevet pent om hennes mørke og sensuelle rock både her og hos Spirit. En av dem jeg gleder meg mest til å se.
Sharon Van Etten – Veldig Øya-riktig navn. Og det er all grunn til å tro at dette blir sterkt, helst også sterkere enn årets utgivelse som bare er nesten like vakker som forgjengeren.
Aurora Aksnes – Hennes soulpop imponerte meg så mye på Hovefestivalen at jeg vil se henne igjen, når det med litt mer hell ikke regner.
Mac Demarco– Fordi jeg bare ha med meg litt skikkelig indie-rock.
Neko Case – Hun ble syk da hun skulle spille på Rockefeller før jul. Da skulle jeg sett henne. Umulig valg egentlig, satt opp mot bandet under. Så regner med å løpe mellom. For fjorårets album er både sterkt, personlig og folkelig.
Slowdive – Gamle helter jeg ikke fikk med meg på Roskilde i år. Det var visstnok en tabbe. Må rettes opp nå, om enn det alstå i konflikt med ovennevnte
Bryan Ferry – Et must, ganske enkelt.
Darkside – Årets tredje Darkside-konsert for min del. På Parkteateret var det grunn til å gi deres månelyse magiske maskiner seks stjerner hos GAFFA. Roskilde-opplevelsen var uten samme lyssetting, og dermed bare ordinært bra. Spent på denne.
Bombino – Jeg så ham sist sammen med også Øya-aktuell Atlanter (åpner torsdag sammen med Kolstø og Frøkedal). Den nigerianske sørstatsrocken har så mye driv, at jeg altså vil se igjen.
Todd Terje – Dette er sannsynligvis en av de mest spilte artistene på kontoret i vår. Som det også kan danses til. Akkurat det gleder jeg meg til å gjøre på denne avslutningen av årets Øyafestival.

OPPDATERING: 06.08.2014: Enkelte av disse konsertene vil dekkes for GAFFA Norge. Lenker vil selvsagt også komme her, etterop.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑