Nadine Shah er en av artistene jeg har gledet meg mest til å se. Hennes albumdebut fra fjoråret var mer enn lovende, det var god mørk rock.

Det skal imidlertid ikke mange låtene til før det demrer at disse melankolkse melodiene ville gjort seg ennå bedre i litt mindre dagslys. Shahs dype vokal bruker tid på å nå ut med sine lengsler.

Men etter hvert, vokser både hun og låtene både i seg og på publikum, og meg. Om enn applausen er smått og relativt ufortjent glissen.

Det at hun står bak synthen og synger, og i blant drar frem gitaren, gir ikke stort rom for fysisk kommunikasjon utover blikkføringen. Den er imidlertid bemerkelsesverdig nok.

Mellom låtene sies det bare tusen takk; på norsk. Men så har denne britiske artisten så vidt jeg vet også noen norske aner. På sett og vis taler låtene ganske god nok for seg selv, slik at øvrig samtale ikke savnes så stort.

Og straks jeg har skrevet dette, forteller hun at hennes norske, blonde mor er i publikum.

Så spiller hun en ny låt; Fool. Den lover rocket godt for hva mer som vil komme.  
Dette ble kanskje ikke den begeistrede teksten jeg hadde håpet å skrive. Uten at det på noe vis må leses som egentlig  skuffelse. Særlig ikke når hun i det jeg tenker blogge av drar i gang med en av mine personlige favoritter: When I Was A Young Man. Den er ennå sårere rå i sin lengsel enn på plate. Vokalen kommer mer til sin sterke rett, og i tillegg trår hun til og nesten danser bak synthen.

I blant kan man se seg fornøyd en konsertopplevelse, ganske enkelt ved å realitetsorientere forventningene. Og jeg skal helt klart se henne igjen, innendørs.