Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

Nadine Shah

Nadine Shah. Vindfuglen. Øyafestivalen 2014

image

Nadine Shah er en av artistene jeg har gledet meg mest til å se. Hennes albumdebut fra fjoråret var mer enn lovende, det var god mørk rock.

Det skal imidlertid ikke mange låtene til før det demrer at disse melankolkse melodiene ville gjort seg ennå bedre i litt mindre dagslys. Shahs dype vokal bruker tid på å nå ut med sine lengsler.

Men etter hvert, vokser både hun og låtene både i seg og på publikum, og meg. Om enn applausen er smått og relativt ufortjent glissen.

Det at hun står bak synthen og synger, og i blant drar frem gitaren, gir ikke stort rom for fysisk kommunikasjon utover blikkføringen. Den er imidlertid bemerkelsesverdig nok.

Mellom låtene sies det bare tusen takk; på norsk. Men så har denne britiske artisten så vidt jeg vet også noen norske aner. På sett og vis taler låtene ganske god nok for seg selv, slik at øvrig samtale ikke savnes så stort.

Og straks jeg har skrevet dette, forteller hun at hennes norske, blonde mor er i publikum.

Så spiller hun en ny låt; Fool. Den lover rocket godt for hva mer som vil komme.  
Dette ble kanskje ikke den begeistrede teksten jeg hadde håpet å skrive. Uten at det på noe vis må leses som egentlig  skuffelse. Særlig ikke når hun i det jeg tenker blogge av drar i gang med en av mine personlige favoritter: When I Was A Young Man. Den er ennå sårere rå i sin lengsel enn på plate. Vokalen kommer mer til sin sterke rett, og i tillegg trår hun til og nesten danser bak synthen.

I blant kan man se seg fornøyd en konsertopplevelse, ganske enkelt ved å realitetsorientere forventningene. Og jeg skal helt klart se henne igjen, innendørs.

Å være en ung mann

Først publisert hos Spirit 20.09.13
nadine-sha

En av årets mest bemerkelsesverdige trender er kvinner, som synger rollen som mann.

Tre av de låtene jeg har likt best de siste månedene har vært laget av kvinnelige musikere. De har alle sunget om hvordan det er å være mann. Ikke sett utenfra, men i førsteperson, entall.

Det nest beste, bitreste sporet på Austras finfin Olympia heter «I Don’t Care (I’m A Man)». Neko Case har låten «Man» der hun ikke tøffer seg når hun sier «I’m A Man/That You Rised Me To Be». Det er så tøff hun er.

Det britiske stjerneskuddet Nadine Shah har en mindre bitende, men mørkere, melankolsk tilnærming til å kle seg musikalsk opp i det andre kjønn.

Britisk presse har vært over seg av godord om hennes debutalbum; «Love Your Dum And Mad». Det kommer til å få en pen plassering når min årsbesteliste skal skrives, også. Det er sterkt, det er sårt, det er savn. I hver ladede undertone er det gotisk lengsel. Og så er det stemmen hennes da.

Platens råeste låt er «To Be A Young Man Again». Her er hun en gammel mann som lengter tilbake til sine glansdager, med alt det erotiske vemod det kunne innebære.

Du får ikke lyst til å bli en eldre mann av å høre den. Men du får lyst til veldig mye annet. Ikke minst å høre mer av Nadine Shah.

Nattlyd: Nadine Shah – To Be A Young Man

Det er en av disse klisjeene. Dette med at den gode musikken, altså den som er virkelig god, og ikke bare til å like, den musikken må vokse på en.

Kankje man hører det med en gang. At det er noe der. At stemmen er noe man lett kunne kalle fin, for ikke å si; fabelaktig, eller sjelden. Likevel er man ikke såkalt grepet, umiddelbart.

Men en klisje har ofte blitt nettopp det, gjennom å være en sannhet, som har blitt forslitt av for mye bruk.

For mye er imidlertid ikke noe man kan sette i samme setning som Nadine Shah. Derimot er hun et av disse beste eksempler på at noen ganger trenger man lytte. Kanskje til og med en hel kveld og halv natt før man skjønner hva som egentlig har åpenbart seg. Og da snakker jeg ikke bare om stemmen, som for øvrig er av det formidable slaget.

Gitt litt tid er hele hennes siste album: «Love Your Mum And Dad» en av de aller fineste utgivelsene i år. Og aller nydeligst er nesten singelen «Too Be A Young Man».

Selv den krever at man hører etter, mer enn den første desperate gangen. På den lengtende teksten, på den ladede rockestemningen, på de langsomme, insisterende, skjønne tonene.

Så vokser den inn i musikkhimmelen. Og litt til.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑