Det er en av disse klisjeene. Dette med at den gode musikken, altså den som er virkelig god, og ikke bare til å like, den musikken må vokse på en.

Kankje man hører det med en gang. At det er noe der. At stemmen er noe man lett kunne kalle fin, for ikke å si; fabelaktig, eller sjelden. Likevel er man ikke såkalt grepet, umiddelbart.

Men en klisje har ofte blitt nettopp det, gjennom å være en sannhet, som har blitt forslitt av for mye bruk.

For mye er imidlertid ikke noe man kan sette i samme setning som Nadine Shah. Derimot er hun et av disse beste eksempler på at noen ganger trenger man lytte. Kanskje til og med en hel kveld og halv natt før man skjønner hva som egentlig har åpenbart seg. Og da snakker jeg ikke bare om stemmen, som for øvrig er av det formidable slaget.

Gitt litt tid er hele hennes siste album: «Love Your Mum And Dad» en av de aller fineste utgivelsene i år. Og aller nydeligst er nesten singelen «Too Be A Young Man».

Selv den krever at man hører etter, mer enn den første desperate gangen. På den lengtende teksten, på den ladede rockestemningen, på de langsomme, insisterende, skjønne tonene.

Så vokser den inn i musikkhimmelen. Og litt til.