image

Jeg så Angel Olsen spille for et fullt Mono i vår. Som vil si rundt 200 mennesker. Det var en så god opplevelse at jeg selvsagt gjorde en innsats for å rekke se henne stå på Øyas største scene på denne siste festivaldagen i år.

Jeg fikk satt meg midtveis ut i andre låt; High Five. Nå har halve konserten gått, og det er bare å erkjenne at det ikke er riktig det samme som sist. Særlig de stilleste låtene sliter med å fange oppmerksomheten. Ikke sprudler hun heller, men likevel, hver gang jeg tenker avskrive dette som et passe hyggelig gjensyn, gjør hun noe som får meg til å endre mening.

Hun er en god låtskriver. Det viste årets album til gangs. Når hun her nå vekselsvis hvisker og mumler med insitet eller løfter stemmen i all den fylde omskrivingen av 50talls-rockesoundet kan holde viser hun også at scenestørrelse ikke er noen hindring likevel. Til det er hun for stødig nonchalant.

Og etter hvert som konserten nå går mot slutten, og hun står der og snakker delvis forståelig til seg selv før hun også dediker den slepne såre country-balladen til seg, blir jeg enig med meg selv om at dette er en av de beste begynnelsene på en festivallørdag jeg kunne få.