Dans. Litt. Ofte. Mer. Bare dans! Om det så er for deg selv.
Les mer «Fem danseeventyr – eventuelt musikktips»
Det er den tiden på året. Tiden for å gjøre regnskap og dele det jeg etter beste evne kaller topplisten.
Disse 25 album er selvsagt ikke noen objektiv fasit. Men det er de platene jeg har satt mest pris på, om enn musikkopplevelsen er ikke alltid den samme som den var, den gang jeg først hørte et gitt album.
Jeg har for øvrig tatt i bruk en utvidet albumforståelse ettersom det er ep-er inkludert.
Listen har ellers vært en form for work-in-progress hele den siste uken. En pågående forhandling med meg selv, som først avsluttes i det jeg publiserer her.
Jeg forsøkt å få frem noe variasjon, all den tid den i førsteutgaven reflekterte mer stemningen jeg var i da, enn det jeg faktisk har hørt på over tid. Jeg kommer likevel ikke bort fra at dette sannsynligvis er den mest homogene årslisten jeg har gjort. Det forteller trolig mest om meg.
Det var i grunn lettere i fjor. Det har nemlig vært et jevnt over bedre musikkår i år. Med andre ord. Det har vært et luksusproblem å få ferdigstilt det som altså er min topp 25 albumliste for 2014.
God fornøyelse!
25. Ed Harcourt – Time of Dust
Dette er ikke det beste som har kommet fra denne aktive engelskmannens hånd. Men den har sine melodiske øyeblikk. Særlig førstesporet, som er akkurat så drømmende som dens tittel tilsier.
24. Emilie Nicolas – I’m A Warrior.
Årets beste debutant. Uten tvil. Og enkelte av sporene her er verdige en langt høyere plassering enn det jeg gir platen som helhet. Den er så velprodusert at det i blant kjennes som for mye av det gode. Men selv det er jo godt.
23. Neneh Cherry – Blank Project
I anmeldelsen jeg gjorde for GAFFA av denne skiva skrev jeg: «Rått er bare forordet. Hun synger om mens, moderskap og forhold, med den alvorlige den lekenhet som kommer med teft og modenhet. Minimalismen forsterker hver drop, hver elektroniske pønk-vending, hver nakne klubb-beat.»
22. Dry The River – Alarms in the Heart
Som helhet er denne skiva bedre enn debuten. Men den har ikke de to virkelig og overmåte hjerteskjærende låtene som løftet den ennå høyere over det mest annet innen inderlig folk-rock.
21. Kwabs – Wrong Or Right EP
Det at det er denne og ikke en av de andre to EPene denne engelskmannen har gitt ut i år som havner her, er nesten et år gammel nostalig. Det var med tittellåten jeg oppdaget noe av den mest fortjent hypede neo-soulen som er å oppdrive.
20. Lykke Li – I Never Learn
Alt Lykke Li gjør er litt gull. Så også med årets kjærlighetssørgende utgivelse.
19. How To Dress Well – «What is this heart?»
Jeg siterer min anmeldelse hos GAFFA: «Lydene brytes intelligent opp både i og mellom låtene. Brudstykkene understøtter sårheten og skjønnheten i den likevel helhetlige, og selvsagt også sexy, fortellingen om en mann som lar deg se rett inn i sitt plagede hjerte. Eller er det egentlig det du ser?
Tekstene er nesten banale i sin brutale, sensuelle utleveringer. Men samtidig flørter han sofistikert med kommersielle virkemidler. Uansett; om noe bare er spill, er det mer enn velspilt nok.»
18. Ida Jenshus – Let it Go
Hun blir bedre for hvert album, Ida Jenshus. Og dette er noe av det jeg skrev i anmeldelsen for GAFFA: «Det skal godt gjøres å lage nyskapende rock i dag. Det er da Let it Go heller ikke. Men det hører til sjeldenhetene at sjangeren byr på noe så stilfullt.» For øvrig er dette årets i tid lengste EP, som med sine fire spor strekker seg over flere minutter enn mange album.
17. Zhu – Nightday (EP)
Mainstream dansemusikk kan også ha noe for seg. Dette er forførende, for mer enn dansegulv og sene nattetimer. Det er ren, innbydende sensualitet som ikke legger skjul på at den er ment for å behage.
16. Lana Del Rey – Ultraviolence
Det er en deilig tvetydig dekadense på denne andreskiva til Lana Del Rey. Den er sexy, romantisk, og dypt tragisk i sin iscenesatte selvutleverendhete. Og det funker, skikkelig.
15. SOHN – Tremors
I GAFFA-anmeldelsen skrev jeg: «Det som er å trekke for tidvis svulstige ordvalg, veies imidlertid opp i mer elegante arrangementer. Opptil flere vil også kunne ha glede av de ikke helt ventede nikkene til Seal i så vel takter som undertoner. Til tross for nynnende og klirrende elektro-klanglek er det nemlig den sødmefylte melodiske popen som bærer det bevrende albumet.»
14. The War On Drugs – Lost In The Dream
Et mesterverk, er det veldig mange som mener. Jeg har personlig ikke fått helt det ut av denne skiva, som er riktig strålende rock. Men heller ikke mer enn det.
13. Todd Terje – It’s Album Time
Om det finnes en diskohimmel høres den slik ut.
12. Woman’s Hour – Conversations
I min muligens noe overstrømmende anmeldelse i GAFFA skrev jeg: «Ved første lytt kan man forledes til å tro at dette bare er nok et band som vil forføre deg dansende sakte inn i de seneste nattetimer. Det vil de også gjøre. Frontkvinne Fiona Jane Burgess’ vokal er nemlig akkurat så distinkt myk over de bevegelige synthrytmene. Samtidig evner de enkle arrangementene å løfte dem utsøkt ut av enhver potensiell posering.»
11. Angel Olsen – Burn Your Fire For No Reason
Låner noen ord fra da jeg anmeldelte hennes konsert på Mono i vår: «Angel Olsen tar for seg fra hele den følsomme folk-rockhistorien. Fra referanser til femtitalls-country- og rockelegender, via 60-talls folkeblomster, 70-tallssyre og 90-tallets grønsjbølge. Alt gjort med nok nåtidig tilstedeværelse til at den tradisjonelle musikalske drakten ikke blir satt, men sitter desto bedre.»
10. Blaue Blume – Beau And Lorette
Dramatisk popmusikk av ypperste klasse. Med en vokal de fleste bare kan drømme om. Disse danskene har ennå ikke gitt ut debutskiva. Den skal komme neste år. Og det er en underdrivelse å si jeg gleder meg. (Spotifylisten nedenfor har for øvrig spor fra den eminente 15.01.12 – som ble gitt ut i fjor, men samlet der i høst, samtidig som årets forsvant. Snufs)
09. Future Island – Singles
Dette bandet sto for den beste liveopplevelsen jeg har hatt i år. Den synth-rocken de gjør på plate er ikke stort dårligere. Og mest imponerende er det hvordan de får noe som tilsynelatende er svulstig romantikk til å bli noe langt råere.
08. Jon Hopkins – Asleep Versions EP
Jon Hopkins har remikset fire av sine egne låter fra fjorårets ganske fantastiske Immunity. Disse versjonene viser dem fra en om ikke bedre, så i hvert fall, finere side.
07. EMA – The Future’s Void
I min anmeldelse av dette albumet i GAFFA skrev jeg blant annet: «EMA snerrer ikke bare mot de digitale utleveringene. Hun løfter disse og andre tekno-forskyldte dystopier opp på et personlig plan, og viser dem mest skremmende på sitt mest nedtonende sårbare [..] utfallet er ikke undergangen, det er en musikalsk seier.»
06. Perfume Genius – Too Brght
Sårbarheten som kjennetegnet hans to foregående utgivelser er her bare i undertonene. Nå tar, og krever, han større plass både som seg selv og med et nærmeste utagerende lydbilde. Det ikke bare høres ut som en nødvendig befriende prosess for artisten Perfume Genius. Det er også styrkende for i hvert fall denne lytteren.
05. Warpaint – Warpaint
Igjen låner jeg ordene jeg skrev i en anmeldelse for GAFFA: «Sjangervekslingene mellom den psykedeliske rocken, den sødmefylte drømme-popkunsten og andre retrotakter går alle opp i en høyere rockete enhet. For enkelhets skyld kan man kalle det den mest vidunderlige lyden av akkurat nå.» Og selvsagt, jeg synes det låter like godt som i januar.
04. Arca – Xen
Venezuelanske Alejandro Ghersi var frem til denne debuten mest kjent som produsent for blant annet Kanye West, FKA Twigs og Bjørks kommende utgivelse. Den elektronikaen han gjør på egen hånd er ikke alltid bedre, men den er likevel noe mer. Det er en digital tekstlighet som knapt har vært hørt før. Desorientert, flytende, oppstykket, helhetlig, stofflig og sensuell i all sin cyber-kjølighet.
03. Thea Hjelmeland – Solar Plexus
Dette er et album som vokser på en, og med det gjør hva jeg skrev i GAFFA ennå gyldigere: «Uttrykket er ambisiøst, storslått, ført av strykere eller gitar under Hjelmelands bemerkelsesverdige, voksne vokal. Få er forunt å formidle så sårbar styrke, så tilsynelatende enkelt. Det er imidlertid ingen lettvinte løsninger å spore i hennes sjangeroverskridende nyvinninger. Dette er pop slik man knapt har hørt det før. I spennet fra jazza skjørhet til avantgardistisk fylde ligger en voldsom, stillfaren storhet.
Solar Plexus handler om tap. Men det er også et stykke kunst om å leve videre.»
02. Wild Beasts – Present Tense
Da Present Tense kom skrev jeg i GAFFA at dette sannsynligvis er årets popprestasjon. Det mener jeg åpenbart fortsatt. Dette er ganske enkelt perfekt intelligent dramatisk popmusikk.
01. FKA Twigs – LP1
Hun toppet singellisten min i fjor. Den låten er ikke en gang med på debutalbumet. Og nok en gang siterer jeg meg selv: «Savnet etter den åpne erotikaen blir lettere å håndtere etter hvert som låt etter låt åpenbarer en musikalsk forståelse som strekker seg lenger enn det å lekkert tøye anstendighetens grenser. Lydestetetisk spenner skiva fra det sakrale via fysisk løfterike synth-skisser til sanselig skrudd velbehagende ubehag. Uansett fortegn overbeviser hun lytteren om at det man hører er så vel R&Bs som elektro-soulens hviskesyngende fremtid.
LP1 fremstår i all sin skjøre selvsikkerhet som uanstendig godt håndverk, i alle ledd fra rytmebrudd, til vokal, tekst og kontrollert flørtende låtstruktur. Det er i det hele tatt lite som minner om at dette er en albumdebutants verk. Særlig med tanke på at den 26-årige tidligere danseren Tahliah Barnett står for det aller meste på skiva selv.»
Jeg så Angel Olsen spille for et fullt Mono i vår. Som vil si rundt 200 mennesker. Det var en så god opplevelse at jeg selvsagt gjorde en innsats for å rekke se henne stå på Øyas største scene på denne siste festivaldagen i år.
Jeg fikk satt meg midtveis ut i andre låt; High Five. Nå har halve konserten gått, og det er bare å erkjenne at det ikke er riktig det samme som sist. Særlig de stilleste låtene sliter med å fange oppmerksomheten. Ikke sprudler hun heller, men likevel, hver gang jeg tenker avskrive dette som et passe hyggelig gjensyn, gjør hun noe som får meg til å endre mening.
Hun er en god låtskriver. Det viste årets album til gangs. Når hun her nå vekselsvis hvisker og mumler med insitet eller løfter stemmen i all den fylde omskrivingen av 50talls-rockesoundet kan holde viser hun også at scenestørrelse ikke er noen hindring likevel. Til det er hun for stødig nonchalant.
Og etter hvert som konserten nå går mot slutten, og hun står der og snakker delvis forståelig til seg selv før hun også dediker den slepne såre country-balladen til seg, blir jeg enig med meg selv om at dette er en av de beste begynnelsene på en festivallørdag jeg kunne få.
Da nærmer det seg årets Øyafestival. Jeg har igjen gleden av å få gjøre en AnaMe-Øyaspesial.
Noe av spenningen denne gangen ligger i hvordan flyttingen til Tøyen spiller inn. Men mest spennende er jo programmet, som lover langt bedre enn fjoråret. Og da særlig lørdagen hvor min foreløbige plan ikke bare er ambisiøs, men trolig rent ut umulig å følge. Det er imidlertid et luksusproblem.
Her er så hva jeg har de beste intensjoner om å skrive hjem om. Med noen ord om hvorfor, og full spilleliste under:
Onsdag
Emilie Nikolas – Har klart å gå glipp av henne flere ganger. Så denne gangen skal jeg få det til. Vil du bli bedre kjent med henne, kan du feks lese portrettintervjuet jeg gjorde for GAFFA i vår: Emilie daler ned i skjul
Johnathan Wilson – To flotte indie-folk album. Bør bli helt Øya-riktig.
The National – Bandet har levert noen av tiårets beste skiver. Jeg så dem på Roskilde i fjor. Der var det egentlig bare avslutningen som overbeviste meg, kan du lese i anmeldelsen jeg skrev for GAFFA da. Stort håp om at dette blir bedre.
Jon Hopkins – Han gjør noen av de beste remiksene av noen av de beste britiske artistene. Men han er like elektronisk god som seg selv.
Dessuten. Siden Lulu James spiller fredag, kanskje det er et ørlite håp om at man også får gleden av å høre Jon Hopkins’ samarbeide med henne på dette eminente stykke elektropop: We Disappear
Torsdag
Hanne Kolstø – Hun var ganske strålende da jeg så – og skrev om – hennes by:Larm-konsert i år. All grunn til å ha forventninger i et større format.
Blood Orange – En MÅ se artist. Fabelaktig funky på plate. Videoen hinter om at det ikke er dårligere live.
Janelle Monáe – Gikk glipp av forrige gang hun spilte på Øya. Ryktene tilsier at det ikke skal skje igjen.
Little Dragon – Blant Sveriges finere. Så som det meste annet denne øyadagen, må se om de også holder på scenen.
Fredag
I Was A King – Kanskje landets beste på solskinnspop. Hyggelig, men lydskjemmet, opplevelse da jeg anmeldte dem for GAFFA under Norwegian Wood i fjor. Håp om at det skal låte bedre denne gangen.
The Horrors – Nesten guilty pleassure, men skal ha med et par låter før jeg går videre
Lulu James – Er egentlig på alle måter å foretrekke foran ovennevnte. Men nøyer meg altså likevel med siste del. Høstet mengder av lovord fra kollegaer jeg har lit til.
Neneh Cherry – Fantastisk comeback mange år etter at hun var 90-tallsstjerne i en ganske annen sjanger. Så, og skrev, om henne på fjorårets by:Larm. Det var for rotete til å være skjellsettende. Men det hintet om den minimalistiske råskapen på årets utgivelse; The Blank Project.
Gorija – Fransk metall. Blant sjangerens mest spennende, spør du meg.
Røyksopp & Robyn – En av disse konsertene som må sees fordi man ikke kan gå glipp av. Men jeg avdemper forventingene noe etter at deres siste utgivelse ikke var noe mesterverk, om enn EPen var bra. Fyldigere begrunnelse å lese i anmeldelsen jeg skrev for Spirit.
Elenaor Friedberger (Øyantatt Revolver) – Den eneste utenfor festivalområdet jeg skal se. Falt helt for inderligheten på andreskiva hennes; Personal Record, som tar deg rett inn i hennes musikalske intimsone
Lørdag
Angel Olsen – Hennes retro rockeromantikk gjorde seg utmerket på Mono i vår. Kan bli like bra på utescene.
Nadine Shah – Jeg har skrevet pent om hennes mørke og sensuelle rock både her og hos Spirit. En av dem jeg gleder meg mest til å se.
Sharon Van Etten – Veldig Øya-riktig navn. Og det er all grunn til å tro at dette blir sterkt, helst også sterkere enn årets utgivelse som bare er nesten like vakker som forgjengeren.
Aurora Aksnes – Hennes soulpop imponerte meg så mye på Hovefestivalen at jeg vil se henne igjen, når det med litt mer hell ikke regner.
Mac Demarco– Fordi jeg bare ha med meg litt skikkelig indie-rock.
Neko Case – Hun ble syk da hun skulle spille på Rockefeller før jul. Da skulle jeg sett henne. Umulig valg egentlig, satt opp mot bandet under. Så regner med å løpe mellom. For fjorårets album er både sterkt, personlig og folkelig.
Slowdive – Gamle helter jeg ikke fikk med meg på Roskilde i år. Det var visstnok en tabbe. Må rettes opp nå, om enn det alstå i konflikt med ovennevnte
Bryan Ferry – Et must, ganske enkelt.
Darkside – Årets tredje Darkside-konsert for min del. På Parkteateret var det grunn til å gi deres månelyse magiske maskiner seks stjerner hos GAFFA. Roskilde-opplevelsen var uten samme lyssetting, og dermed bare ordinært bra. Spent på denne.
Bombino – Jeg så ham sist sammen med også Øya-aktuell Atlanter (åpner torsdag sammen med Kolstø og Frøkedal). Den nigerianske sørstatsrocken har så mye driv, at jeg altså vil se igjen.
Todd Terje – Dette er sannsynligvis en av de mest spilte artistene på kontoret i vår. Som det også kan danses til. Akkurat det gleder jeg meg til å gjøre på denne avslutningen av årets Øyafestival.
OPPDATERING: 06.08.2014: Enkelte av disse konsertene vil dekkes for GAFFA Norge. Lenker vil selvsagt også komme her, etterop.
Først publisert hos Spirit. 12.01.14
Dette er fem av de mange artistene som både kan – og vil – gjøre året som kommer godt.
2014 vil bli et bra musikkår. I hvert fall er det både mange kjente navn, og noen ganske så spennende nykommere, som har tegnet seg for plateslipp de nærmeste månedene.
Flere av dem slapp singler på tampen av fjoråret, eller har vært så frempå at de har kommet med nytt materiale allerede nå. I sistnevnte kategori er engelske Wild Beast. Godt over tre år har gått siden forrige gang man hørte noe nytt fra et av nåtidens mest sexy band. Den gang var det med sensuelle Smother. Wanderlust som kom tidligere denne uken er ikke like umiddelbart kjelende, men desto mer spennende oppbygd, før den ender i et av årets garantert mest suggererende synth-klimaks til ordene: Don’t confuse me with someone who gives a fuck
Angel Olsen ga også ut første smakebit fra kommende skive denne uken. Låten High-Five mer enn hinter om at dette er ei ung dame som har potensiale til å gjøre country interessant igjen. I hvert fall som sødmefylte undertoner for noe som overskrider støy-pop.
I november kom første helt egen låt fra Neneh Cherry siden 1996. Rett nok vil mange nå si at hun gjorde utmerkede ting sammen med det norske jazz-orkesteret The Thing for et år siden, men det var covre. Tilbake på egen hånd har hun samarbeidet med Four Tet. De har produsert hele The Blank Project, hvor lyden for øvrig gjøres av britiske Rocketnumbernine. Sistnevnte sto også sammen med henne på scenen under fjorårets by:Larm.
Emilie Nicolas har ikke kommet med nytt materiale siden sommerens Pstereo. Det gjør seg dermed med et gjenhør til man får høre hvordan hun gjør seg i albumformat. Det er i hvert fall all grunn til å tro at hun vil bil en del av lyden av 2014.
Highasakite har gjennom hele romjulen kommet med snippets, også kalt teasere, for plata som treffer landet allerede om noen få uker. Disse uforskammet lekre korte snuttene gir all grunn til å tro at Silent Treatment både vil treffe hardt, bredt og godt. Eller forresten. Jeg har jo hørt det alt. Så jeg vet at det er vel verd å glede seg til.
Merk: Dette er ikke en toppliste. Bare noe å glede seg med.
AnaMe - Aslaug Olettes musikalske dagbok - 