
Dans. Litt. Ofte. Mer. Bare dans! Om det så er for deg selv.
Les mer «Fem danseeventyr – eventuelt musikktips»
Dans. Litt. Ofte. Mer. Bare dans! Om det så er for deg selv.
Les mer «Fem danseeventyr – eventuelt musikktips»
Jeg så Angel Olsen spille for et fullt Mono i vår. Som vil si rundt 200 mennesker. Det var en så god opplevelse at jeg selvsagt gjorde en innsats for å rekke se henne stå på Øyas største scene på denne siste festivaldagen i år.
Jeg fikk satt meg midtveis ut i andre låt; High Five. Nå har halve konserten gått, og det er bare å erkjenne at det ikke er riktig det samme som sist. Særlig de stilleste låtene sliter med å fange oppmerksomheten. Ikke sprudler hun heller, men likevel, hver gang jeg tenker avskrive dette som et passe hyggelig gjensyn, gjør hun noe som får meg til å endre mening.
Hun er en god låtskriver. Det viste årets album til gangs. Når hun her nå vekselsvis hvisker og mumler med insitet eller løfter stemmen i all den fylde omskrivingen av 50talls-rockesoundet kan holde viser hun også at scenestørrelse ikke er noen hindring likevel. Til det er hun for stødig nonchalant.
Og etter hvert som konserten nå går mot slutten, og hun står der og snakker delvis forståelig til seg selv før hun også dediker den slepne såre country-balladen til seg, blir jeg enig med meg selv om at dette er en av de beste begynnelsene på en festivallørdag jeg kunne få.
Da nærmer det seg årets Øyafestival. Jeg har igjen gleden av å få gjøre en AnaMe-Øyaspesial.
Noe av spenningen denne gangen ligger i hvordan flyttingen til Tøyen spiller inn. Men mest spennende er jo programmet, som lover langt bedre enn fjoråret. Og da særlig lørdagen hvor min foreløbige plan ikke bare er ambisiøs, men trolig rent ut umulig å følge. Det er imidlertid et luksusproblem.
Her er så hva jeg har de beste intensjoner om å skrive hjem om. Med noen ord om hvorfor, og full spilleliste under:
Emilie Nikolas – Har klart å gå glipp av henne flere ganger. Så denne gangen skal jeg få det til. Vil du bli bedre kjent med henne, kan du feks lese portrettintervjuet jeg gjorde for GAFFA i vår: Emilie daler ned i skjul
Johnathan Wilson – To flotte indie-folk album. Bør bli helt Øya-riktig.
The National – Bandet har levert noen av tiårets beste skiver. Jeg så dem på Roskilde i fjor. Der var det egentlig bare avslutningen som overbeviste meg, kan du lese i anmeldelsen jeg skrev for GAFFA da. Stort håp om at dette blir bedre.
Jon Hopkins – Han gjør noen av de beste remiksene av noen av de beste britiske artistene. Men han er like elektronisk god som seg selv.
Dessuten. Siden Lulu James spiller fredag, kanskje det er et ørlite håp om at man også får gleden av å høre Jon Hopkins’ samarbeide med henne på dette eminente stykke elektropop: We Disappear
Hanne Kolstø – Hun var ganske strålende da jeg så – og skrev om – hennes by:Larm-konsert i år. All grunn til å ha forventninger i et større format.
Blood Orange – En MÅ se artist. Fabelaktig funky på plate. Videoen hinter om at det ikke er dårligere live.
Janelle Monáe – Gikk glipp av forrige gang hun spilte på Øya. Ryktene tilsier at det ikke skal skje igjen.
Little Dragon – Blant Sveriges finere. Så som det meste annet denne øyadagen, må se om de også holder på scenen.
I Was A King – Kanskje landets beste på solskinnspop. Hyggelig, men lydskjemmet, opplevelse da jeg anmeldte dem for GAFFA under Norwegian Wood i fjor. Håp om at det skal låte bedre denne gangen.
The Horrors – Nesten guilty pleassure, men skal ha med et par låter før jeg går videre
Lulu James – Er egentlig på alle måter å foretrekke foran ovennevnte. Men nøyer meg altså likevel med siste del. Høstet mengder av lovord fra kollegaer jeg har lit til.
Neneh Cherry – Fantastisk comeback mange år etter at hun var 90-tallsstjerne i en ganske annen sjanger. Så, og skrev, om henne på fjorårets by:Larm. Det var for rotete til å være skjellsettende. Men det hintet om den minimalistiske råskapen på årets utgivelse; The Blank Project.
Gorija – Fransk metall. Blant sjangerens mest spennende, spør du meg.
Røyksopp & Robyn – En av disse konsertene som må sees fordi man ikke kan gå glipp av. Men jeg avdemper forventingene noe etter at deres siste utgivelse ikke var noe mesterverk, om enn EPen var bra. Fyldigere begrunnelse å lese i anmeldelsen jeg skrev for Spirit.
Elenaor Friedberger (Øyantatt Revolver) – Den eneste utenfor festivalområdet jeg skal se. Falt helt for inderligheten på andreskiva hennes; Personal Record, som tar deg rett inn i hennes musikalske intimsone
Angel Olsen – Hennes retro rockeromantikk gjorde seg utmerket på Mono i vår. Kan bli like bra på utescene.
Nadine Shah – Jeg har skrevet pent om hennes mørke og sensuelle rock både her og hos Spirit. En av dem jeg gleder meg mest til å se.
Sharon Van Etten – Veldig Øya-riktig navn. Og det er all grunn til å tro at dette blir sterkt, helst også sterkere enn årets utgivelse som bare er nesten like vakker som forgjengeren.
Aurora Aksnes – Hennes soulpop imponerte meg så mye på Hovefestivalen at jeg vil se henne igjen, når det med litt mer hell ikke regner.
Mac Demarco– Fordi jeg bare ha med meg litt skikkelig indie-rock.
Neko Case – Hun ble syk da hun skulle spille på Rockefeller før jul. Da skulle jeg sett henne. Umulig valg egentlig, satt opp mot bandet under. Så regner med å løpe mellom. For fjorårets album er både sterkt, personlig og folkelig.
Slowdive – Gamle helter jeg ikke fikk med meg på Roskilde i år. Det var visstnok en tabbe. Må rettes opp nå, om enn det alstå i konflikt med ovennevnte
Bryan Ferry – Et must, ganske enkelt.
Darkside – Årets tredje Darkside-konsert for min del. På Parkteateret var det grunn til å gi deres månelyse magiske maskiner seks stjerner hos GAFFA. Roskilde-opplevelsen var uten samme lyssetting, og dermed bare ordinært bra. Spent på denne.
Bombino – Jeg så ham sist sammen med også Øya-aktuell Atlanter (åpner torsdag sammen med Kolstø og Frøkedal). Den nigerianske sørstatsrocken har så mye driv, at jeg altså vil se igjen.
Todd Terje – Dette er sannsynligvis en av de mest spilte artistene på kontoret i vår. Som det også kan danses til. Akkurat det gleder jeg meg til å gjøre på denne avslutningen av årets Øyafestival.
OPPDATERING: 06.08.2014: Enkelte av disse konsertene vil dekkes for GAFFA Norge. Lenker vil selvsagt også komme her, etterop.
Først publisert hos Spirit. 12.01.14
Dette er fem av de mange artistene som både kan – og vil – gjøre året som kommer godt.
2014 vil bli et bra musikkår. I hvert fall er det både mange kjente navn, og noen ganske så spennende nykommere, som har tegnet seg for plateslipp de nærmeste månedene.
Flere av dem slapp singler på tampen av fjoråret, eller har vært så frempå at de har kommet med nytt materiale allerede nå. I sistnevnte kategori er engelske Wild Beast. Godt over tre år har gått siden forrige gang man hørte noe nytt fra et av nåtidens mest sexy band. Den gang var det med sensuelle Smother. Wanderlust som kom tidligere denne uken er ikke like umiddelbart kjelende, men desto mer spennende oppbygd, før den ender i et av årets garantert mest suggererende synth-klimaks til ordene: Don’t confuse me with someone who gives a fuck
Angel Olsen ga også ut første smakebit fra kommende skive denne uken. Låten High-Five mer enn hinter om at dette er ei ung dame som har potensiale til å gjøre country interessant igjen. I hvert fall som sødmefylte undertoner for noe som overskrider støy-pop.
I november kom første helt egen låt fra Neneh Cherry siden 1996. Rett nok vil mange nå si at hun gjorde utmerkede ting sammen med det norske jazz-orkesteret The Thing for et år siden, men det var covre. Tilbake på egen hånd har hun samarbeidet med Four Tet. De har produsert hele The Blank Project, hvor lyden for øvrig gjøres av britiske Rocketnumbernine. Sistnevnte sto også sammen med henne på scenen under fjorårets by:Larm.
Emilie Nicolas har ikke kommet med nytt materiale siden sommerens Pstereo. Det gjør seg dermed med et gjenhør til man får høre hvordan hun gjør seg i albumformat. Det er i hvert fall all grunn til å tro at hun vil bil en del av lyden av 2014.
Highasakite har gjennom hele romjulen kommet med snippets, også kalt teasere, for plata som treffer landet allerede om noen få uker. Disse uforskammet lekre korte snuttene gir all grunn til å tro at Silent Treatment både vil treffe hardt, bredt og godt. Eller forresten. Jeg har jo hørt det alt. Så jeg vet at det er vel verd å glede seg til.
Merk: Dette er ikke en toppliste. Bare noe å glede seg med.