topp 14

Det er den tiden på året. Tiden for å gjøre regnskap og dele det jeg etter beste evne kaller topplisten.

Disse 25 album er selvsagt ikke noen objektiv fasit. Men det er de platene jeg har satt mest pris på, om enn musikkopplevelsen er ikke alltid den samme som den var, den gang jeg først hørte et gitt album.

Jeg har for øvrig tatt i bruk en utvidet albumforståelse ettersom det er ep-er inkludert.

Listen har ellers vært en form for work-in-progress hele den siste uken. En pågående forhandling med meg selv, som først avsluttes i det jeg publiserer her.

Jeg forsøkt å få frem noe variasjon, all den tid den i førsteutgaven reflekterte mer stemningen jeg var i da, enn det jeg faktisk har hørt på over tid. Jeg kommer likevel ikke bort fra at dette sannsynligvis er den mest homogene årslisten jeg har gjort. Det forteller trolig mest om meg.

Det var i grunn lettere i fjor. Det har nemlig vært et jevnt over bedre musikkår i år. Med andre ord. Det har vært et luksusproblem å få ferdigstilt det som altså er min topp 25 albumliste for 2014.

God fornøyelse!

25. Ed Harcourt – Time of Dust
Dette er ikke det beste som har kommet fra denne aktive engelskmannens hånd. Men den har sine melodiske øyeblikk. Særlig førstesporet, som er akkurat så drømmende som dens tittel tilsier.

24. Emilie Nicolas – I’m A Warrior.
Årets beste debutant. Uten tvil. Og enkelte av sporene her er verdige en langt høyere plassering enn det jeg gir platen som helhet. Den er så velprodusert at det i blant kjennes som for mye av det gode. Men selv det er jo godt.

23. Neneh Cherry – Blank Project
I anmeldelsen jeg gjorde for GAFFA av denne skiva skrev jeg: «Rått er bare forordet. Hun synger om mens, moderskap og forhold, med den alvorlige den lekenhet som kommer med teft og modenhet. Minimalismen forsterker hver drop, hver elektroniske pønk-vending, hver nakne klubb-beat.»

22. Dry The River – Alarms in the Heart
Som helhet er denne skiva bedre enn debuten. Men den har ikke de to virkelig og overmåte hjerteskjærende låtene som løftet den ennå høyere over det mest annet innen inderlig folk-rock.

21. Kwabs – Wrong Or Right EP
Det at det er denne og ikke en av de andre to EPene denne engelskmannen har gitt ut i år som havner her, er nesten et år gammel nostalig. Det var med tittellåten jeg oppdaget noe av den mest fortjent hypede neo-soulen som er å oppdrive.

20. Lykke Li – I Never Learn
Alt Lykke Li gjør er litt gull. Så også med årets kjærlighetssørgende utgivelse.

19. How To Dress Well – «What is this heart?»
Jeg siterer min anmeldelse hos GAFFA: «Lydene brytes intelligent opp både i og mellom låtene. Brudstykkene understøtter sårheten og skjønnheten i den likevel helhetlige, og selvsagt også sexy, fortellingen om en mann som lar deg se rett inn i sitt plagede hjerte. Eller er det egentlig det du ser?
Tekstene er nesten banale i sin brutale, sensuelle utleveringer. Men samtidig flørter han sofistikert med kommersielle virkemidler. Uansett; om noe bare er spill, er det mer enn velspilt nok.»

18. Ida Jenshus – Let it Go
Hun blir bedre for hvert album, Ida Jenshus. Og dette er noe av det jeg skrev i anmeldelsen for GAFFA: «Det skal godt gjøres å lage nyskapende rock i dag. Det er da Let it Go heller ikke. Men det hører til sjeldenhetene at sjangeren byr på noe så stilfullt.» For øvrig er dette årets i tid lengste EP, som med sine fire spor strekker seg over flere minutter enn mange album.

17. Zhu – Nightday (EP)
Mainstream dansemusikk kan også ha noe for seg. Dette er forførende, for mer enn dansegulv og sene nattetimer. Det er ren, innbydende sensualitet som ikke legger skjul på at den er ment for å behage.

16. Lana Del Rey – Ultraviolence
Det er en deilig tvetydig dekadense på denne andreskiva til Lana Del Rey. Den er sexy, romantisk, og dypt tragisk i sin iscenesatte selvutleverendhete. Og det funker, skikkelig.

15. SOHN – Tremors
I GAFFA-anmeldelsen skrev jeg: «Det som er å trekke for tidvis svulstige ordvalg, veies imidlertid opp i mer elegante arrangementer. Opptil flere vil også kunne ha glede av de ikke helt ventede nikkene til Seal i så vel takter som undertoner. Til tross for nynnende og klirrende elektro-klanglek er det nemlig den sødmefylte melodiske popen som bærer det bevrende albumet.»

14. The War On Drugs – Lost In The Dream
Et mesterverk, er det veldig mange som mener. Jeg har personlig ikke fått helt det ut av denne skiva, som er riktig strålende rock. Men heller ikke mer enn det.

13. Todd Terje – It’s Album Time
Om det finnes en diskohimmel høres den slik ut.

12. Woman’s Hour – Conversations
I min muligens noe overstrømmende anmeldelse i GAFFA skrev jeg: «Ved første lytt kan man forledes til å tro at dette bare er nok et band som vil forføre deg dansende sakte inn i de seneste nattetimer. Det vil de også gjøre. Frontkvinne Fiona Jane Burgess’ vokal er nemlig akkurat så distinkt myk over de bevegelige synthrytmene. Samtidig evner de enkle arrangementene å løfte dem utsøkt ut av enhver potensiell posering.»

11. Angel Olsen – Burn Your Fire For No Reason
Låner noen ord fra da jeg anmeldelte hennes konsert på Mono i vår: «Angel Olsen tar for seg fra hele den følsomme folk-rockhistorien. Fra referanser til femtitalls-country- og rockelegender, via 60-talls folkeblomster, 70-tallssyre og 90-tallets grønsjbølge. Alt gjort med nok nåtidig tilstedeværelse til at den tradisjonelle musikalske drakten ikke blir satt, men sitter desto bedre.»

10. Blaue Blume – Beau And Lorette
Dramatisk popmusikk av ypperste klasse. Med en vokal de fleste bare kan drømme om. Disse danskene har ennå ikke gitt ut debutskiva. Den skal komme neste år. Og det er en underdrivelse å si jeg gleder meg. (Spotifylisten nedenfor har for øvrig spor fra den eminente 15.01.12 – som ble gitt ut i fjor, men samlet der i høst, samtidig som årets forsvant. Snufs)

09. Future Island – Singles
Dette bandet sto for den beste liveopplevelsen jeg har hatt i år. Den synth-rocken de gjør på plate er ikke stort dårligere. Og mest imponerende er det hvordan de får noe som tilsynelatende er svulstig romantikk til å bli noe langt råere.

08. Jon Hopkins – Asleep Versions EP
Jon Hopkins har remikset fire av sine egne låter fra fjorårets ganske fantastiske Immunity. Disse versjonene viser dem fra en om ikke bedre, så i hvert fall, finere side.

07. EMA – The Future’s Void
I min anmeldelse av dette albumet i GAFFA skrev jeg blant annet: «EMA snerrer ikke bare mot de digitale utleveringene. Hun løfter disse og andre tekno-forskyldte dystopier opp på et personlig plan, og viser dem mest skremmende på sitt mest nedtonende sårbare [..] utfallet er ikke undergangen, det er en musikalsk seier.»

06. Perfume Genius – Too Brght
Sårbarheten som kjennetegnet hans to foregående utgivelser er her bare i undertonene. Nå tar, og krever, han større plass både som seg selv og med et nærmeste utagerende lydbilde. Det ikke bare høres ut som en nødvendig befriende prosess for artisten Perfume Genius. Det er også styrkende for i hvert fall denne lytteren.

05. Warpaint – Warpaint
Igjen låner jeg ordene jeg skrev i en anmeldelse for GAFFA: «Sjangervekslingene mellom den psykedeliske rocken, den sødmefylte drømme-popkunsten og andre retrotakter går alle opp i en høyere rockete enhet. For enkelhets skyld kan man kalle det den mest vidunderlige lyden av akkurat nå.» Og selvsagt, jeg synes det låter like godt som i januar.

04. Arca – Xen
Venezuelanske Alejandro Ghersi var frem til denne debuten mest kjent som produsent for blant annet Kanye West, FKA Twigs og Bjørks kommende utgivelse. Den elektronikaen han gjør på egen hånd er ikke alltid bedre, men den er likevel noe mer. Det er en digital tekstlighet som knapt har vært hørt før. Desorientert, flytende, oppstykket, helhetlig, stofflig og sensuell i all sin cyber-kjølighet.

03. Thea Hjelmeland – Solar Plexus
Dette er et album som vokser på en, og med det gjør hva jeg skrev i GAFFA ennå gyldigere: «Uttrykket er ambisiøst, storslått, ført av strykere eller gitar under Hjelmelands bemerkelsesverdige, voksne vokal. Få er forunt å formidle så sårbar styrke, så tilsynelatende enkelt. Det er imidlertid ingen lettvinte løsninger å spore i hennes sjangeroverskridende nyvinninger. Dette er pop slik man knapt har hørt det før. I spennet fra jazza skjørhet til avantgardistisk fylde ligger en voldsom, stillfaren storhet.
Solar Plexus handler om tap. Men det er også et stykke kunst om å leve videre.»

02. Wild Beasts – Present Tense
Da Present Tense kom skrev jeg i GAFFA at dette sannsynligvis er årets popprestasjon. Det mener jeg åpenbart fortsatt. Dette er ganske enkelt perfekt intelligent dramatisk popmusikk.

01. FKA Twigs – LP1
Hun toppet singellisten min i fjor. Den låten er ikke en gang med på debutalbumet. Og nok en gang siterer jeg meg selv: «Savnet etter den åpne erotikaen blir lettere å håndtere etter hvert som låt etter låt åpenbarer en musikalsk forståelse som strekker seg lenger enn det å lekkert tøye anstendighetens grenser. Lydestetetisk spenner skiva fra det sakrale via fysisk løfterike synth-skisser til sanselig skrudd velbehagende ubehag. Uansett fortegn overbeviser hun lytteren om at det man hører er så vel R&Bs som elektro-soulens hviskesyngende fremtid.

LP1 fremstår i all sin skjøre selvsikkerhet som uanstendig godt håndverk, i alle ledd fra rytmebrudd, til vokal, tekst og kontrollert flørtende låtstruktur. Det er i det hele tatt lite som minner om at dette er en albumdebutants verk. Særlig med tanke på at den 26-årige tidligere danseren Tahliah Barnett står for det aller meste på skiva selv.»