Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

the war on drugs

Topp 25 album 2014

topp 14

Det er den tiden på året. Tiden for å gjøre regnskap og dele det jeg etter beste evne kaller topplisten.

Disse 25 album er selvsagt ikke noen objektiv fasit. Men det er de platene jeg har satt mest pris på, om enn musikkopplevelsen er ikke alltid den samme som den var, den gang jeg først hørte et gitt album.

Jeg har for øvrig tatt i bruk en utvidet albumforståelse ettersom det er ep-er inkludert.

Listen har ellers vært en form for work-in-progress hele den siste uken. En pågående forhandling med meg selv, som først avsluttes i det jeg publiserer her.

Jeg forsøkt å få frem noe variasjon, all den tid den i førsteutgaven reflekterte mer stemningen jeg var i da, enn det jeg faktisk har hørt på over tid. Jeg kommer likevel ikke bort fra at dette sannsynligvis er den mest homogene årslisten jeg har gjort. Det forteller trolig mest om meg.

Det var i grunn lettere i fjor. Det har nemlig vært et jevnt over bedre musikkår i år. Med andre ord. Det har vært et luksusproblem å få ferdigstilt det som altså er min topp 25 albumliste for 2014.

God fornøyelse!

25. Ed Harcourt – Time of Dust
Dette er ikke det beste som har kommet fra denne aktive engelskmannens hånd. Men den har sine melodiske øyeblikk. Særlig førstesporet, som er akkurat så drømmende som dens tittel tilsier.

24. Emilie Nicolas – I’m A Warrior.
Årets beste debutant. Uten tvil. Og enkelte av sporene her er verdige en langt høyere plassering enn det jeg gir platen som helhet. Den er så velprodusert at det i blant kjennes som for mye av det gode. Men selv det er jo godt.

23. Neneh Cherry – Blank Project
I anmeldelsen jeg gjorde for GAFFA av denne skiva skrev jeg: «Rått er bare forordet. Hun synger om mens, moderskap og forhold, med den alvorlige den lekenhet som kommer med teft og modenhet. Minimalismen forsterker hver drop, hver elektroniske pønk-vending, hver nakne klubb-beat.»

22. Dry The River – Alarms in the Heart
Som helhet er denne skiva bedre enn debuten. Men den har ikke de to virkelig og overmåte hjerteskjærende låtene som løftet den ennå høyere over det mest annet innen inderlig folk-rock.

21. Kwabs – Wrong Or Right EP
Det at det er denne og ikke en av de andre to EPene denne engelskmannen har gitt ut i år som havner her, er nesten et år gammel nostalig. Det var med tittellåten jeg oppdaget noe av den mest fortjent hypede neo-soulen som er å oppdrive.

20. Lykke Li – I Never Learn
Alt Lykke Li gjør er litt gull. Så også med årets kjærlighetssørgende utgivelse.

19. How To Dress Well – «What is this heart?»
Jeg siterer min anmeldelse hos GAFFA: «Lydene brytes intelligent opp både i og mellom låtene. Brudstykkene understøtter sårheten og skjønnheten i den likevel helhetlige, og selvsagt også sexy, fortellingen om en mann som lar deg se rett inn i sitt plagede hjerte. Eller er det egentlig det du ser?
Tekstene er nesten banale i sin brutale, sensuelle utleveringer. Men samtidig flørter han sofistikert med kommersielle virkemidler. Uansett; om noe bare er spill, er det mer enn velspilt nok.»

18. Ida Jenshus – Let it Go
Hun blir bedre for hvert album, Ida Jenshus. Og dette er noe av det jeg skrev i anmeldelsen for GAFFA: «Det skal godt gjøres å lage nyskapende rock i dag. Det er da Let it Go heller ikke. Men det hører til sjeldenhetene at sjangeren byr på noe så stilfullt.» For øvrig er dette årets i tid lengste EP, som med sine fire spor strekker seg over flere minutter enn mange album.

17. Zhu – Nightday (EP)
Mainstream dansemusikk kan også ha noe for seg. Dette er forførende, for mer enn dansegulv og sene nattetimer. Det er ren, innbydende sensualitet som ikke legger skjul på at den er ment for å behage.

16. Lana Del Rey – Ultraviolence
Det er en deilig tvetydig dekadense på denne andreskiva til Lana Del Rey. Den er sexy, romantisk, og dypt tragisk i sin iscenesatte selvutleverendhete. Og det funker, skikkelig.

15. SOHN – Tremors
I GAFFA-anmeldelsen skrev jeg: «Det som er å trekke for tidvis svulstige ordvalg, veies imidlertid opp i mer elegante arrangementer. Opptil flere vil også kunne ha glede av de ikke helt ventede nikkene til Seal i så vel takter som undertoner. Til tross for nynnende og klirrende elektro-klanglek er det nemlig den sødmefylte melodiske popen som bærer det bevrende albumet.»

14. The War On Drugs – Lost In The Dream
Et mesterverk, er det veldig mange som mener. Jeg har personlig ikke fått helt det ut av denne skiva, som er riktig strålende rock. Men heller ikke mer enn det.

13. Todd Terje – It’s Album Time
Om det finnes en diskohimmel høres den slik ut.

12. Woman’s Hour – Conversations
I min muligens noe overstrømmende anmeldelse i GAFFA skrev jeg: «Ved første lytt kan man forledes til å tro at dette bare er nok et band som vil forføre deg dansende sakte inn i de seneste nattetimer. Det vil de også gjøre. Frontkvinne Fiona Jane Burgess’ vokal er nemlig akkurat så distinkt myk over de bevegelige synthrytmene. Samtidig evner de enkle arrangementene å løfte dem utsøkt ut av enhver potensiell posering.»

11. Angel Olsen – Burn Your Fire For No Reason
Låner noen ord fra da jeg anmeldelte hennes konsert på Mono i vår: «Angel Olsen tar for seg fra hele den følsomme folk-rockhistorien. Fra referanser til femtitalls-country- og rockelegender, via 60-talls folkeblomster, 70-tallssyre og 90-tallets grønsjbølge. Alt gjort med nok nåtidig tilstedeværelse til at den tradisjonelle musikalske drakten ikke blir satt, men sitter desto bedre.»

10. Blaue Blume – Beau And Lorette
Dramatisk popmusikk av ypperste klasse. Med en vokal de fleste bare kan drømme om. Disse danskene har ennå ikke gitt ut debutskiva. Den skal komme neste år. Og det er en underdrivelse å si jeg gleder meg. (Spotifylisten nedenfor har for øvrig spor fra den eminente 15.01.12 – som ble gitt ut i fjor, men samlet der i høst, samtidig som årets forsvant. Snufs)

09. Future Island – Singles
Dette bandet sto for den beste liveopplevelsen jeg har hatt i år. Den synth-rocken de gjør på plate er ikke stort dårligere. Og mest imponerende er det hvordan de får noe som tilsynelatende er svulstig romantikk til å bli noe langt råere.

08. Jon Hopkins – Asleep Versions EP
Jon Hopkins har remikset fire av sine egne låter fra fjorårets ganske fantastiske Immunity. Disse versjonene viser dem fra en om ikke bedre, så i hvert fall, finere side.

07. EMA – The Future’s Void
I min anmeldelse av dette albumet i GAFFA skrev jeg blant annet: «EMA snerrer ikke bare mot de digitale utleveringene. Hun løfter disse og andre tekno-forskyldte dystopier opp på et personlig plan, og viser dem mest skremmende på sitt mest nedtonende sårbare [..] utfallet er ikke undergangen, det er en musikalsk seier.»

06. Perfume Genius – Too Brght
Sårbarheten som kjennetegnet hans to foregående utgivelser er her bare i undertonene. Nå tar, og krever, han større plass både som seg selv og med et nærmeste utagerende lydbilde. Det ikke bare høres ut som en nødvendig befriende prosess for artisten Perfume Genius. Det er også styrkende for i hvert fall denne lytteren.

05. Warpaint – Warpaint
Igjen låner jeg ordene jeg skrev i en anmeldelse for GAFFA: «Sjangervekslingene mellom den psykedeliske rocken, den sødmefylte drømme-popkunsten og andre retrotakter går alle opp i en høyere rockete enhet. For enkelhets skyld kan man kalle det den mest vidunderlige lyden av akkurat nå.» Og selvsagt, jeg synes det låter like godt som i januar.

04. Arca – Xen
Venezuelanske Alejandro Ghersi var frem til denne debuten mest kjent som produsent for blant annet Kanye West, FKA Twigs og Bjørks kommende utgivelse. Den elektronikaen han gjør på egen hånd er ikke alltid bedre, men den er likevel noe mer. Det er en digital tekstlighet som knapt har vært hørt før. Desorientert, flytende, oppstykket, helhetlig, stofflig og sensuell i all sin cyber-kjølighet.

03. Thea Hjelmeland – Solar Plexus
Dette er et album som vokser på en, og med det gjør hva jeg skrev i GAFFA ennå gyldigere: «Uttrykket er ambisiøst, storslått, ført av strykere eller gitar under Hjelmelands bemerkelsesverdige, voksne vokal. Få er forunt å formidle så sårbar styrke, så tilsynelatende enkelt. Det er imidlertid ingen lettvinte løsninger å spore i hennes sjangeroverskridende nyvinninger. Dette er pop slik man knapt har hørt det før. I spennet fra jazza skjørhet til avantgardistisk fylde ligger en voldsom, stillfaren storhet.
Solar Plexus handler om tap. Men det er også et stykke kunst om å leve videre.»

02. Wild Beasts – Present Tense
Da Present Tense kom skrev jeg i GAFFA at dette sannsynligvis er årets popprestasjon. Det mener jeg åpenbart fortsatt. Dette er ganske enkelt perfekt intelligent dramatisk popmusikk.

01. FKA Twigs – LP1
Hun toppet singellisten min i fjor. Den låten er ikke en gang med på debutalbumet. Og nok en gang siterer jeg meg selv: «Savnet etter den åpne erotikaen blir lettere å håndtere etter hvert som låt etter låt åpenbarer en musikalsk forståelse som strekker seg lenger enn det å lekkert tøye anstendighetens grenser. Lydestetetisk spenner skiva fra det sakrale via fysisk løfterike synth-skisser til sanselig skrudd velbehagende ubehag. Uansett fortegn overbeviser hun lytteren om at det man hører er så vel R&Bs som elektro-soulens hviskesyngende fremtid.

LP1 fremstår i all sin skjøre selvsikkerhet som uanstendig godt håndverk, i alle ledd fra rytmebrudd, til vokal, tekst og kontrollert flørtende låtstruktur. Det er i det hele tatt lite som minner om at dette er en albumdebutants verk. Særlig med tanke på at den 26-årige tidligere danseren Tahliah Barnett står for det aller meste på skiva selv.»

Øya 2012 – Oppsummert

Først: Stor takk til Øyafestivalen for en finfin festival!

Det har snart gått et døgn siden Øyafestivalen 2012 ble historie.

Det var 4 dager med mye musikk, det meste av den til og med god. Eller også, meget god. Og så var det bra mennesker – og ikke minst – med en halv kvelds unntak: Strålende festivalvær.

For å ikke gjenta meg selv for mye, har jeg selvsagt samlet alle mine Øya-poster på en side. Der vil den oppmerksomme leser nok se at det er noen avvik fra den opprinnelige planen. Men med unntak av et par av konsertene jeg av ulike årsaker gikk glipp av, var endringene til det bedre. Feks. var både Martin Hagfors og Hedvig Mollestad Trio gledelig gode konsertopplevelser jeg ikke hadde regnet med.

De største høydepunktene kan ellers ikke nevnes for ofte. Da i sær The Afghan Whigs. Det var for øvrig også den eneste konserten der regnet satte en stopper for live-bloggingen. Men regnet var altså på ingen måte til hinder for at det uten tvil var konserten som grep meg mest, og best.

Og jeg gjentar hva jeg ikke skrev i omtalen. Deres tolkninger av både ny og eldre soul / r&b er om mulig vel så frisk i dag som den gang bandet begynte tilnærmingen til disse tilsynelatende mykere sjangre. Kanskje også viktigere.

Her er derfor et av torsdagens aller nydeligste øyeblikk i en mildere og kortere studioutgave: The Afghan Whigs cover av Marie Queenie Lyons «See and Don’t See»:

Andre som må få litt ekstra oppmerksomhet var Tamikrest, Casa Murilo, Metronomy, The Black Keys, The War on Drugs og Jessie Ware. Alle med konserter som ga mer enn den gode følelsen i øyblikket. I tillegg svært forskjellige i både sceneuttrykk og sjanger, men samtidig, veldig Øya-riktige.

Jeg har for øvrig både sett og hørt mer enn det jeg har skrevet såkalt hjem om. Noe har vært så utenfor min musikalske komfortsone at jeg har funnet det best å la tausheten være talende nok. Mens andre er rett og slett blitt bakgrunnslyd til andre distraksjoner, eller bare forbigått. Likevel har jo også disse opplevelsene vært med på å komplimentere festivalopplevelsen.

Og at jeg ikke finner de riktige ordene når 8 åringen min tar til å synge med Odd Future. Så forteller jo det også noe.

Det er selvsagt heller ingen tvil om at jeg allerede: Gleder meg stort til neste år!

The War On Drugs, Enga

image

Dette lyder – og ser ut som – slik man lærte Øyafestivalen å kjenne, på en god dag.

The War On Drugs har både riktig antrekk, og gjør klassisk, men samtidig storveis og moderne, indierock. For det er få som gjør munnspill så psykidelisk sjarmerende som dette.

De er, til tross for å ha fått plass på den største scenen, heller ikke større enn at de også tar bilder derfra. Det er søtt det.

Ellers er jo dette aller mest en strålende, og sikker, opptreden, med den ‘største’ singelen: Come To The City pent plassert i etterkant midten av settet. Før de nå drar hardere på syre-rocken, som altså vokser seg stadig større i solen her.

Hipsterdrøm.

En av denne sommerens leieste uvaner, er dens tilbøyelighet til å komme med gråvær på fredager. I dag intet unntak.

Jeg skal dog ikke klage, her jeg likevel sitter innendørs. Mens jeg avventer kvelden med denne solfylte hipster-drømmen av en musikkvideo. Laget av Urban Outfitters for ikke mindre hippe The War on Drugs’ ganske så fabelaktige siste singel; «Come to the City».

Blogg på WordPress.com.

opp ↑