Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

wild beasts

Topp 30 låter 2014

låter 2014

Det er som kjent tid for å gjøre opp musikalsk regnskap for året.

Dette er da hva jeg etter beste evne mener er årets beste låter.

Som det også var i tilfellet albumlisten er ikke dette den objektive sannheten. Det er de låtene jeg på ulikt vis har satt mest pris på.

Jeg har så forhandlet i dagesvis med meg selv om plasseringer på denne listen, som også er blitt til som spilleliste. (Se nedenfor)

Ingen låter er tilfeldig satt, samtidig som det under forhandlingene ble en viss tilpasning til det helhetlige uttrykket. I tillegg har jeg grått mine modige tårer over det selvpålagte kriteriet om kun en låt per artist. Enkelte artister har jo flere åpenbare listekandidater.

Utvalget bærer noe preg av de sjangre jeg gjerne skriver mer profesjonelt om. Det gjør årets liste smalere enn tidligere år, ettersom det har blitt mindre tid og rom til å bare oppdage noe annet, utenfor vante musikalske spor.

Eller kanskje det egentlig ikke er riktig unnskylding, men behovet – i en stresset hverdag – for å lete litt mindre, og heller ta meg tid til høre slikt som gjør meg godt.

Og disse 30 låtene har gjort – og gjør – det.

God fornøyelse!

30. Bendik – Her
I anmeldelsen for Spirit av plata låten åpner skrev jeg blant annet: Den gjenkjennelige låtoppbygningen med pompøse refrenger fungerer, og gjentakelsen er et effektivt understrekende virkemiddel for å få frem de håpløst gjentakende store følelsessvingningene som kommer frem til en innser at No går det over.

29. Leonard Cohen – Did I Ever Love You
Han feiret 80 årsdag med ny plate, Leonard Cohen. Jeg hadde glede av å anmelde den for GAFFA. Og skrev blant annet «Der andre artister i liknende tilfeller gjerne lirer av seg best-of-materiale i n’te potens, skriver Cohen friskt fra sitt aldrende perspektiv.[..]Countrytaktene i Did I Ever Love You overrasker i møte med den distinkte gammelmannsrøsten.»

28. Kwabs – Last Stand
Jeg har en generell svakhet for neo-soul. Den blir mange ganger forsterket imøte med Kwabs fabelaktig baryton. Den er til å hvile i.

27. Lewis – Romance for Two
Siterer egen bloggpost om albumet fra mai: «I 1983 kom en mann inn i et platestudio. Han leverte et album. Det het L’Amour. Selv kalte han seg for anledningen Lewis. Den tonale referansen til pulp-westernforfatteren Louis L’Amour, visstnok intendert og uforståelig.
Så forsvant han. Kanskje. [..] L’Amour har fått nyutgivelse nå. Uten at verden vet så mye mer om hverken opphavsmann, dedikasjon eller hva som skjedde underveis. Alt man har er denne usedvanlig vakre synth-folk-skiva.»
Fantastisk historie, om et ganske fantastisk stykke musikk.

26. Dry The River – Gethsemane
Det er ikke riktig så inderlig hjerte/smerte og følelser utenpå som det Dry The River gjorde for et par år tilbake. Det er likevel noe i tostemtheten, intensiteten og salmereferansene i denne folkrocken som egentlig gjør den mer verd å høre på.

25. Sandra Kolstad – Zero Gravity State of Mind
Sandra Kolstad omtaler selv Zero Gravity State of Mind som et sted hvor vi slipper forestillinger om oss selv, våre medmennesker, verden og tiden. En tilstand av frihet. Det er et ganske fint budskap. Og i grunn ganske likt hvordan det høres. – Sitat min andmeldelse hos Spirit

24. The Ministry of Wolves – Little Red Riding Hood
Tidligere Bad Seed Mick Harvey slo seg sammen med blant annet Alexander Hacke og laget musikk til et teaterstykke basert på Brødrene Grimms eventyr. Det har resultert i nå to albumutgivelser og en EP. Og Rødhette erfortsatt akkurat så seksuelt oppvåkenende som historien ikke like tydelig sier.

23. Lana Del Rey – I Fucked My Way Up To The Top
Hun lå seg selv oppover, selvsagt gjorde hun det, Lana Del Rey. Eller ikke. Kanskje er det bare en kommentar til det du tror, kanskje er det et stikk til hvordan mer eller mindre kortvarige forhold ikke hjalp. Intervjuene veksler. Sangens iscenesettelse derimot. Den er utvetydig god.
https://www.youtube.com/watch?v=vVMnQ1ypjmY

22. Francois and The Atlas Mountains – Bois
Fransk/britiske Francois and The Atlas Mountains har flyttet tilbake til Frankrike etter gjennombruddsskiva E Volo Love. Alt på den var en sensuell nytelse. Dette er langt mørkere og mer melankolsk. For ikke å også si en klaustrofobisk, psykideliske romanse. Og så saksofonen da, som jeg nesten glemte bort i plateanmelsen.

21. Manic Street Preachers – Sex, Power, Love and Money
«Akkurat så skittensexy som stadionpønkflørt på sitt beste kan være.» skrev jeg om denne låta i GAFFA-anmeldelsen av den ikke like jevne Futurology-skiva. Jeg kunne tilføyet at de også likner Manics på sitt beste.

20. EMA – Chtulu
Det mektige, dystopisk-industrielle kompet denne ender med kan gi enhver tekno-angst. Ubehaget er der tidligere, selv i den vakre oppbygningen, i koret, i vokalens voldsomhet. Men som jeg skrev i GAFFA: «Utfallet er ikke undergangen, det er en musikalsk seier»

19. Christopher Owens – Never Wanna See That Look Again
Indie-posterboy Christopher Owens har ikke helt klart å leve opp til forventningene etter Girls, i hvert fall ikke på et helt album, og selv ikke som country-flørt. Ref min GAFFA-Anmeldelse. Når han imidlertid viser glimt av tidligere storhet er det få som gjør klisjeer så sjarmerende inderlig, sexy. (Både i lyd og bilde)

18. Warpait – Drive.
I følge Spotify den låten jeg har hørt mest på i år. Et utslag av statistisk skjevhet iom at den kom i januar, og samtidlig like sant. Dette er drømmerock. Med trykk på begge stavelser. For albumanmeldelse se GAFFA.

17. Caribou – Can’t Do Without You
EDM kan være så mye. Sjangeren kan feks romme dette, eller kanskje det er motsatt, når den kanadiske avant-pop artisten Dan Snaith kaster seg over dansemusikken. Sofistikert pop kan også mykt og elgant føre EDM.

16. Ida Jenshus – Shallow River
Den lengste låten på denne listen. Men så er det da også tre fabelaktige låter i en. Fra GAFFA-anmeldelsen Her spiller hun seg lenger bort fra den countryen hun allerede var i ferd med å forlate til fordel for 70-talls klingende rock på den forrige skiva Someone to Love. Nå omfavner hun rocken med en følsom lekenhet det bare er å berømme.

15. MØ – Never Wanna Know
Det er et under at jeg ikke har sett danske MØ live. Jeg har vært på tre festivaler hun har spilt. Og sørgelig nok godt glipp av henne, hver gang. Jeg liker når hun med elektropopet selvfølgelighet tar over dansegulvet, også, men det er ennå lekrere når hun danser så her sakte.

14. Jon Hopkins with King Creosote – Immunity
Jeg har et nært forhold til Jon Hopkins og King Creosotes tidligere samarbeider. Magien er der fortsatt i det enkle, vare, vemodige og ikke minst; vidunderlig vakre knirkende elektroniske uttrykket.

13. Emilie Nicolas – Fail
En låt så frekk og elektronisk freidig at en rent glemmer hvor fordømt velprodusert og moden den også er.

12. Wild Beasts – Palace
En låt som handler 93 prosent om kjærlighet, i følge bandet selv. Og den summerer også opp konlusjonen fra GAFFA-anmeldelsen: «Wild Beasts favner det styggeste og det vakreste. Gjerne samtidig.»

11. Thea Hjelmeland – Quererte
Da jeg intervjuet Thea Hjelmeland ble vi sittende en stund å snakke om denne. Om hvor mye som kan sies med gjentakelser, og hvor forsterkende det er med nyansene som endres selv ved å si det samme, om igjen, på et annet språk. Akkurat slik hun gjør her. På et plan var det da også veldig fint at hun ikke koblet meg med anmelderen som hadde rost henne en uke tidligere. Det gjorde samtalen friere. Og ingenting av dette har selvsagt noe med hvorfor akkurat dette er favorittlåten min på skiva. Akkurat det handler om enkelhetens skjønnhet.

10. Blaue Blume – Birthday
Jeg har lest at vokalist Jonas Smith har Nina Simone som et av sine forbilder. Det høres. Og jeg blir litt mer imponert, og ikke aldri så lite forelsket, for hver gang jeg hører rekkevidden på den stemmen. I tillegg kommer den dramatisk tidløse popmusikken.

09. Viet Chong – Continental Shelf
Post-punk med forførende myk melodi og en pulslinje som bare ikke slipper. Og alle de riktige skakke referansene. Kort sagt: Riktig godlyd.

08. Sondre Lerche – Sentimentalist
Da jeg skrev ut intervjuet jeg gjorde med Sondre Lerche tidlig i høst spilte jeg hele albumet Please. Men stadig oppdaget jeg at dette var den eneste låten jeg hørte. Den sto frem – og står der fortsatt stødig – som noe i nærheten av den perfekte sentimentale poplåt.

07. Agnes Obel – Fuel To Fire (David Lynch Remix)
Hvordan David Lynch setter sin distinkte signatur på denne en av fjorårets fineste og samtidig hever den, er det bare å bøye seg for.

06. Savages – Fuckers
Jeg siterer egen bloggpost: «Don’t let the fuckers get you down. Jenny Beth gjentar og gjentar det. Til det er et desperat mantra. En påminnelse. Om at de jævlene ikke skal ta fra deg sangen. Ikke igjen.
Hun sier ikke det siste. Men du hører det likevel. I post-pønken som vokser, skjelver i styrke og slår om seg. Hun vet hva hun snakker om. Du vet det. Jeg gjør det.
Det er derfor de 10 musikkminuttene Fuckers varer er ennå sterkere. Ennå vondere. Ennå viktigere.

05. Sia – Chandelier
Det går ikke å komme utenom Sia i år. Med eller uten papirposte på hodet. Hun har med «et lydbilde som i hver elektroniske tone overgår designerpopens kalkulerte vendinger» vist hvorfor hun ikke bare står for andres store hit. Hun kan nemlig bedre selv. (Sitat fra min anmeldelse av skiva i GAFFA)

04. Perfume Genius – Queen
No family is safe / When I sashay Det refrenget alene er nok til å like låta. Det er styrke. Det er til å danse av, og litt til å gråte av. Og så forteller den noe viktig om å fri seg, i en musikalsk drakt som tar form fra listentoppene, bare med bedre snitt.

03. FKA Twigs – Two Weeks
«Fra løfterike synth-skisser, hviskende, stakato vokal til sanselig skrudd velbehagende ubehag.»
Det var litt elle-melle når jeg skulle velge hvilken FKA Twigs-låt som skulle settes her. Men så er det denne Nabil-regiserte videoen da. Som trumfet låten jeg nok har hørt mer. Det er likevel ikke så nøye – se albumliste.

02. Burial – Come Down To Us
Egentlig er dette en låt fra 2013. Sent i desember 2013. Jeg hørte – og blogget om den – da. Så egentlig er det en tilsnikelse å ta den på årets. Men iom at fjorårets liste var satt, og jeg ikke fant den på Spotify før januar, så siterer jeg meg selv i sin helhet:

Halve setninger. Skakke strofer. Ord som ikke er til å forstå. En mening som ikke er til å misforstå. Til slutt. / I mellom. Et budskap. Sterkt i seg selv. Forsterket i samplingen. / Et beveget ubehag. / Håp. Tro, større enn den enkle kjærlighet. / Burial. / I et tretten minutter for kort, vidunderlig elektronisk øyeblikk. / Bedre enn han alltid har vært. / Du er ikke alene. I skrekken. I lyset, som demrer, vokser og favner / Come Down To Us. / Den er viktig. Og ingen av disse ordene yter den nødvendig rettferdighet.

01. Future Islands – Seasons (Waiting on You) BADBADNOTGOOD reinterpreation
Noen tolkninger har en plass i himmelen titlet jeg bloggposten om denne låta. Jeg visste det da jeg hørte den. Det var en av årets allerede aller flottest forvandlet til årets beste!

«Plutselig er synth-herligheten blitt en nesten myk jazzlåt – med referansene plantet et annet sårt sted på 80-tallet, eller tidligere.
Den voldsomme vokalen blir voldeligere. Det er liksom ikke bare vidunderlig godt når Samuel T. Herring insisterer på at han venter på deg. Selv om det er ennå mer det, også.»

Topp 25 album 2014

topp 14

Det er den tiden på året. Tiden for å gjøre regnskap og dele det jeg etter beste evne kaller topplisten.

Disse 25 album er selvsagt ikke noen objektiv fasit. Men det er de platene jeg har satt mest pris på, om enn musikkopplevelsen er ikke alltid den samme som den var, den gang jeg først hørte et gitt album.

Jeg har for øvrig tatt i bruk en utvidet albumforståelse ettersom det er ep-er inkludert.

Listen har ellers vært en form for work-in-progress hele den siste uken. En pågående forhandling med meg selv, som først avsluttes i det jeg publiserer her.

Jeg forsøkt å få frem noe variasjon, all den tid den i førsteutgaven reflekterte mer stemningen jeg var i da, enn det jeg faktisk har hørt på over tid. Jeg kommer likevel ikke bort fra at dette sannsynligvis er den mest homogene årslisten jeg har gjort. Det forteller trolig mest om meg.

Det var i grunn lettere i fjor. Det har nemlig vært et jevnt over bedre musikkår i år. Med andre ord. Det har vært et luksusproblem å få ferdigstilt det som altså er min topp 25 albumliste for 2014.

God fornøyelse!

25. Ed Harcourt – Time of Dust
Dette er ikke det beste som har kommet fra denne aktive engelskmannens hånd. Men den har sine melodiske øyeblikk. Særlig førstesporet, som er akkurat så drømmende som dens tittel tilsier.

24. Emilie Nicolas – I’m A Warrior.
Årets beste debutant. Uten tvil. Og enkelte av sporene her er verdige en langt høyere plassering enn det jeg gir platen som helhet. Den er så velprodusert at det i blant kjennes som for mye av det gode. Men selv det er jo godt.

23. Neneh Cherry – Blank Project
I anmeldelsen jeg gjorde for GAFFA av denne skiva skrev jeg: «Rått er bare forordet. Hun synger om mens, moderskap og forhold, med den alvorlige den lekenhet som kommer med teft og modenhet. Minimalismen forsterker hver drop, hver elektroniske pønk-vending, hver nakne klubb-beat.»

22. Dry The River – Alarms in the Heart
Som helhet er denne skiva bedre enn debuten. Men den har ikke de to virkelig og overmåte hjerteskjærende låtene som løftet den ennå høyere over det mest annet innen inderlig folk-rock.

21. Kwabs – Wrong Or Right EP
Det at det er denne og ikke en av de andre to EPene denne engelskmannen har gitt ut i år som havner her, er nesten et år gammel nostalig. Det var med tittellåten jeg oppdaget noe av den mest fortjent hypede neo-soulen som er å oppdrive.

20. Lykke Li – I Never Learn
Alt Lykke Li gjør er litt gull. Så også med årets kjærlighetssørgende utgivelse.

19. How To Dress Well – «What is this heart?»
Jeg siterer min anmeldelse hos GAFFA: «Lydene brytes intelligent opp både i og mellom låtene. Brudstykkene understøtter sårheten og skjønnheten i den likevel helhetlige, og selvsagt også sexy, fortellingen om en mann som lar deg se rett inn i sitt plagede hjerte. Eller er det egentlig det du ser?
Tekstene er nesten banale i sin brutale, sensuelle utleveringer. Men samtidig flørter han sofistikert med kommersielle virkemidler. Uansett; om noe bare er spill, er det mer enn velspilt nok.»

18. Ida Jenshus – Let it Go
Hun blir bedre for hvert album, Ida Jenshus. Og dette er noe av det jeg skrev i anmeldelsen for GAFFA: «Det skal godt gjøres å lage nyskapende rock i dag. Det er da Let it Go heller ikke. Men det hører til sjeldenhetene at sjangeren byr på noe så stilfullt.» For øvrig er dette årets i tid lengste EP, som med sine fire spor strekker seg over flere minutter enn mange album.

17. Zhu – Nightday (EP)
Mainstream dansemusikk kan også ha noe for seg. Dette er forførende, for mer enn dansegulv og sene nattetimer. Det er ren, innbydende sensualitet som ikke legger skjul på at den er ment for å behage.

16. Lana Del Rey – Ultraviolence
Det er en deilig tvetydig dekadense på denne andreskiva til Lana Del Rey. Den er sexy, romantisk, og dypt tragisk i sin iscenesatte selvutleverendhete. Og det funker, skikkelig.

15. SOHN – Tremors
I GAFFA-anmeldelsen skrev jeg: «Det som er å trekke for tidvis svulstige ordvalg, veies imidlertid opp i mer elegante arrangementer. Opptil flere vil også kunne ha glede av de ikke helt ventede nikkene til Seal i så vel takter som undertoner. Til tross for nynnende og klirrende elektro-klanglek er det nemlig den sødmefylte melodiske popen som bærer det bevrende albumet.»

14. The War On Drugs – Lost In The Dream
Et mesterverk, er det veldig mange som mener. Jeg har personlig ikke fått helt det ut av denne skiva, som er riktig strålende rock. Men heller ikke mer enn det.

13. Todd Terje – It’s Album Time
Om det finnes en diskohimmel høres den slik ut.

12. Woman’s Hour – Conversations
I min muligens noe overstrømmende anmeldelse i GAFFA skrev jeg: «Ved første lytt kan man forledes til å tro at dette bare er nok et band som vil forføre deg dansende sakte inn i de seneste nattetimer. Det vil de også gjøre. Frontkvinne Fiona Jane Burgess’ vokal er nemlig akkurat så distinkt myk over de bevegelige synthrytmene. Samtidig evner de enkle arrangementene å løfte dem utsøkt ut av enhver potensiell posering.»

11. Angel Olsen – Burn Your Fire For No Reason
Låner noen ord fra da jeg anmeldelte hennes konsert på Mono i vår: «Angel Olsen tar for seg fra hele den følsomme folk-rockhistorien. Fra referanser til femtitalls-country- og rockelegender, via 60-talls folkeblomster, 70-tallssyre og 90-tallets grønsjbølge. Alt gjort med nok nåtidig tilstedeværelse til at den tradisjonelle musikalske drakten ikke blir satt, men sitter desto bedre.»

10. Blaue Blume – Beau And Lorette
Dramatisk popmusikk av ypperste klasse. Med en vokal de fleste bare kan drømme om. Disse danskene har ennå ikke gitt ut debutskiva. Den skal komme neste år. Og det er en underdrivelse å si jeg gleder meg. (Spotifylisten nedenfor har for øvrig spor fra den eminente 15.01.12 – som ble gitt ut i fjor, men samlet der i høst, samtidig som årets forsvant. Snufs)

09. Future Island – Singles
Dette bandet sto for den beste liveopplevelsen jeg har hatt i år. Den synth-rocken de gjør på plate er ikke stort dårligere. Og mest imponerende er det hvordan de får noe som tilsynelatende er svulstig romantikk til å bli noe langt råere.

08. Jon Hopkins – Asleep Versions EP
Jon Hopkins har remikset fire av sine egne låter fra fjorårets ganske fantastiske Immunity. Disse versjonene viser dem fra en om ikke bedre, så i hvert fall, finere side.

07. EMA – The Future’s Void
I min anmeldelse av dette albumet i GAFFA skrev jeg blant annet: «EMA snerrer ikke bare mot de digitale utleveringene. Hun løfter disse og andre tekno-forskyldte dystopier opp på et personlig plan, og viser dem mest skremmende på sitt mest nedtonende sårbare [..] utfallet er ikke undergangen, det er en musikalsk seier.»

06. Perfume Genius – Too Brght
Sårbarheten som kjennetegnet hans to foregående utgivelser er her bare i undertonene. Nå tar, og krever, han større plass både som seg selv og med et nærmeste utagerende lydbilde. Det ikke bare høres ut som en nødvendig befriende prosess for artisten Perfume Genius. Det er også styrkende for i hvert fall denne lytteren.

05. Warpaint – Warpaint
Igjen låner jeg ordene jeg skrev i en anmeldelse for GAFFA: «Sjangervekslingene mellom den psykedeliske rocken, den sødmefylte drømme-popkunsten og andre retrotakter går alle opp i en høyere rockete enhet. For enkelhets skyld kan man kalle det den mest vidunderlige lyden av akkurat nå.» Og selvsagt, jeg synes det låter like godt som i januar.

04. Arca – Xen
Venezuelanske Alejandro Ghersi var frem til denne debuten mest kjent som produsent for blant annet Kanye West, FKA Twigs og Bjørks kommende utgivelse. Den elektronikaen han gjør på egen hånd er ikke alltid bedre, men den er likevel noe mer. Det er en digital tekstlighet som knapt har vært hørt før. Desorientert, flytende, oppstykket, helhetlig, stofflig og sensuell i all sin cyber-kjølighet.

03. Thea Hjelmeland – Solar Plexus
Dette er et album som vokser på en, og med det gjør hva jeg skrev i GAFFA ennå gyldigere: «Uttrykket er ambisiøst, storslått, ført av strykere eller gitar under Hjelmelands bemerkelsesverdige, voksne vokal. Få er forunt å formidle så sårbar styrke, så tilsynelatende enkelt. Det er imidlertid ingen lettvinte løsninger å spore i hennes sjangeroverskridende nyvinninger. Dette er pop slik man knapt har hørt det før. I spennet fra jazza skjørhet til avantgardistisk fylde ligger en voldsom, stillfaren storhet.
Solar Plexus handler om tap. Men det er også et stykke kunst om å leve videre.»

02. Wild Beasts – Present Tense
Da Present Tense kom skrev jeg i GAFFA at dette sannsynligvis er årets popprestasjon. Det mener jeg åpenbart fortsatt. Dette er ganske enkelt perfekt intelligent dramatisk popmusikk.

01. FKA Twigs – LP1
Hun toppet singellisten min i fjor. Den låten er ikke en gang med på debutalbumet. Og nok en gang siterer jeg meg selv: «Savnet etter den åpne erotikaen blir lettere å håndtere etter hvert som låt etter låt åpenbarer en musikalsk forståelse som strekker seg lenger enn det å lekkert tøye anstendighetens grenser. Lydestetetisk spenner skiva fra det sakrale via fysisk løfterike synth-skisser til sanselig skrudd velbehagende ubehag. Uansett fortegn overbeviser hun lytteren om at det man hører er så vel R&Bs som elektro-soulens hviskesyngende fremtid.

LP1 fremstår i all sin skjøre selvsikkerhet som uanstendig godt håndverk, i alle ledd fra rytmebrudd, til vokal, tekst og kontrollert flørtende låtstruktur. Det er i det hele tatt lite som minner om at dette er en albumdebutants verk. Særlig med tanke på at den 26-årige tidligere danseren Tahliah Barnett står for det aller meste på skiva selv.»

Trodde det handlet om 93 prosent forelskelse, visualiserte seg som kjeller

«Wild Beasts favner det styggeste og det vakreste. Gjerne samtidig.»

Konkluderte jeg med tilføyelsen skjønn kunst, i terningkast seks-anmeldelsen jeg skrev for GAFFA da det britiske bandet tidligere i år serverte verden Present Tense. Det står fortsatt for meg som en av årets aller sterkeste utgivelser.

Mandag slapp de sin fjerde singel derfra. Palace.

I følgeteksten på premieren hos Noisey sier de selv at dette er «a song that we initially thought was at least 93% about love and exploring the body of a new lover»

Det vitner selvsagt ikke videoen om. Den er ikke helt uten sensualitet. Men den har like selvsagt, og tro mot bandets øvrige uttrykk, en ganske så annen ubehagelig form, satt som den er i en kjeller.

Den korsangeren, eller hva man skal kalle ham, kan jo for eksempel ikke være riktig god. Låta derimot. Den er nettopp det. God.

PS. Og ganske malapropos. Mitt nære forhold til denne låten kan være preget at den er en av to jeg våkner til minst fem dager i uka.

5 ALBUM Å GLEDE SEG TIL I 2014

Først publisert hos Spirit. 12.01.14

Highasakite. Foto: Tonje Thilesen
Highasakite. Foto: Tonje Thilesen

Dette er fem av de mange artistene som både kan – og vil – gjøre året som kommer godt.

2014 vil bli et bra musikkår. I hvert fall er det både mange kjente navn, og noen ganske så spennende nykommere, som har tegnet seg for plateslipp de nærmeste månedene.

Flere av dem slapp singler på tampen av fjoråret, eller har vært så frempå at de har kommet med nytt materiale allerede nå. I sistnevnte kategori er engelske Wild Beast. Godt over tre år har gått siden forrige gang man hørte noe nytt fra et av nåtidens mest sexy band. Den gang var det med sensuelle Smother. Wanderlust som kom tidligere denne uken er ikke like umiddelbart kjelende, men desto mer spennende oppbygd, før den ender i et av årets garantert mest suggererende synth-klimaks til ordene: Don’t confuse me with someone who gives a fuck

Angel Olsen ga også ut første smakebit fra kommende skive denne uken. Låten High-Five mer enn hinter om at dette er ei ung dame som har potensiale til å gjøre country interessant igjen. I hvert fall som sødmefylte undertoner for noe som overskrider støy-pop.

I november kom første helt egen låt fra Neneh Cherry siden 1996. Rett nok vil mange nå si at hun gjorde utmerkede ting sammen med det norske jazz-orkesteret The Thing for et år siden, men det var covre. Tilbake på egen hånd har hun samarbeidet med Four Tet. De har produsert hele The Blank Project, hvor lyden for øvrig gjøres av britiske Rocketnumbernine. Sistnevnte sto også sammen med henne på scenen under fjorårets by:Larm.

Emilie Nicolas har ikke kommet med nytt materiale siden sommerens Pstereo. Det gjør seg dermed med et gjenhør til man får høre hvordan hun gjør seg i albumformat. Det er i hvert fall all grunn til å tro at hun vil bil en del av lyden av 2014.

Highasakite har gjennom hele romjulen kommet med snippets, også kalt teasere, for plata som treffer landet allerede om noen få uker. Disse uforskammet lekre korte snuttene gir all grunn til å tro at Silent Treatment både vil treffe hardt, bredt og godt. Eller forresten. Jeg har jo hørt det alt. Så jeg vet at det er vel verd å glede seg til.

Merk: Dette er ikke en toppliste. Bare noe å glede seg med.

 

Vill, vakker og våt konsertdrøm

Først publisert hos Spirit 18.07.12

Hvis jeg skulle på Slottsfjellfestivalen. Men bare kunne se ett band, ville det uten tvil vært dette.

Britiske Wild Beast gjør grimt vakker, og særdeles sensuell barokk-pop. Mest iørefallende er selvsagt vokalist Hayden Thorps kontratenor. Men om enn den er aldri så betagende, er den ikke alene om å skape et uttrykk som er både utfordrende, dvelende og ikke minst erotisk. Også tekstlig.

Mest hedonistiske er de på «We Still Got The Taste Dancin’ On Our Tounges», fra det fortjent kritikerroste andrealbumet Two Dancers (2009). Fjorårets Smother er mindre utagerende, men desto mer forførende. I mer eller mindre subtil grad. Eksempelvis kan hverken romansen «Bed of Nails», eller det sanselige avslutningsporet «End Come Too Soon», sies å direkte underkommunisere sine sexy sider. Samtidig som de aldri trår vulgaritene for nær.

Wild Beast er ganske enkelt sofistikert, semi-elektronisk pop-flørt på ramme alvor.

Dette er så lekre, luftige «Albatross»; første singelen de slapp fra nevnte tredjealbum. En pen trøst for oss som ikke er i Tønsberg til fredag. Og forsmak på hva dere andre har å glede dere til.

Fullstendig, og engelsspråklig, anmeldels av Smother fra i fjor kan for øvrig leses på Luna Kafe.

Musikalske kjærtegn.

Det finnes lyd, og så finnes det tiltrekkende lyd. Lyd som kjærtegner, og forfører. Lyd som gir tekkelig rødme i kinnene. Toner med løfter om de letteste kyss, og heteste berøringer. Toner som kanskje holder det de lover.

Wild Beasts gjør nettopp slik musikk.

I tillegg er de så vennlige at de gir bort et av de mest sensuelle sporene fra forrige måneds drøm av en plate: Smother. (Hva jeg ellers mener om den er for øvrig å lese på Luna Kafe.)

Her er, til ørenes forlystelse, gavesporet «Loop The Loop».

kontratenor.

Dette engelske barokk-pop bandet er en av mine litt forsinkede favoritteroppdagelser fra et år tilbake i tid. Den gang var det den fabelaktige Brave Bulging Buoyant Clairvoyants som fanget min interesse. En interesse som altså ikke ble mindre etter hvert som året skred frem, og de i august slapp det utmerkede albumet Two Dancers.

Jeg har også tidligere delt en låt derfra her. Men det er på ingen måte til hinder for at jeg både hører, nyter og deler deres nyslupne single nå.

Dessuten. Ikke bare sjarmeres jeg  fortsatt i senk av Hayden Thorps kontratenor. Jeg hører også hva han synger.  Og:  / Why should we feel bad for what we’ve done? We still got the taste dancin’ on our tongues. /

Visdom der.

nr. 41

Jeg innrømmer det så gjerne. Jeg har en svakhet for britisk pop. Og jeg har hatt det lenge.

Dermed er det vel heller ikke en overraskelse at å lese gjennom NMEs topp 100 liste i dag, var som å bla i egne minner og cd-bunker. Og selv om jeg ikke nødvendigvis enig i alle rangeringene var det snadder og snadder og snadder… Slik at  det virkelig ikke  var til å unngå:  Dagens video er et av bandene fra denne listen.

Imidlertid er det ikke et av de gamle gode, men derimot et av fjorårets hyggeligste nye bekjentskaper. Som til og med ble ennå hyggeligere på årets plate; Two Dancers. Dette er singel nummer 2 fra denne 41. plassen. Og den er akkurat så fornøyelig frekk, fløyelsmyk og pompøs som et villdyr skal være.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑