Det jeg ikke visste jeg trengte. Sånn kjennes det akkurat nå. Etter en knapp halvtime.

Svimeslått. Frastøtt. Forstyrret.

Men også: Besynderlig rolig, nesten avslappet der lydene hengir seg til deilig uro.

Anti-musikk.

Repetisjon. Det store rommet. Det store blå. På dypet. Blant stjernene. Innvasjon. Innovasjon. Klodenes kamp. Maskinenes støyende, skrekkelige, skrikende seier.

Så stygt. Så enkelt, elegant, vakkert. Så fantastisk, vidunderlig, vondt. Og grusomt godt.